Øya er den største av øyene i øygruppen Amirantene og ligger 230 km sørvest av Seychellenes hovedøy Mahé. Den er 5 km lang og 1,5 km bred.[2] Desroches er skilt fra de øvrige øyene i Amirantene av et havdyp på opp til 1740 meters dybde.
Desroches er ei sandøy, restene av en sunket atoll som danner en lagune. I nordvest er det en bred og dyp åpning i revet og dette gjør det mulig for skip å anløpe.[3]
Øya har 14 km strender. I sør og nordøst er strendene viktige for suppeskilpadde og karett. Kakerlakkarten Delosia ornata, den eneste stedegne arten i Amirantene, finnes på Desroches. Skogsvegetasjonen preges av introduserte arter, kokospalme og casuarina, men noe av den opprinnelige skogen er bevart. Introduserte fugler som gråspurv, sebradue, rødvever og gråfrankolin finnes på øya.[4]
Kjempeskilpadde er introdusert til øya, der arten ikke tidligere hadde levd. Desroches hadde i 2013 en bestand på 10–20 kjempeskilpadder, både i det fri og i fangenskap.[5]
Historie
Øya ble først kolonisert i 1835. Det ble anlagt kokosplantasje, som i 1906 hadde en månedlig produksjon på 15–20 000 kokosnøtter. Det ble også plantet casuarina med tanke på produksjon av trekull og tømmer.[6]
På begynnelsen av 1960-tallet var USA i samarbeid med Storbritannia på leting etter «strategiske øyer», steder egnet for flåtebaser. Flere av øyene i Seychellene ble undersøkt for en base i Indiahavet og Desroches ble kjøpt av britiske myndigheter.[7][8] I 1965 ble Desroches, sammen med Aldabra og Farquhar, skilt ut fra kolonien Seychellene og slått sammen med Chagosøyene, som ble utskilt fra Mauritius, til en ny koloni kalt Det britiske territoriet i Indiahavet. Diego Garcia i Chagosøyene ble valgt til sted for militærbasen, da de andre øyene ble ansett som uegnet. Desroches, sammen med Aldabra og Farquhar, ble tilbakeført til Seychellene før landets uavhengighet i 1976.[9]
Forvaltning
Øya regnes som en del av De ytre øyene i Seychellene,[10] også kalt Outer Islands eller Zil Elwannyen Sesel.
Folketellingen i 2002 viste et innbyggertall på 19.[11]
Tidligere har øya vært benyttet til kokosplantasjer og landbruk. Etter at det i 1987 ble reist hotell, benyttes øya mest til turisme.[3] Øya eies av den seychelliske stat og forvaltes av det statlige selskapet Islands Development Company (IDC).[12] Organisasjonen Island Conservation Society etablerte i 2007 et senter på øya.
Trafikken til øya går med båt eller luftvegen. Det er flystripe på øya og IDC flyr til Mahé.[13]
^Justin Gerlach, Gérard Rocamora, Julie Gane, Kevin Jolliffe og Linda Vanherck: «Giant Tortoise Distribution and Abundance in the Seychelles Islands: Past, Present, and Future», Chelonian Conservation and Biology, bind 12, nr. 1, 2013, s. 74 og 80.
^Vine, David: Island of Shame: The Secret History of the U.S. Military Base on Diego Garcia, s. 62, 228.
^Sand, Peter H.: United States and Britain in Diego Garcia: The Future of a Controversial Base, Palgrave Macmillan, 2009, s. 3.
^Jeffery, Laura: Chagos Islanders in Mauritius and UK: Forced Displacement and Onward Migration, Manchester: Manchester University Press, 2011, s. ix–x.
^Schedule 1, Constitution of the Republic of Seychelles. WIPO.
_02.jpg)
