PROFILBARU.COM

	'Repubblica Sociale Italiana' ; Den italienske sosialrepublikk
	Lydrike under Tyskland
Krigsflagg	Våpen
	Plasseringa til Salò-republikkenRepublikkens område minsket etter hvert som fronten ble flyttet nordover, fra Gustavlinjen til Den gotiske linjen
Hovedstad	Salò (de facto); Roma (påstått)
Språk	Italiensk
Styreform	Fascistisk ettpartistat
	Duce
- 1943-1945	Benito Mussolini
Historisk periode	Andre verdenskrig
- Operasjon Achse	23. september 1943
- Partisanopprør	25. april 1945
	Areal
- 1943	167 600 km²
- 1944	98 500 km²
	Innbyggere
- 1943 est.	26 600 000
Befolkningstetthet	158,7 /km²
- 1944 est.	17 300 000
Befolkningstetthet	175,6 /km²
I dag en del av	Italia

Den italienske sosialrepublikk (italiensk:Repubblica Sociale Italiana eller RSI) var et tysk lydrike ledet av den såkalte «Duce» og utenriksminister Benito Mussolini under andre verdenskrig. RSI kontrollerte bare de områdene i Nord-Italia som den tyske hæren til enhver tid kontrollerte. Statsdannelsen ble uformelt også kalt Salò-republikken (Repubblica di Salò) etter byen Salò, en liten by ved Gardasjøen hvor Mussolini etablerte seg. Den italienske sosialrepublikk var den andre og siste fascistiske italienske staten.

Bakgrunn

Etter den allierte landgangen på Sicilia i juli 1943 og etter at Italia hadde lidt flere nederlag i andre verdenskrig, kalte Mussolini 24. juli 1943 sammen Det store fascistiske rådet, som imidlertid vedtok mistillit mot ham, med blant andres Mussolinis svigersønn Galeazzo Cianos stemme. Neste dag ble Il Duce fjernet fra regjeringen av kong Viktor Emanuel III og arrestert. De nye italienske makthaverne under ledelse av den nye statsminister Pietro Badoglio innledet hemmelige forhandlinger med de allierte og forberedte en kapitulasjon overfor de allierte. En forutsetning fra de alliertes side for å akseptere dette, var at Italia ikke bare skulle forlate aksemaktene, men også erklære Tyskland krig. I denne situasjonen iverksatte Tyskland Operasjon Achse og styrket sitt militære nærvær vesentlig i Italia. Den 3. september ble det undertegnet et våpenhvileavtale mellom Italia og de allierte.

I mellomtiden ble Mussolini først plassert på øya Ponza og 7. august ble han plassert i flåtebasen på Maddalenaøyene. I slutten av august ble han flyttet til Hotel Campo Imperatore i byen Gran Sasso i Abruzzo.

Her ble han 12. september «befridd» gjennom Unternehmen Eiche («Operasjon eik») fra fangenskapet av tyske Waffen-SS fallskjermtropper ledet av Otto Skorzeny.

Skorzeny tok med Mussolini til den tyske marinebasen Pratica di Mare, sørvest for Roma og ble deretter fløyet til Wien, og videre dagen etter til München. Den følgende dagen ble han fløyet til Hitlers førerhovedkvarter Wolfsschanze ved Rastenburg hvor han ble bedt av Hitler om å danne en vennligsittet italiensk regjering.

Den magesår-syke og utslitte Mussolini vegret seg først, men etter en kort tids nøling godtok han dette, og tyskerne kunngjorde det nye regimet over Radio Roma 15. september. 18. september holdt Mussolini en radiotale fra München som inneholdt lite annet enn at statskuppet mot ham hadde mislyktes og at han kom tilbake.

Etablering

Selv om Mussolini ønsket å vendte tilbake til Roma, motsatte tyskerne seg denne tanken på grunn av nærheten til frontlinjen og av frykt for at det kunne utløse opprør blant befolkningen om han kom tilbake til Roma. Han ble fløyet tilbake til Italia 27. september, og ble installert i Villa Feltrinelli i Gargnano utenfor den lille byen Salò ved Gardasjøen i Nord-Italia. Han hadde med seg som medarbeidere den gjenværende delen av den harde kjernen i fascistpartiet som han selv ikke tidligere hadde skjøvet fra seg.

