PROFILBARU.COM

Doggerbank-episoden var en hendelse under den russisk-japanske krig ved Doggerbank, da den russiske Østersjøflåten på vei til Stillehavet natten mellom 21. og 22. oktober 1904 beskjøt en gruppe med 48 britiske fisketrålere i den tro at det var japanske krigsfartøyer.

Hendelsen

Under den russisk-japanske krig 1904-1905 ble Doggerbank i Nordsjøen åsted for den såkalte Doggerbank-episoden. På sin ferd til østasiatiske farvann beskjøt admiral Zinovij Rozjestvenskijs flåte, den såkalte Østersjøeskadren, natten mellom 21. og 22. oktober 1904 en flotilje av 48 dampdrevne fisketrålere, som viste alle foreskrevne lyssignaler og helt fredelig drev fiske.^{[trenger referanse]}

Beskytningen skyldtes et rykte om at japanerne i europeiske farvann forberedte et angrep på eskadren med torpedo- eller undervannsbåter.^{[trenger referanse]} Eskadren hadde derfor tidligere på dagen uten betenkning skutt mot hvert fartøy som for dem så mistenkelige ut, blant annet på det svenske dampskipet «Aldebaran» samt en tysk og en fransk tråler.

Etter å ha manøvrert seg gjennom et ikke-eksisterende japansk minefelt hadde den russiske flåten kommet seg ut i Nordsjøen. Om kvelden tolket kapteinen på forsyningsskipet «Kamtsjatka» (Камчатка), det siste i den russiske seilingsrekken, et passerende svensk skip som en japansk torpedobåt, og meldte over radio til det russiske flaggskipet at han var under angrep. Senere den tåkete natten skimtet russiske offiserer den britiske fiskeflåten og klassifiserte dem som japanske torpedobåter. Det ble åpnet ild fra flere av de russiske fartøyene. Beskytningen medførte, til tross for et stort antall avfyrte granater, minimal skade. Tråleren «Crane» ble senket, to av mannskapet drept og alle unntatt én såret. To andre trålere ble også truffet. Én av de sårede døde senere av skadene. Ettersom trålerne hadde trålen i vannet var det ikke lett for dem å komme seg unna.

Senere ble det oppdaget at også to av den russiske flåtens egne fartøyer, panserkrysserne «Aurora» (Авро́ра, senere kjent fra novemberrevolusjonen) og «Dmitrij Donskoj» (Дмитрий Донской) var blitt beskutt, og at to personer, en matros og skipspresten, var blitt drept. Under forvirringen meldte skipene at de var blitt truffet av japanske torpedoer. Det oppstod også et rykte om at flaggskipet, slagskipet «Knjas Suvorov» (Князь Суворов), var i ferd med å bli bordet. Etter omkring 20 minutters livlig kanonild seilte den russiske eskadren videre, uten å hjelpe noen av de nødstedte fartøyene.^{[trenger referanse]}

Da hendelsen senere ble kjent i Storbritannia, oppstod der en voldsom opprørthet, krigsforberedelser ble gjort, og regjeringen krevde en forklaring, unnskyldning og skadeserstatning fra den russiske regjeringen.^{[trenger referanse]} Den 28. oktober hadde den britiske statsministeren Arthur Balfour klart å avtale en overenskomst med den russiske regjeringen: Erstatning skulle gis for skaden på trålerne, Rozjdestvenskjis flåte skulle stanses i Vigo slik at de involverte offiserene ikke skulle kunne fortsette til Øst-Asia, hendelsens forløp skulle utredes av en internasjonal granskningskommisjon, de som hadde forbrutt seg straffes, og instruksjoner skulle utferdiges av den russiske regjeringen for å forebygge lignende hendelser.^{[trenger referanse]}

Følgene

Den internasjonale granskningskommisjonen, organisert etter Haagkonvensjonens forskrifter organiserte granskningskommisjonen, ble bestående av en britisk, en russisk, en fransk, en amerikansk og en østerriksk admiral. Kommisjonen møttes i Paris 22. desember 1904. Det holdt på å spore av flere ganger. En tilnærming mellom russere og tyskere lå i kortene av helt andre grunner enn Doggerbank-episoden, og det ble dermed maktpåliggende for Storbritannia og Frankrike å få granskningene brakt til en konklusjon.^{[trenger referanse]} Den franske utenriksminister Théophile Delcassé spilte her en viktig rolle.

Kommisjonen avgav sin endelige betenkning 27. februar 1905. Dette gav en skildring av forløpet som i det alt vesentlige stemte med den britiske versjonen av saken og med overdrevet skånsel ved bedømmelsen av admiral Rozjdestvenskjis opptreden før, under og etter hendelsen.^{[trenger referanse]}

Doggerbank-episoden fikk kort deretter sin avslutning ved at den russiske regjeringen betalte en skadeserstatning til de rammede og etterlatte på 65.000 britiske pund.^{[trenger referanse]}

Til minne av de døde fiskerne ble det i 1906 reist en statue, Fisherman’s Memorial, i Hull.

Litteratur

Imanuel Geiss: Der lange Weg in die Katastrophe. Die Vorgeschichte des Ersten Weltkrieges. 1815–1914 (= Piper 943). Piper, München u. a. 1990, ISBN 3-492-10943-8.
George Monger: The end of isolation. British foreign policy 1900–1907. Nelson, London u. a. 1963.
Aleksej Silytsj Novikov-Priboj: Tsushima. Militärverlag der DDR, Berlin 1986, ISBN 3-327-00251-7.
Constantine Pleshakov: The Tsar's last armada – The epic voyage to the battle of Tsushima. Basic Books, New York NY 2002, ISBN 0-465-05792-6.
Jürgen W. Schmidt: Der russische militärische Nachrichtendienst während des russisch-japanischen Krieges 1904/05 in der Mandschurei und zur See. In: Bochumer Jahrbuch zur Ostasienforschung. Bd. 25, 2001, ISSN 0170-0006, s. 111–129.
Wladimir Ssemenow: Rassplata. Kriegstagebuch über die Blockade von Port Arthur und die Ausreise der Flotte unter Rojestwenski. Mittler und Sohn, Berlin 1908.
Werner Stingl: Der Ferne Osten in der Deutschen Politik vor dem Ersten Weltkrieg. (1902–1914). Band 2. Haag u. Herchen, Frankfurt am Main 1978, ISBN 3-88129-087-7.
Frank Thiess: Tsushima. Der Roman eines Seekrieges. Zsolnay, Berlin u. a. 1936 (Auch: Rowohlt Taschenbuch Verlag, Reinbek bei Hamburg 1987, ISBN 3-499-15938-4).
Barbara Vogel: Deutsche Rußlandpolitik. Das Scheitern der deutschen Weltpolitik unter Bülow 1900–1906 (= Studien zur modernen Geschichte 11). Bertelsmann, Düsseldorf 1973, ISBN 3-571-09051-9 (Zugleich: Hamburg, Univ., Diss., 1973).
Walter Wood: North Sea Fishers And Fighters. K. Paul, Trench, Trübner & Co, London 1911, Chapter XXII: The Russian Outrage.