Den marianske forfølgelse

Den marianske forfølgelse (engelsk The Marian Persecutions) er en betegnelse på den religiøse forfølgelsen av protestanter under den katolske dronning Maria I av England i det 16. århundre. Det var på grunn av denne forfølgelsen hun fikk tilnavnet Bloody Mary. Selv om antall ofre i hennes regjeringstid ikke var høyere enn antallet under andre Tudormonarker regjerte hun bare i fem år, og intrykket og effekten var dermed sterkere.

Maria etterfulgte en protestantisk konge, Edvard VI. Hennes tilbakevenden til den katolske tro ble derfor av mange sett som et skritt tilbake. For protestantene, som nylig hadde fått gjennomført en reformasjon, var hennes tiltreden det et ydmykende nederlag. Det historiske synet på Marias religionspolitikk har også vært farget av at England etter hennes død igjen ble et protestantisk land.

En annen side ved forfølgelsen under Maria som gav den et spesielt omdømme var at brenning på bål ble brukt mer enn under andre monarker. Det å henrette dissidenter, religiøse såvel som politiske, ble av de fleste ansett for å være en monarks rett. For mange protestanter var det derfor ikke selve henrettelsen som ble sett som barbarisk og som overgrep, men brenningen som var et tegn på at de var kjettere. Under de protetantiske forfølgelsene av katolikker i landet var hengning, halshogging, skyting og forskjellige former for korporlig avstraffelse det vanlige; brenning ble i liten grad brukt med unntak av enkelte heksebrenninger på et senere tidspunkt. Selv heksebrenninger var sjeldne; kalvinistene regnet brenning som en papistisk praksis som måtte unngås, og mistenkte hekser ble heller tatt av dage med andre metoder.

Det har også vært en oppfatning av at det blant ofrene i Marias regjeringstid var en høyere andel av eldre menn og kvinner enn i andre perioder. Det er uklart om dette er korrekt eller ikke, men oppfatningen av at det var slik førte til at mange så forfølgelsen som et angrep på de svakeste.

At Maria var gift med en spanjol var også en kilde til sinne hos mange. De fleste mente at en kvinne, også en dronning, skulle underkaste seg sin mann. Hennes ekteskap med Filip av Spania ble derfor av mange sett som et tegn på at England underkastet seg Spania. Forfølgelsene ble i forlengelse av dette sett som at den spanske inkvisisjonen hadde fått innpass i England. Dette fornærmet ikke bare religiøse oppfatninger, men også uavhengighetsfølelsen.

Det var også flere sider ved Marias personlighet og livshistorie som førte til at hennes handlinger virket mer ekstreme enn de man så under andre monarker. Tidligere monarker hadde undertrykt religiøse avvik fordi det truet deres makt, mens det kunne være så som så med deres personlige religiøse observans. Maria ser ut til å ha hatt en oppriktig, sterk katolsk tro. Mens de andre Tudormonarkene var involvert i rykter om sexskandaler og utroskap, var det få eller ingen slike rykter om Maria. Hennes følelser i forbindelse med reformasjonen ble flere ganger uttrykt mer som en personlig bitterhet enn som en politisk sak. Dette kan henge sammen med at det var som følge av hendelser i den engelske reformasjonen at hennes mor ble vanæret og hun selv ble stemplet som et uektefødt barn. Hun mistet sin plass i arverekkefølgen, og måtte en tid tigge sin yngre halvbror om lov til å praktisere sin katolske tro. Denne bitterheten skinte gjennom i mange av hennes avgjørelser, og mens mange kunne akseptere at monarken henrettet personer for å sikre makten, var det ikke like akseptabelt å gjøre det av personlige årsaker.

Tallene over hvor mange som ble henrettet er ikke sikre, men det står klart at det dreier seg om et sted under 300 mennesker. Oppfatningen av at antallet ofre var langt høyere skyldtes blant annet utgivelsen av John Foxes Book of Martyrs under Elizabeth I.