Samtidig så tyskerne sin anledning til å kreve at de områdene som hadde blitt italienske etter første verdenskrig på Østerrikes bekostning, skulle tilbakeføres og innlemmes i Det stortyske rike. Områdene Sør-Tirol, Trieste og Istria ble derfor overlevert til Tyskland. Store deler av Midt-Italia, inklusive Roma, ned til Gustavlinjen var under direkte styring av Albert Kesselring.

Organisering

Det var viktig for Mussolini å umiddelbart markere at statsdannelsen var noe mer enn en skyggeregjering foran en tysk okkupasjonsmakt. Men tyskerne så med stor mistro på fascistenes evne til å styre eget territorium. Mussolini ble både statsoverhode og regjeringssjef i den nye statsdannelsen, og regjeringen inneholdt stort sett tidligere mer eller mindre vellykkede medarbeidere av Mussolini.

De fleste som stemte mot Mussolini under mistillitsvoteringen 24. juli hadde gått i dekning, men en del av dem ble senere arrestert og noen befant seg allerede i tysk varetekt, som grev Ciano. Disse ble 8. januar 1944 stilt for retten for høyforræderi, selv om de i realiteten bare hadde deltatt i en avstemning. Fem av de seks tiltalte ble dømt til døden, herunder Mussolinis egen svigersønn, grev Ciano. Dødsdommene ble fullbyrdet dagen etter, ved at de dødsdømte ble plassert bundet til stoler med ryggen til eksekusjonspelotongen. Bilder som ble tatt av de tilstedeværende SS-folkene, viser grev Ciano som klarte å vri seg rundt og ser sine bødler inn i øyene.

Departementer

Selv innenfor sitt kjerneområde på Posletten hadde RSI begrenset myndighet. At departementene både hadde begrenset myndighet og lå spredt omring innen RSIs område, gjorde koordinering og et selvstyre i tillegg langt vanskeligere. De viktige, men omstridte innenriksdepartementet, som blant annet hadde ansvaret for den indre sikkerhet, lå i Maderno, nabokommunen til Gargnano hvor Mussolini oppholdt seg. Videre lå utenriksdepartementet og propagandadepartementet i Saló, finansdepartementet i Verona, utdanningsdepartementet i Padova og departementet for offentlige arbeider i Venezia. Det reelle styret var imidlertid via den tyske ambassadøren, som oppholdt seg like sør for Mussolini, sammen med SS-generalen Karl Wolff, som styrte innenriksminister Buffarino Guidi.

Væpnede styrker

Det var et vanskelig arbeid å etablere egne væpnede styrker for Den Italienske sosialrepublikk, da en stor del av de militære var internert av tyskerne i 1943. Videre var mange italienere sendt i tvangsarbeid i Tyskland, og få ønsket å delta i krigen. RSI ble så desperat at den ga amnesti for innsatte i fengsler om de vervet seg til hæren, samtidig som det ble innført dødsstraff for dem som motsatte seg innkalling.

Hær

16. oktober 1943 ble det undertegnet en protokoll i Hitlers hovedkvarter i Rastenburg, hvor Tyskland aksepterte at RSI etablerte en egen hær på fire divisjoner. Totalt ville dette ha utgjort 52 000 mann. I juli året etter var den første av disse fire divisjonene klar, og ble sendt til fronten.

Armégruppe Liguria ble etablert i desember 1944 og var en kombinert hær bestående av italienske og tyske styrker under kommando av Alfredo Guzzoni.

Flyvåpen

Videre eksisterte det et lite flykorps, Aeronautica Nazionale Repubblicana (ANR), som var organisert i 3 kampgrupper, 1 lufttorpedobombergruppe, 1 bombergruppe og andre transport- og mindre enheter.

