Dioecesis (latin, fra gresk: Dioikesis, διοίκησις, «administrasjon»)[1] i sin opprinnelige betydning er ordet for den offentlige forvaltning - særlig for den statlige finansforvaltning. I Athen er embedsbetegnelsen epi tei dioikesei («om forvaltningen») dokumentert fra annen halvdel av 300-tallet f.Kr. Her kan det ha dreiet seg om enten en enkelt høyeste forvaltningsembedsmann, eller et gremium.
Romerriket var først inndelt i 46 provinser. Keiser Diokletian delte i år 300 e.Kr. disse opp i mindre provinser, slik at det så var så mange som 101 provinser. Disse ble i sin tid sammenfattet/underordnet under dioceses. Toppledelsen for diøsesene (og provinsene) besto av var en vicarius [dioeceseos].
Laterculus Veronensis, som gjengir den diokletianske inndeling, oppgir de følgende tolv diøseser:
I Østromerriket ble den senantikke diøsesanstruktur først oppgitt til gunst for forvaltningsenheten thema, og etter den islamske ekspansjon (ca 630). I Vestromerriket var diøsesestrukturen oppgitt tidligere.
