De tidligere tyske østområder (tysk: Ehemalige deutsche Ostgebiete) er en betegnelse på de deler av Tyskland som lå øst for elvene Oder og Neisse, og som ble mistet etter første og andre verdenskrig.
Områdene ble en del av et forent Tyskland etter Tysklands samling i 1871, etter å ha vært en del av Kongeriket Preussen, på tross av at deler av dem hadde store polske minoriteter og tildels majoriteter. På tross av dette var flere områder nærmest utelukkende befolket av etniske tyskere, og disse ble i stor grad fordrevet fra området etter annen verdenskrig.
Etterkrigsgrensen mellom Tyskland og Polen, langs Oder-Neisse-linjen, ble formelt anerkjent av Øst-Tyskland i 1950 gjennom Zgorzelec-traktaten, etter press fra Stalin. I 1952 var anerkjennelsen av Oder-Neisse-linjen som en endelig grense en av Stalins forutsetninger for at Sovjetunionen skulle anerkjenne Tysklands gjenforening (se Stalinnotatet). Dette kravet ble avvist at den vesttyskekanslerenKonrad Adenauer. Den offisielle holdningen til den tyske regjeringen var at de tidligere østterritoriene var midlertidig under polsk eller sovjetisk administrasjon. I 1970 anerkjente Vest-Tyskland grensen som de facto grense, gjennom Warszawa-traktaten.
Pommern, Øst-Preussen og Schlesien ble fortysket under den store tyske østekspansjonen i løpet av middelalderen. Pommern og Schlesien inngikk i Det tysk-romerske rike, mens Øst-Preussen var styrt av Den tyske orden. Disse områdene ble protestantiske som følge av reformasjonen, med unntak av Øvre Schlesien, som forble katolsk. Vest-Preussen og Posen inngikk imidlertid i Polen, og kom først under tysk dominans på grunn av Polens deling på slutten av 1700-tallet. Disse områdene var også i all hovedsak katolske.
Versaillestraktaten
Tysk utbredelse i 1910
Versaillestraktaten etter første verdenskrig gjorde at Tyskland måtte avstå Posenprovinsen og Vest-Preussen til den nyopprettede polske staten. Etter folkeavstemning ble den østlige delen av Øvre Schlesien avstått til Polen i 1921. Byen Danzig ble en selvstyrt by. Dessuten ble Memelland avstått til Litauen. Disse områdene hadde alle en blandet befolkning; byene var preget av tysk språk og kultur, mens landområdene var polskdominerte. Posenland hadde et polsk flertall, mens de etniske forholdene i Vest-Preussen var mer blandet.
Etter andre verdenskrig
Etter andre verdenskrig ble Polen forflyttet vestover. De østlige delene av Polen ble annektert av Sovjetunionen, mens Polen ble tildelt omtrent en fjerdedel av Tysklands territorium. Grensen mot Tyskland går langs elvene Oder/Odra og Neisse/Nysa, og derfor kalles den ofte Oder-Neisselinjen.[trenger referanse]
Polens nye territorier omfattet Schlesien, den delen av Brandenburg som ligger øst for Oder og Neisse, Hinterpommern, byen Gdańsk/Danzig og den sørlige og største delen av Øst-Preussen. Tsjekkoslovakia fikk en mindre del av Schlesien, mens Sovjetunionen overtok den nordlige delen av Øst-Preussen med byen Königsberg, som de døpte om til Kaliningrad.[trenger referanse]
Befolkningsforflytninger
Tysk utbredelse i 2010. Bildet viser resultatet av fordrivelsen av tyskere
Mot slutten av 2. verdenskrig flyktet en stor del av den tyske befolkningen fra de østlige provinsene. Det totale antall som enten ble evakuert av nazistene, flyktet fra den Røde arme eller ble fordrevet etter krigen, har blitt anslått til å gjelde rundt 14 millioner mennesker.[3] Dette skjedde under store lidelser for lokalbefolkningen.
De som var igjen, ble i stor grad tvunget til å forlate området i årene etter 2. verdenskrig. «Die Vertriebenen», de fordrevne, utgjør en stor del av den tyske befolkningen. De er organisert i Verbände, forbund, som arbeider for å ta vare på kulturarven fra hjemmeområdet. Tidligere var de også en sterk pådriver for å ta de tapte områdene tilbake, men dette kravet har nå mindre kraft. Svært få tyskere ble igjen i de opprinnelige områdene. Et unntak her er Øvre Schlesien, som er et tospråklig og tokulturelt område. Polakker fra det tidligere Øst-Polen ble bosatt i de nye områdene i vest.
Ostverträge
Myndighetene i Den tyske demokratiske republikk aksepterte raskt den nye grensen mot Polen. Vest-Tyskland aksepterte imidlertid ikke de nye grensene før Willy Brandts regjering inngikk de såkalte Ostverträge rundt 1970 med sine naboer. I forbindelse med Ostverträge anerkjente også de vestlige landene og Vatikanet de nye grensene. De har siden ikke vært på den politiske dagsorden i internasjonal politikk.
De tidligere østområdene i tysk historie
De tidligere østterritoriene var åsted for en rekke kjente hendelser i tysk historie, men blir generelt sett i dagens Polen sett på som av utenlandsk interesse.[4]
^se for eksempel msn encartaArkivert 26. mai 2011 hos Wayback Machine.: "diejenigen Gebiete des Deutschen Reiches innerhalb der deutschen Grenzen von 1937", Meyers Lexikon onlineArkivert 26. januar 2009 hos Wayback Machine.: "die Teile des ehemaligen deutschen Reichsgebietes zwischen der Oder-Neiße-Linie im Westen und der Reichsgrenze von 1937 im Osten". Archived 31. oktober 2009.
^abcdDavies, N. (2005) God's Playground. A History of Poland. Volume II: 1795 to the present. Oxford: Oxford University Press.
^Michael Nungesser. Das Denkmal auf dem Kreuzberg von Karl Friedrich Schinkel, ed. on behalf of the Bezirksamt Kreuzberg von Berlin as catalogue of the exhibition „Das Denkmal auf dem Kreuzberg von Karl Friedrich Schinkel“ in the Kunstamt Kreuzberg / Künstlerhaus Bethanien Berlin, between 25 April and 7 June 1987, Berlin: Arenhövel, 1987, p. 29. ISBN 3-922912-19-2.