ANR kjempet sammen med det tyske Luftwaffe i Nord-Italia. Tyskerne prøvde å få dette korpset oppløst, slik at pilotene kunne bli overført til Luftwaffe, uten å lykkes. I 1944 ble alle tyske kampgrupper trukket ut av Nord-Italia på grunn av den allierte framgangen i Vest-Europa som begynte å true selve Tyskland. ANR-gruppene var da alene og sterkt tallmessig underlegne i forhold til de allierte luftstridskreftene.

Marine

Det var kun en liten del av det italienske marine som valgte å slutte seg til RSI. Denne opprettet Den nasjonale republikanske marinen (Marina Nazionale Repubblicana eller MNR) som utgjorde bare 1/20 av den italienske marinen og besto av fire motortorpedobåter (Motoscafo Armato Silurante eller MAS), to ubåtjagere og enkelte andre lette fartøyer. Det var også fem miniubåter som var stasjonert i Nord-Italia og fem i Romania ved Svartehavet. De fem som var i Nord-Italia valgte å slutte seg til MNR. På grunn av betalingsproblemer ble bare fire av de som var i Svartehavet returnert til RSI.

Paramilitære enheter

Da det fascistiske regimet falt i Italia, medførte det at Den frivillige milits for nasjonal sikkerhet (MVSN) ble oppløst, og i stedet ble den nasjonale republikanergarden (Guardia Nazionale Repubblicana eller GNR) etablert, og de såkalte Svarte brigader (brigate nere) oppsto, direkte underlagt forsvarsminister Rodolfo Graziani.

De 40 Svarte brigader besto av tidligere medlemmer av MVSN, tidligere Carabinieri, tidligere soldater og medlemmer av Det italienske afrikapoliti og andre som fortsatt var lojale til det fascistiske styret. Sammen med sine kolleger i Schutzstaffel (SS), utførte Svarte brigader en rekke grusomheter i kamp mot den italienske motstandsbevegelsen og politiske fiender.

Fra august 1944 ble disse enhetene integrert i hæren.

Politikk

Mussolini ønsket en revitalisering av fascismen gjennom denne statsdannelsen gjennom en serie radikale prosjekter, som sto i kontrast til den politikken som han hadde ført tidligere. Han lovet en ny start for den italienske folket om han fikk en ny sjanse og innførte en rekke populistiske tiltak.

Mussolini hevdet at han aldri hadde forlatt sin venstreorientering og at han hadde planer om nasjonalisering av eiendommer i 1939–1940, men hadde måtte utsette dette av taktiske årsaker på grunn av krigen. På en partikongress under ledelse av Alessandro Pavolini i Verona 14. november 1943, den eneste som ble avviklet i RSI, ble det bestemt at de skulle stå for «en tredje vei» mellom kapitalisme og marxistisk sosialisme. I tråd med dette ble det innført lover for å sikre arbeiderdemokrati på arbeidsplassene, og det korporative systemet ble utvidet. Blant annet ble det nå innført ett system der arbeiderne skulle ha 50% av stemmene ved valg av ny bedriftsleder, selv om de ikke var aksjonærer.

Like fullt er dette i dag sett på som fascistpartiets mest urealistiske prosjekt. Fordi det foregikk midt i en krigssone forlot de aller fleste av disse prosjektene aldri papiret de ble skrevet på. Mussolini gjorde ingenting for å redde de rundt 8 000 jødene som ble bortført fra Nord-Italia under Den italienske sosialrepublikkens område. Dette tallet hadde dog vært høyere dersom ikke disse aksjonene delvis ble sabotert av både sivile og militære, samt den katolske kirke.

Opphør

Området skrumpet inn som følge av det allierte felttoget gjennom Italia.

Statsdannelsen gikk delvis selv i oppløsning etter partisanopprøret 25. april 1945 og den allierte offensiven som startet samtidig. Mussolini, hans elskerinne Clara Petacci og regjeringsmedlemmene Francesco Barracu, Alessandro Pavolini, Fernando Mezzasomma, Paolo Zerbino og Archille Starace forsøkte å flykte til Sveits, men ble tatt av italienske partisaner. Disse ble 27. april 1945 henrettet ved arkebusering av partisanene. Likene ble fraktet til Milano, hvor de ble hengt opp ned fra en jernbjelke på en bensinstasjon på Piazzale Loreto.