Denne perioden var preget av en periode med relativ fred, stabilitet og velstand for det romerske imperiet, og noen tenker på denne perioden som en slags gullalder for det romerske samfunnet. I denne perioden deltok de fem «gode keiserne» i en rekke prosjekter som omfattet alt fra bygging av offentlige strukturer (slik som Hadrians mur ) til å nå fredelige avtaler med folk i fjerne deler av Romerriket, hva som sikret at de etterlot seg en varig arv.
I denne perioden ble Dacia og germanske områder erobret av romerriket. Romerriket var på sitt største i denne perioden.
Selve betegnelsen «de fem gode» ble skapt av den politiske filosofen Niccolò Machiavelli som skrev i 1503:
Fra studiet av denne historien kan vi også lære hvordan en god regjering blir etablert; for mens alle keiserne som kom på tronen ved føderett, unntatt Titus, var dårlige, var alle som etterfulgte ved adopsjon, gode keisere, som i tilfellet med de fem fra Nerva til Marcus. Men så snart som riket falt atter en gang til arvinger ved føderett, fulgte dets ødeleggelse.
Verd å få med seg er at blant de fem store er ikke Lucius Verus inkludert, til tross for at han var keiser samtidig som Marcus Antonius. Dette kan skyldes at Lucius Verus ofte ble ansett som en underkeiser under Marcus Aurelius.[3]
Referanser
^Niccolò Machiavelli: Discourses on Livy, Bok I, kapittel 10.
^McKay, John P.; Hill, Bennett D.; Buckler, John; Ebrey, Patricia B.; & Beck, Roger B. (2007): A History of World Societies, 7. utg., Boston: Houghton Mifflin Company, v-vi. ISBN 978-0-618-61093-8.
