PROFILBARU.COM

Dekabristopprøret
	; Maleri av Karl Kolman (1786-1846) som skildrer opprørerne på Petersplassen
Dato	14. desemberjul./ 26. desember 1825greg.
Sted	Sentatstorget, St. Petersburg
Resultat	Tropper lojale til tsaren slo ned opprøret
	Stridende parter
Dekabrister	Det russiske keiserdømme
	Kommandanter og ledere
Hæroffiserer	Nikolaj I
	Styrker
Rundt 3 000 soldater fra; Den keiserlige russiske hær	Den keiserlige russiske hær

Dekabristopprøret (russisk: Восстание декабристов, Vosstanije dekabristov) var et mislykket forsøk på en palassrevolusjon i Russland i 1825, iverksatt av de russiske gardetroppene og det siste kuppforsøk av denne typen i landets historie. Opprøret fant sted på Petersplassen i St. Petersburg, Russlands daværende hovedstad, den 14. desember^jul./ 26. desember 1825^greg. og kom som en følge av protester mot at Nikolaj I overtok tronen etter sin eldre bror storfyrste Konstantin Pavlovitsj som hadde sagt fra seg tronen allerede to år tidligere.

Opprøret skilte seg fra tidligere tilsvarende opprør ved det store antall deltakere, det var om lag 3 000 soldater på torget foran senatet og opprøret sluttet med at 1 271 av dem ble drept. De som deltok i opprøret ble kalt dekabrister, begrepet kommer av «Dekabristy» (russisk: Декабристы) og er oversatt til engelsk med «Decembrist»^[1].

Bakgrunn

Den europeiske adelen søkte utover 1700 og 1800-tallet å få tilbake makt fra de eneveldige monarkene og ønsket større politisk frihet. Utover på 1800-tallet lyktes også den russiske adelen å få framgang på området. Det ble blant annet anledning til å arve eiendommer, tidligere hadde disse kun blitt delt ut av tsaren mot en forpliktelse om å tjene staten. Sammen med eiendommene fulgte de livegne bøndene som hørte til den enkelte eiendommen. Til slutt ble adelen også fritatt fra plikten å måtte tjenestegjøre for staten. Etter hvert som avhengigheten av tsaren ble mindre, økte også kravet om å få ta del i landets styring.

Dette kom i første omgang til uttrykk i en rekke militærkupp, men behovet for å få konstitusjonelle ordninger økte. Det var derfor store forhåpninger knyttet til Aleksander I da han overtok tronen i 1801 etter at faren Paul I hadde blitt myrdet i et kupp som kom i stand med adelens hjelp. Men etter de opprinnelige reformene, fortsatte disse bare til en viss grad fram til 1812, da Aleksander I snudde og skiftet standpunkt i hvordan riket skulle styres. Etter krigen mot Napoleon i 1812 ønsket han en all-europeisk ordning innenfor en såkalt «hellig allianse».

Dekabristenes opprinnelse

Oberst Pavel Ivanovitsj Pestel (1793-1826) var en del av den sørlige grenen av bevegelsen

Frelsesunionen ble stiftet 1. februar 1816 i St. Petersburg og besto hovedsakelig av offiserer fra den keiserlige garden, totalt omkring 30 personer som hadde deltatt i krigen mot Napoleon i 1812 og i militæraksjonene de kommende to årene.

Foreningens vedtekter ble skrevet av Pavel Ivanovitsj Pestel (1793–1826), og var influert av tidligere frimurerselskap.

Medlemmene planla militærkupp i forbindelse med skifte av monarker, og ville innføre konstitusjonelt monarki og avskaffe livegenskapet. Intern uenighet førte til at selskapet ble oppløst høsten 1817, mens i 1818 ble Frelsesunionen omskapt til Fremskrittsunionen som var et større hemmelig selskap som telte over 200 medlemmer.

