Edgar Ætheling eller Eadgar II (født ca. 1051 i Ungarn, død ca. 1126) ble proklamert som konge av England, men aldri kronet. Han var det siste medlemmet av det kongelige angelsaksiske huset i kongeriket England.
Edgar var også kjent som «den lovløse». Hans angelsaksiske tilnavn Ætheling, eller slik det ble stavet i samtiden, Æþeling, betyr «mann av adelig blod» eller «prins», og ble brukt i den senere delen av epoken for å spesielt markere statusen til kongens sønner.[trenger referanse]
Bakgrunn
Edgar ble proklamert konge ved et møte hos de vise menn, kalt witan, i tiden etter at kong Harald II Godwinsson døde i slaget ved Hastings den 14. oktober 1066. Edgar ble aldri kronet, men ble underkastet Vilhelm Erobreren åtte måneder senere. Han var da kun 13 eller 14 år gammel.
Edgar var den eneste sønnen til Edvard den landflyktige, arving til engelske tronen, og sønnesønn til kong Edmund II av England, kalt «Jernside». Edgar ble født i Ungarn grunnet farens eksil. Da hans far døde i 1057 ble Edgar utropt som arving av Edvard Bekjenneren. Edgar ble oppdratt ved Edvards hoff sammen med sine to søstre, Margaret (som senere ble den hellige Margaret av Skottland) og Christina.
Kravet på den engelske trone
Da kongen døde i januar 1066 var Edgar altfor ung til å kunne forsvare landet mot invasjon, og valget av ham som konge etter Haralds død var ikke mer enn et symbol på trass og utfordring mot de normanniske styrkene enn et reelt samlingspunkt, likevel forsøkte han å stå opp for landet sitt.[trenger referanse] Edgar stolte hovedsakelig på støtten fra erkebiskop Stigand og fra jarlene Edwin av Mercia og Morcar av Northumbria, og da denne støtten ble svekket innenfor noe få dager hos witan (de vises møte), ble Edgar tvunget til å underkaste seg Vilhelm Erobreren ved Berkhamsted. Det skjedde enten på slutten av november eller tidlig i desember 1066.
Allianse med Skottland
Vilhelm behandlet Edgar bra. Ved å se politisk fordeler holdt han gutten i forvaring og fikk ham til slutt brakt over til sitt hoff i Normandie. Likevel sluttet Edgar seg til opprøret til jarlene Edwin og Morcar i 1068 og etter at nederlaget var et faktum flyktet han nordover til kong Malcolm III av Skottland med sin mor og to søstre. Året etter giftet Malcolm seg med Edgars søster Margaret, og påtok seg å støtte Edgars framtidige forsøk på å erobre den engelske tronen, blant annet ved å lede en hærstyrke inn i England, kanskje like mye for egen del.[trenger referanse]
For å sikre denne pakten giftet Edgar seg med Malcolms søster som også het Margaret. Edgar gjorde dessuten felles sak med Svein Estridson, konge i Danmark og nevø av Knut II av Danmark (som engelskmennene kjenner som Canute av Danmark). Svein Estridson mente at han, etter at kong Harald Hardråde av Norge var død, selv hadde rettmessige krav på den engelske tronen.
Massakrene i nord
Vinteren 1069–1070 brøt det ut opprør i nordlige England. Northumbria hadde lenge motsatt seg engelsk styre. De hadde gjort opprør mot Toste Godwinson i 1065 og mot Harald Godwinsson i 1066. Edgar sluttet seg til med egne hærstyrker. De erobret byen Durham og drev normannerne ut av York, men proklamerte aldri uavhengighet for Northumbria. Jarlene Edwin, Morcar og Waltheof derimot erklærte uavhengighet til Vilhelms styre. Samtidig ryktes det at danskene var på veg. Dette var det mest seriøse opprøret hittil mot normannerne og Vilhelm reagerte med vanlig brutal og hensynsløs effektivitet.[trenger referanse]
Vilhelm marsjerte hastig mot nord, herjet og brente jorden etter seg. Det ukoordinerte opprøret gikk oppløsning i møte med normannernes hær. Edwin og Morcar flyktet, og da danskene ankom Humber var opprøret allerede slått ned. Svein Estridsson ga opp, lot seg kjøpe for sum penger og forlot England igjen. Vilhelm tok grusom hevn over Northumbria, brent og slaktet folk i mengder i det som ble husket som «massakrene i nord».
Edgar flyktet igjen til Skottland hvor han forble som flyktning inntil 1072 da Vilhelm med hell klarte å tvinge en fredsavtale på Malcolm ved å ta hans sønn som gissel og ett av vilkårene var at Edgar måtte gå i eksil. Edgar forlot Skottland og dro til Flandern, deretter reiste han rundt i Europa i et forsøk på å finne støtte for sine krav, men kom likevel til en ordning med Vilhelm to år senere, skjønt han ga aldri fra seg kravet til den engelske tronen. Han støttet Robert Curthose, hertug av Normandie, i et opprør mot Vilhelm Rufus i 1091 og måtte igjen søke tilflukt i Skottland. Han støttet sin nevø, Edgar, i dennes forsøk på å overta den skotske tronen ved å felle Donald III av Skottland.
Korsfarer
Rundt 1098 reiste Edgar til Konstantinopel hvor han muligens slo seg sammen med varjagene eller væringene som var et vaktkorps for Det bysantinske riket bestående av russere og ikke minst skandinaver og angelsaksere.[trenger referanse] Senere samme år fikk han en flåte av keiser Alexios I Komnenos for å kunne delta i det første korstoget, og med flåten kunne han bringe forsterkninger til korsfarerne ved beleiringen av Antiokia. På det første korstoget var også Robert Curthose, og Edgar deltok i slaget ved Tinchebrai i 1106 da han slåss på hertug Robert Curthoses side som tapte mot Henrik I av England. Etter slaget ble han tatt til fange, men løslatt senere, i motsetning til Robert Curthose som satt fengslet til han døde 80 år gammel.
Glemt av alle
Edgar kom tilbake til England hvor kong Henrik ga ham benådning og i midten av 50-årene trakk han seg tilbake til sine to landsteder i Hertfordshire, Barkway og Hermead. Hans niese Edith (gjendøpt som Matilda) hadde giftet seg med kong Henrik I i 1100. Antagelig reiste Edgar tilbake til Skottland sent i livet, kanskje en gang rundt 1120,[trenger referanse] og han var fortsatt i live i 1125, men døde antagelig kort tid etter i begynnelsen av 70-årene. Da var han glemt av de fleste og selv i dag blir han kun husket som Englands «tapte konge».[trenger referanse] Han fikk øyensynlig ingen barn som kunne ta opp kravet på den engelske tronen.
Referanser
^Foundation for Medieval Genealogy, fmg.ac, besøkt 30. mars 2017[Hentet fra Wikidata]
