Edmund I (angelsaksisk: Ēadmund; født 921, død 26. mai946), kalt «den eldre», «den rettferdige», eller «den strålende», var konge over de engelske fra 939 og til sin død. Han var sønn av Edvard den eldre og halvbror til Æthelstan, som døde den 27. oktober939, og Edmund etterfulgte ham som konge.
Liv og virke
Bakgrunn
De siste tolv årene av sitt styre holdt Æthelstan sammen et sammensatt land som omfattet ulike folk; angelsaksere i Wessex, Mercia, og lengre nord; britonere i Cornwall; den sammensatte angelsaksiske og norrøne befolkningen i Danelagen; og norrøne (nordmenn og daner) og angelsaksere i landet rundt York. Den politiske foreningen av disse folkene ble tilsynelatende ikke rystet av invasjonen fra vest i 937 som ble avgjort ved slaget ved Brunanburh, et angrep bestående av en allianse av norrøne fra hovedsakelig Irland og gælere fra kongedømmene Skottland og Strathclyde. Til tross for denne seieren var Æthelstans knyttet sammen ved eksistensen av styrken, autoriteten og den politiske manøvreringen til den eksisterende kongen. Med Æthelstans død i 939 åpnet muligheten for en ny invasjon i nord.[2]
Uro og krig i nord
Edmund etterfulgte sin halvbror på tronen i 939 som sønn av Edvard den eldre,[3][4] sønnesønn av Alfred den store, sønnesønns sønn av Egbert av Wessex, og tippoldesønn av Ælhmund av Kent. Da han ble konge var han en yngling på 18 år. Han hadde vært tilstede ved sin brors side i slaget ved Brunanburh, og hadde således før han ble konge spilte en aktiv part i det foregående styre. I historikeren Frank Stentons oppfatning beviste han i sin tid som konge «seg selv som både krigersk og politisk effektiv.»[5]
Umiddelbart som konge kom en ny invasjon av nordlige England. Den var ledet av Olav Godfridsson (norrønt: Óláfr Guðrøðarson, konge av Dublin, som krysset Irskesjøen og før året var omme var York erobret, tilsynelatende uten motstand. Tidlig i 940 ledet han et angrep over Midlands, ble slått tilbake ved Northampton, dro videre og stormet Tamworth, herjet landet rundt mens Edmund kom med en hær sørfra.[5] Det var hans første store utfordring som konge. De møttes ved Leicester, men før det kom til slag hadde Wulfstan, erkebiskop av York, og Oda, erkebiskop av Canterbury (selv født av danske foreldre i East Anglia)[6] i fellesskap inngått en fredsavtale mellom Olavs norrøne styrker og Edmunds angelsaksiske. Avtalen ga Olav hele regionen nord for Watling Street og grensen av Northumbria, mens Edmund fikk resten.[3][5]
Historikeren Frank Stenton klarte ikke skjule sin indignasjon i omtalen av avtalen:
Avtalen betydde faktisk overgivelse til norrønt styre for en stor andel av den anglo-danske befolkningen som for mer enn tjue år hadde vært lydig for kongen av England og til lokal myndighetspersoner som styrte i hans navn. Det var en skamløs overgivelse, og markerte det første alvorlige omstøtingen som det engelske monarkiet måtte lide siden Edvard den eldre begynte sin store framrykning mot de sørlige daner.
Edmund i en miniatyr fra slutten av 1200-tallet, Genealogical Chronicle of the English Kings.