Bevegelsen var delt i en nordlig og sørlig gren. Den nordlige delen som hadde sin base i St. Petersburg, hadde særlig fokus på ønsket om et konstitusjonelt monarki etter modell av Storbritannia, mens den sørlige delen, med base i den lille garnisonsbyen Tulsjyn i Ukraina, var mer radikale og ønsket å avskaffe monarkiet, innføre republikk og gjennomføre en landreform.^[2]

I ledelsen i den nordlige delen var offiserer i den keiserlige garden, blant dem Nikita Muravjov, prins Sergej Petrovitsj Trubetskoj og prins Jevgenij Obolenskij.^[2]

Det ble arbeidet for større politiske reformer, og i 1819 ble blant annet den liberale Mikhail Speranskij utnevnt til guvernør i Sibir, samt tsaren hadde året før initiert arbeid med en ny konstitusjon. Men uro både innenlands og utenfor Det russiske imperiet, som tsar Aleksander mente skyldtes liberaliseringen, førte til at dette arbeidet ble reversert.

Opprøret

Da tsar Aleksander døde 19. november^jul./ 1. desember 1825^greg. gjorde den keiserlige garden seg klar til å sverge lojalitet til hans antatte etterfølger, storhertug Konstantin. Men han kunngjorde da at han allerede to år i forveien hadde avstått fra arveretten til tronen, og Nikolaj I trådte da fram som den nye tsaren. Dette satte hovedstaden i en midlertidig forvirring, og lojalitet var allerede sverget til Konstantin fra noen. Dekabrister hadde hemmelige møter med regimentssjefer for å få dem til ikke å sverge lojalitet til Nikolaj. Disse aktivitetene ledet fram til selve opprøret. Mange av de ledende dekabristene hørte til det høyeste aristokratiet og disse valgte prins Sergej Petrovitj Trubetskoj som midlertidig diktator.

Om morgenen 14. desember^jul./ 26. desember 1825^greg. samlet en styrke med 3 000 soldater og offiserer seg på Petersplassen, hvor de nektet å sverge lojalitet til den nye tsaren Nikolaj, og hevdet i stedet lojalitet til Konstantin og til grunnloven. De fikk imidlertid ikke oppslutning fra de øvrige militære styrkene i St. Petersburg, som de hadde regnet med. Opprøret ble videre hemmet av at dere antatte leder, prins Trubetskoj sviket dem, og kom ikke til Petersplassen, heller ikke hans nestkommanderende, oberst Bulatov var til stede. Etter en hastig rådslagning bestemte dekabristene å utnevnte prins Eugene Obolenskij i stedet.^[3]

I flere timer sto de 3 000 opprørerne mot 9 000 styrker lojale til den nye tsaren utenfor senatsbygningen, hvor noen tilfeldige, målløse skudd ble avfyrt fra opprørssiden. Til stede var også en voksende mengde skuelystne sivile, som uttrykte støtte til opprørerne, uten å bli oppfordret slutte seg til dette av opprørernes ledere.^[3] Etter hvert dukket også den nye tsar Nikolaj personlig opp på plassen, og sendte St. Petersburgs generalguvernør, grev Mikhail Miloradovitsj, en krigshelt som var svært respektert blant soldatene, til å forhandle med opprørerne. Mens Miloradovitsj holdt en liten tale, ble han skutt og dødelig såret av offiseren Pjotr Grigorjevitsj Kakhovskij. Samtidig tok en av opprørernes avdelinger, under ledelse av løytnant Nikolaj Panov, seg inn i Vinterpalasset men lyktes ikke å overta det, og trakk seg tilbake.

Etter at nesten hele dagen hadde gått med til resultatløse forhandlinger, beordret Nikolaj et kavaleriangrep, som imidlertid ble mislyktes på grunn av issvullene, og dette trakk seg noe kaotisk tilbake. Nikolaj var klar over at han var upopulær innen hoffet, og hadde først etter store vanskeligheter besteget tronen dagen før. Han ville unngå å forverre sin situasjon gjennom stor blodutgytelser, og håpet i det lengste å få en fredelig løsning på situasjonen, til tross for drapet på Miloradovitj. På hans ordrer gjennomførte kavaleriet flere ganger «psykiske angrep» på opprørerne, uten resultat.

