Fragment av keiser Diokletians edikt om maksimalpriser fra 301
Edikt (fra latinedicere, «kunngjøre»)[1] betegner i eldre eller utenlandske forhold i betydningen offentlig kunngjøring eller påbud. Edikt ble opprinnelig brukt om retten romerske embedsmenn hadde til å offentliggjøre de retningslinjer og regler som de ønsket å legge til grunn for utøvelsen av sitt embede i det året de var valgt for.
Et edikt brukes i dag i historisk sammenheng om en offentlig kunngjøring av en beslutning som hadde lovs virkning. Et edikt var vedtatt av noen som hadde kompetanse til å gi lover. Edikt henviser vanligvis til romerretten eller til enkelte kunngjøringer som konger eller keisere tidligere har fattet.
Pretoredikt
Opprinnelig ble romersk edikt, edictum praetoris, brukt om den årlige kunngjøring som en romersk pretor ga da han tiltrådte sitt embete som praetor urbanus. I egenskap av å være den høyeste magistrat, nest etter konsulene, fikk pretorembetet i løpet av andre halvdel av den romerske republikken ansvar for hele rettssystemet. Det første pretorembete ble opprettet i 367 f.Kr. Pretorene ble valgt for ett år og kunne først gjenvelges flere år senere. Han var fremste øvrighetsperson i administrasjonen av rettspleien (det vil si dommer) og kunngjorde pretors edikt (edictum annuum).
Disse ediktene var nødvendig for de punkter hvor romersk lov ikke var tydelig eller trengte nærmere bearbeidelse.[2] Jevnlige edikter kunne komme til å utgjøre korpus av presedens eller rettspraksis; det vil si at det over tid oppsto en pretorisk rett (ius honorarium). Gjennom disse edikt kunne lovgivningen holde noenlunde tritt med tidens krav.[2] Utviklingen og forbedringen av romersk lov skyldte mye til pretorenes klokskap og varsomhet.[3]
Bypretorediktet ble modellen for de øvrige pretorenes edikt, og mot slutten av den romerske republikken ble pretorediktene nokså like. Pretorediktet ble også forbilde for ediktene til provinsguvernører og andre provinsmyndigheter. Også edilene og provinsstattholderne kunngjorde edikter. De var dog mer av administrativ art, de senere (edicta provincialia) hadde til en viss grad samme betydning for provinsene som den romersk pretoren hadde for byen Roma.[4]
Ediktet var ikke en systematisk kodifisering, men en løst sammensatt tekst med en viss orden. Rekkevidden av pretorenes edikt er i dag vanskelig å fastslå. I en lov fra 67 f. Kr. synes pretor å ha blitt forpliktet til å følge de aksjonene som han selv hadde satt inn i sitt edikt, men andre kilder tyder på at dette ikke alltid ble forstått bokstavelig. Pretors edikt var uttrykk for store deler av den romerske privatrett - retten mellom borgerne.[4] Hvordan ediktene var utformet i detalj, er ikke lenger mulig å fastslå ettersom de er kun kjent gjennom Digestene. Disse er en del av keiser Justinians lov og består av mange tusen sitater fra de romerske juristenes skrifter som ble skrevet under den klassiske tiden (ca 500 f.Kr. - ca 250 e.Kr.). På 500-tallet, samlet og tilpasset Justinians jurister denne veldige sitatmengden og fordelte den systematisk etter tema over 50 kapitler.[4]
Pretorene fortsatte å lage ny rett gjennom sitt edikt langt inn i keisertiden. Først under Hadrians styre (117–138) sammenstilte juristen Salvius Julianus ediktene, edicta perpetua («keiserlov»), i en ordnet samling, noe som fortrengte eldre samlinger. Dette skjedde omkring eller etter år 125. og ble grunnlaget for den senere rettsutviklingen og dermed også for den justianske lov, Corpus juris civilis, (529–559).
Romerske keiseres edikt
Ediktet i Nantes
Den romerske keisermakten brukte også republikkens former for sine beslutninger, som edikter (allmenne bestemmelser, reskripter (svar på forespørsler som også kunne ha generell rekkevidde) og dekreter og mandater. Over tid fikk keiserbestemmelsene fellesnavn som constitutiones, konstitusjoner. Først langt senere fikk konstitusjoner dagens betydning av grunnlover.[5].
De keiserlige edikter skiller seg fra ediktene under den romerske republikk ved at de ikke opphørte. Romerrepublikkens edikter opphørte med embetet. De keiserlige edikter og andre beslutninger gjaldt inntil de ble uttrykkelig opphevet.[5]
Edikt utenfor Romerriket
Ediktet i Potsdam
Også etter Romerrikets fall ble edikt brukt om enkelte vedtak av konger eller keisere. Enkelte av disse ediktene har fått egne navn.
Det nantiske edikt er den forordning gitt av den franske konge Henrik IV i Nantes i 1598 til beskyttelse av hugenottenes rettigheter. Hugenottene fikk trosfrihet, rett til å holde gudstjenester visse steder og rett til å holde synoder. Ediktet i Nantes innrømmet reformerte (det vil si hugenotter) betydelig frihet til å praktisere sin religion, men ved opphevelsen av ediktet i 1685 flyktet mange av de franske reformerte til Preussen, som på den tiden hadde en mer liberal religionspolitikk enn Frankrike.
Ediktet i Potsdam var en kunngjøring om religiøs toleranse utstedt den 29. oktober1685 av den store brandenburgiske kurfyrsten, Fredrik Vilhelm. Det tilbød hugenottene, som ble forfulgt i Frankrike på grunn av sin religion, fritt og sikkert opphold i Brandenburg. Flyktningene mottok dessuten generøse privilegier, som skatte- og tollfrihet og understøttelse for næringsvirksomhet og betaling av deres prest av kurfyrstedømmet.
Den japanske keiser Toyotomi Hideyoshi i utstedte i 1587 et edikt som forviste kristne misjonærer fra Kyushu.[6] Den 5. februar 1597 beordret han henrettelsen av 26 kristne i Nagasaki.[7]
Ediktet i Gülhane i 1839 var en proklamasjon av den osmanske sultan Abdülmecid som åpnet for perioden kalt Tanzimât («Reorganiseringen») av Det osmanske rike. Det var en periode av reformasjon som begynte i 1839 og sluttet i 1876.[9] Tanzimât-tidens reformer var karakterisert av ulike forsøk på å modernisere riket og åpne opp for impulser fra vestlige Europa.
Det evige edikt (nederlandsk: Eeuwig Edict) var en beslutning hos de nederlandske statene Holland og Vest-Friesland i august 1667 om å avskaffe posisjonen stattholder (monarkens stedfortreder).[10]