Den geistlige ledelsen i York, ledet av byens erkebiskop Wulfstan hadde vært en tilhenger av en allianse med den irsk-norrøne høvdingen for å frigjøre seg fra det angelsaksiske kongehuset i Wessex. At de norrøne i Dublin var hedninger var åpenbart av mindre betydning.[7] Konsekvensene av avtalen kunne ha vært en reell deling av England i nordlig angelsaksisk-norrøn del og en sørlig angelsaksisk del, men tiår av bitter krigføring mellom nord og sør. Allerede året etter rykket Olav ut med en hær, marsjerte nordover og invaderte Northumbria nedenfor elven Tees og nådde de tradisjonelle ytterpunktene av det engelske riket ettersom det er kjent at han plyndret den gamle kirken Tyninghame i nærheten av Dunbar. Men deretter døde Olav Godfridsson, og den inngåtte avtalen hadde ikke lenger noen effekt.[5]
Olavs yngre fetter med likelydende navn, Olav Sigtryggsson (og således ofte forveksles), i irske opptegnelser som Amlaíb Cuaran (Olav Kvåran), hadde fulgt sin fetter til York i 940, og forsøkte å etterfølge ham som konge, men var av en annen type, mildere og uten den hensynsløshet som den avdøde Olav. I 942 hadde han tapte de landområder som avtalen mellom Edmund og Olav hadde sikret, og året etter ble han fordrevet av northumberne selv som isteden valgte en bror av Olav Godfridsson, Ragnvald (også omtalt som Rægnald eller Ragnall),[8] I løpet av året hadde begge reiste til Edmund og søkt bekreftelse hos ham, lot seg døpe og hvor kongen selv sto som gudfar for dem begge. Tidlig i 944 kom Olav Kvåran tilbake til York for å bli konge i opposisjon til Ragnvald.[9] Senere dette året ledet Edmund en hær nordover og fikk begge forvist. I resten av hans levetid var York hans by.[9]
Strathclyde
Deltagende i slaget ved Brunanburh hadde foruten Skottland også vært kongedømmet Strathclyde med antagelig Owain I av Strathclyde, som kanskje døde i slaget, men kildene er noe vanskelig å tolke. Hva som er sikkert er at Edmund betraktet Strathclyde som en trussel og som en alliert for mulige framtidige opprør i nord. Edmund marsjerte videre for å gjøre det av med Strathclydes siste konge som i legendene har blitt hetende Dunmail, men som antagelig var Dyfnwal III of Strathclyde, en sønn av nevnte Owain.
Den samtidige kilden i Den angelsaksiske krønike hevdet at Edmund herjet hele «Cumberland», og ga det til sin allierte, den skotske konge Máel Coluim mac Domnaill (Malcolm I av Skottland), på den betingelse at «han skulle være hans hjelper på til lands og til havs.»[10][11] Cumberland er her «landet til Cymre», det vil si «britonere i Strathclyde», noe som er bevist ved et oppslag i Annales Cambriae som nedtegnet at kongedømmet Strathclyde ble herjet av sakserne på denne tiden.[12] En annen kronikør har lagt til Edmund fikk støtte fra walisiske allierte i denne invasjonen av kongen i Dyfed, og at de to sønnene til Dunmail fikk begge stukket øynene ut.[3][11][12]
Dette angrepet var en straffeekspedisjon i stor skala ettersom Edmund ikke bare brukte sine egne soldater, men også hadde krevd og fått militær støtte fra waliserne. At han samtidig var statsmann nok til å forstå at han ikke kunne utvide Englands grenser uten å skape seg nye fiender, og avsto Strathclyde til den skotske kongen for å gjøre Máel Coluim mac Domnaill sin allierte framfor fiende. I hvilken grad Máel Coluim faktisk kom til å styre over området er uklart. Etter to år var Dunmail likevel tilbake i Strathclyde, og framtidige konger Strathclyde omtales i de historiske kildene.[12][13]
Ludvig IV av Frankrike
Mynt preget av kong Edmund.