Mot slutten av dagen beordret Nikolaj tre artillerienheter om å åpne ild, med ødeleggende effekt. Opprørsoldatene besvarte med geværild. For å unngå massedrap, brøt imidlertid opprørerne opp og flyktet. Det ble gjort noen forsøk på å regruppere styrken på isen på elva Neva, men også disse ble truffet av artilleriet med store skader som resultat. Artilleriet brøt også opp isen, og mange av de døde og dødelig sårede havet i det kalde vannet. Etter opprenskningsaksjoner av lojale styrker og politienheter var opprøret slått ned.^[4]

Det lå på torget og gatene omkring rundt 25 lik. De fleste av ofrene hadde blitt trampet ihjel av folkemassene som hadde flyktet i panikk. De arresterte ble samlet ved Vinterpalasset.

Rettergang

Opprørernes alvorligste forbrytelser var drapet på generalguvernør Miloradovitj, samt å forstyrre den allmenn orden, noe som hadde ført til at en rekke mennesker ble drept. Domstolsbehandlingen favnet imidlertid svært bredt, hvor en rekke personer uten tilknytning til opprøret ble arrestert og dømt, videre ble det ved domstolsbehandlingen den kommende sommeren ilagt oppsiktsvekkende strenge straffer.

Peter-Paul festningen i St. Petersburg hvor de fem dødsdømte ble hengt i det som ble Russlands siste offentlige henrettelser

Dette ga tsar Nikolaj I anledning til å vise mildhet, og reduserte samtlige straffer. Dødsdommene mot Pestel, Rylejev, Sergej Muravjov-Apostol, Bestuzjev-Rjumin og Katsjovskij ble opprettholdt, men endret fra den særdeles pinefulle hengning, trekking og kvartering til hengning. Henrettelsene ble utført 13. juli^jul./ 25. juli 1826^greg. på Peter-Paul festningen i nærvær en av stor folkemengde. Dette skulle vise seg å bli Russlands siste offentlige henrettelser. En årsak kan være at tauene røk da de fem skulle henges,^[5] og skulle da etter gammel skikk bli benådet. Det gikk derfor et sukk av lettelse gjennom tilskuerne. Tsar Nikolaj beordret imidlertid at henrettelsene skulle gjennomføres med nye tau.

De øvrige dømte ble fratatt titler, militær grad, eiendommer og forvist til Sibir, Kasakhstan og Det fjerne østen. Mange av eksilantene forble i Sibir da den idømte eksilperioden var over, og foretrakk den relative store friheten de hadde, framfor intrigene og konfliktene i St. Petersburg og Moskva. Mange av dem hadde også i eksilperioden slått seg opp som landeiere og bønder, og hadde lite å vende tilbake til. Senere skulle de bli forbilder for populistbevegelsene på 1860- og 1870-tallet, gjennom deres reformarbeid og deres sterke arbeid mot slaveriet. Dette ble satt stor pris på av mange av disse forkjemperne i ettertiden, blant dem Leo Tolstoj.

Da Aleksander II ble kronet som tsar 14. august^jul./ 26. august 1856^greg. innførte han et allment amnesti for alle deltakere i opprøret, hvilket også fikk virkning for deltakernes etterkommere.

Referanser

^ L. Trigos (2009). The Decembrist Myth in Russian Culture (på engelsk). Springer. s. 153. ISBN 9780230104716.
^ ^a ^b Peter Neville: Russia: A Complete History: 120-1, 2003
^ ^a ^b Edward Crankshaw (1978) The Shadow of the Winter Palace, sidene 14-16, Penguin, London 1978
^ Edward Crankshaw (1978) The Shadow of the Winter Palace, sidene 13-18, Penguin, London 1978
^ «Det virket som at det hadde regnet natten i forveien og at tauene hadde krympet», observerte Peter Julicher. Fra: Julicher, Peter. Renegades, Rebels and Rogues Under the Tsars, side 173, McFarland & Company, 2003. ISBN 0-7864-1612-2