En av Edmunds siste politiske handlinger hvor det er en del kunnskap om hans rolle, er i gjeninnsettelsen av Ludvig IV av Frankrike til tronen. Ludvig, sønn av Karl den enfoldige og Edmunds halvsøster Ædgifu, hadde vokst opp ved det angelsaksiske hoffet i tenårene fram til 936 da han vendte tilbake for å bli kronet konge av Vestfranken. Av den grunn ble han kalt «d'Outremer» eller «Transmarinus», begge deler i betydningen «fra oversjøisk». Sommeren 945 ble Ludvig tatt til fange av nordboere i Rouen, og de overlot ham til hertug Hugo den store som beholdt ham i fangenskap for det meste av året.[14] Kronikøren Richerus av Reims har nedtegnet Ludvigs mor Ædgifu skrev brev til både Edmund og til Ludvigs svoger Otto den store av det tyske rike.[3] I de første månedene av 946 sendte Edmund sendebud til hertugen for å forhandle fram en løslatelse og gjeninnsettelse av Ludvig til hans kongerike. Edmunds sendebud brakte over sinte trusler til hertug Hugo. Flodoards annaler, en av kildene til Richerus, uttrykte at
Edmund, konge av de engelske, sendte budbringere til hertug Hugo om gjeninnsettelsen av kong Ludvig, og hertugen gjorde følgelig en offentlig avtale med sine nevøer og andre ledende menn i sitt rike. Hugo, hertug av frankerne, allierte seg med Hugo den svarte, sønn av Rikard [av Burgund], og andre ledende menn i kongeriket, gjeninnsatte kong Ludvig til kongeriket.[15][16]
Deretter kom Edmund ikke lenger til å spille en videre rolle i europeisk politikk da han ble drept under en krangel under en fest. Han var da 25 år gammel.
Død
Den tradisjonelle fortellingen om Edmunds død er som følgende:
Den 26. mai946 ble Edmund myrdet av Leofa, en forvist tyv mens han var tilstede ved messen for sankt Augustins dag i Pucklechurch i South Gloucestershire.[17]John av Worcester og William av Malmesbury har lagt til en del livlige detaljer ved at Edmund hadde festet sammen med adelsmennene da han brått fikk øye på Leofa i menneskemengden. Han angrep tyven i egen person, men da han lå over Leofa trakk denne et skjult våpen og stakk ham slik at han døde. Leofa selv ble drept deretter.[18] En variant av denne fortellingen var at en av hans menn gjenkjente den fredløse Leofa blant gjestene ved hoffet. Det førte til en kamp, og kongen hoppet fram for å hjelpe til, ble selv stukket i maven med en kniv og døde øyeblikkelig.[19]
Han ble gravlagt i klosteret Glastonbury Abbey i Somerset hvor han hadde utpekt Dunstan som abbed noen få år tidligere. Selv om kongen ikke var en ivrig tilhenger av klosterreformene, var dette et betydningsfull skritt som førte til at Dunstand kunne innføre den nye benediktinerregelverket til England.[19]
Drap eller mord?
De ulike variantene av historien om kongens død hevder at kongen ble enten drept mens han forsøkte å forsvare en av sine menn (som aldri nevnes med navn) fra et angrep fra en fredløs, eller ble drept i et basketak med en ettersøkt tyv ved en kongelig fest. De eldste referansene til Edmunds død er et kongelig charter fra 946, og manuskript A av Den angelsaksiske krønike for året 946, skrevet rundt 955, som slår fast at kongen var død. Historikeren Æthelweard, som skrev rundt 975, slo også fast det samme uten ytterligere detaljer.[20]
Den eldste referansen til at Edmund ble myrdet var i Vita S. Dunstani, skrevet en gang mellom 995 og 1002, helgenbiografien til Dunstan, som selv var tilstede ved hendelsen. Den fredløses navn er derimot ikke nevnt. Det er heller ikke gitt noen forklaring årsaken eller motivet for drapet. Kongens mann, som var i midten av omstendighetene, til tross for at hendelsen var «viden kjent», nevnes aldri ved navn i noen av kildene.[20]
Det er mer enn et århundre før navnet på drapsmannen dukker opp i kildene, da i manuskript D av Den angelsaksiske krønike, skrevet en gang på midten av 1000-tallet: «Her Eadmund cyning forðferde on sancte Agustinus mæssedæge. Þæt wæs wide cuð hu he his dagas geendode, - þæt Liofa hine ofstang æt Puclancyrcan’»[20]
Historikeren Kevin Halloran har i en artikkel gjennomgått kildene og finner flere merkverdige omstendigheter, særskilt Dunstans tilstedeværelse. De ulike fortellingene som involverte den fredløse Leofa «kan ha blitt skrevet bevisst for å motvirke enhver antydning om at kongens død var resulterte fra en politisk motivert konspirasjon.»[20]
Den eneste kilden som forteller en annen historie er den eneste som ikke er angelsaksisk: Clonmacnoise-krøniken i Irland som under et oppslag for året 941 (= 946): «Ettymon, konge av sakserne, ble drept av sin egen familie.» Den irske kilden er problematisk, men har likevel blitt oversett av engelske historikere.[20] Edmund ble etterfulgt som konge av sin bror Edred fra 946 og fram til 955. Hans første plikt som ny konge var å sikre en generell anerkjennelse av sin autoritet. Å stille spørsmål ved den forrige kongens død ville neppe ha vært ønskelig.
Familie
Edmund hadde to sønner med sin første hustru, Ælfgifu av Shaftesbury (død 944), som begge ble senere konger.
Eadwig, konge av England fra 955 og til hans plutselige død den 1. oktober 957.
Edgar, konge av England fra 959 og fram til 975 da han døde av sykdom.
Det er ingen kilder som har nedtegnet et bryllup med Ælfgifu. Det er ingen samtidige kilder som bekrefter at hun var dronning. I et charter fra en gang mellom 942 og 944 er hun beskrevet som concubina regis, det vil si kongelig frille, og plassert mellom biskopene og ealdormen.[21] Det er først mot slutten av 900-tallet at historikeren Æthelweard omtaler henne som regina, dronning, men det er antagelig en retrospektiv ære da hun allerede var blitt opphøyd til helgen og hennes religiøse kult var etablert ved Shaftesbury.[20]
Edmund giftet seg deretter med Æthelflæd av Damerham, datter av ealdorman Ælfgar, antagelig ealdorman av Essex. De ble gift i 944 rett etter Ælfgifus død. De synes ikke å ha fått noen barn, og ved Edmunds død i 946 ble hun en meget rik enke.[22]
^abStenton, F.M. (1971): Anglo-saxon England, s. 358
^Anglo-Saxon Chronicle, MS A, B, C, D, s.a. 945; oversatt i Anderson, Alan Orr (1908): Scottish Annals from English Chroniclers: AD 500–1286, London, gjenutgitt og redigert av Marjorie Anderson, Stamford, 1991, s. 74
^Sassier, Yves (1987): Hugues Capet: Naissance d'une dynastie, Fayard, coll. «Biographies historiques», s. 116.
^Whitelock. Dorothy (1979): English Historical Documents c. 500–1042. 2. utg., London, s. 345.
^Flodoard: Annales, året 946. Sitat: «Edmundus, Anglorum rex, legatos ad Hugonem principem pro restitutione Ludowici regis dirigit: et idem princeps proinde conventus publicos eumnepotibus suis aliisque regni primatibus agit. [...] Hugo, dux Francorum, ascito secum Hugo Nneigro, filio Richardi, ceterisque regni primatibus Ludowicum regem, [...] in regnum restituit».
^«Her døde kong Edmund på sankt Augistins dag [26. mai]. Det var viden kjent hvordan han endte sine dager, at Liofa stakk ham ved Pucklechurch. Og Æthelflæd av Damerham, datter av ealdorman Ælfgar, var da hans dronning.» Den angelsaksiske krønike, MS D, fra Michael Swantons oversettelse.
^John av Worcester: Chronicon AD 946; William av Malmesbury: Gesta regum, bok 2, kapittel 144. Beskrivelsen av omstendighetene forble en populær innslag i middelalderens krøniker hvor det stadig ble lagt til detaljer. I Ranulf HigdensPolychronicon: «But William, libro ij° de Regibus, seyth (says) that this kyng kepyng a feste at Pulkirchirche, in the feste of seynte Austyn, and seyng a thefe, Leof by name, sytte [th]er amonge hys gestes, whom he hade made blynde afore for his trespasses – (quem rex prios propter scelera eliminaverat, whom the King previously due to his crimes did excile) – , arysede (arrested) from the table, and takenge that man by the heire of the hedde, caste him unto the grownde. Whiche kynge was sleyn – (sed nebulonis arcano evisceratus est) – with a lyttle knyfe the [th]e man hade in his honde [hand]; and also he hurte mony men soore with the same knyfe; neverthelesse he was kytte (cut) at the laste into smalle partes by men longyng to the kynge.» Polychronicon, 1527.
