PROFILBARU.COM

Daniel Cohn-Bendit
Født	4. apr. 1945 (79 år); Montauban
Beskjeftigelse	Politiker, journalist, TV-programleder, lærer, miljøverner, filmregissør, filmmanuskriptforfatter, filmskuespiller
Embete	Medlem av Europaparlamentet (Sjuende europaparlament, Île-de-France, 2009–2014); Medlem av Europaparlamentet (Sjette europaparlament, Tyskland, 2004–2009); Medlem av Europaparlamentet (Femte europaparlament, Frankrike, 1999–2004); Medlem av Europaparlamentet (Fjerde europaparlament, Tyskland, 1994–1999) ;
Utdannet ved	Université Paris-Nanterre; Lycée Buffon (1956–1958)
Ektefelle	Ingrid Apel
Far	Erich Cohn-Bendit
Søsken	Gabriel Cohn-Bendit
Parti	Bündnis 90/Die Grünen
Nasjonalitet	Tyskland; Frankrike (2015–)
Medlem av	European Council on Foreign Relations; Sozialistischer Deutscher Studentenbund; Revolutionärer Kampf
Utmerkelser	7 oppføringer Honorary doctorate of Tibourg University (1977); Hannah Arendt-prisen (2001); Lysenko Prize (2002); Ciceros taler-pris (2009); Honorary doctorate of Saint Louis University (2009); Theodor Heuss-prisen (2013); Æresdoktor ved l'université Paris-Nanterre (2014)
Nettsted	www.cohn-bendit.eu/de
	Daniel Cohn-Bendit på Commons

Daniel Cohn-Bendit (født 1945) er en tysk-fransk politiker. Han var medlem av Europaparlamentet fra 1994 til 2014. Han vekslet mellom å være valgt fra Tyskland og Frankrike, og han representerte henholdsvis tyske Bündnis 90/Die Grünen og franske Les Verts. Fra 2002 var han leder for de grønnes fraksjon i Europaparlamentet, og i 2003 spilte han en viktig rolle i grunnleggelsen av Det europeiske grønne partiet. Fra 2004 til 2014 var han gruppeleder for det sammenslåtte De europeiske grønne/Den europeiske frie allianse i Europaparlamentet. Han har vært leder for Spinelli-gruppen, et initiativ for å fremme europeisk føderalisme, dvs. en tettere europeisk integrasjon.

Bakgrunn

Cohn-Bendit ble født i Frankrike av en tysk-jødisk far og en fransk mor. Sin tidlige barndom tilbragte han i Frankrike, før han fra 1958 gikk på skole i Frankfurt am Main i Hessen, hvor hans far hadde virket som advokat siden slutten av krigen. Som 18-åring valgte han tysk statsborgerskap fremfor fransk.

Studentopprøret 1968

I 1965 flyttet han til Frankrike for å studere sosiologi ved universitetet i Nanterre ved Paris. Han ble etterhvert en av lederne for studentopprøret i 1968, og kjent under navnet «Dany le Rouge» etter at han hadde foreslått å erstatte den franske trikoloren med en rød fane og på grunn av sin røde hårmanke. Ved en kongress arrangert av motstandere av Vietnam-krigen i Berlin ble han samme år kjent med Rudi Dutschke. Drapet på Benno Ohnesorg og attentatet mot Dutschke var en av årsakene som førte til at Cohn-Bendit organiserte franske studenter til protest. Under de såkalte mai-urolighetene i Paris ble Cohn-Bendit av tabloidpressen fremstilt som opprørets leder og som revolusjonær, og ble utvist fra Frankrike.

Cohn-Bendit sto for en ny radikalisme med front mot såvel kommunisme som kapitalisme, og med sterke islett av anarkisme. Han presenterte sitt syn i boka Den senile kommunismen (norsk utgave 1969).

Cohn-Bendit slo seg ned i Frankfurt, hvor han ble aktiv i det alternative miljøet. Her ble han kjent med Joschka Fischer, som han delte en leilighet med. De engasjerte seg i alternativ barnehagedrift og var medlemmer av gruppen Revolutionärer Kampf. Cohn-Bendit tjente til livets opphold gjennom arbeid i en venstreradikal bokhandel og som pedagog i en barnehage.

Fra 1978 var han utgiver og redaktør for magasinet PflasterStrand, organ for det såkalte Sponti-miljøet.

Påvirket av den venstreekstreme terroren på 1970-tallet endret både han og Fischer syn på bruk av vold. Han ble en av de ledende skikkelsene i den grønne bevegelsen, hvor han ble regnet til den moderate fløyen. Etter at partiet De grønne ble grunnlagt, meldte han seg inn i 1984. Da Joschka Fischer ble miljøvernminister i delstaten Hessen, ble Cohn-Bendit utnevnt til hans rådgiver. I 1989 ble han utnevnt til byråd for multikulturelle anliggender og viseborgermester i Frankfurt.

I 1991 hadde han sammen med Peter F. Steinbach regien for filmen C'est la vie med bl.a. Jean-Pierre Léaud.

Grønn politikk

Cohn-Bendit ble i 1994 innvalgt i det europeiske parlamentet for De grønne i Tyskland. I 1999 var han toppkandidat for De grønne i Frankrike (Les Verts), og har siden vært en av fraksjonslederne for gruppen av grønne partier i det europeiske parlamentet. Han deltok i opprettelsen av det europeiske grønne partiet i 2003, og ble gjenvalgt til det europeiske parlamentet for det tyske grønne partiet i 2004.

Cohn-Bendit har siden 1990-tallet markert seg som en overbevist europeer og føderalist. I senere år har han distansert seg fra mange av standpunktene han forfektet på 1960- og 70-tallet, og har bl.a. innen økonomisk politikk forholdsvis liberale standpunkter.

Daniel Cohn-Bendit bor i Frankfurt-Westend med samboeren Ingrid Apel, som han har en sønn med. Han snakker flytende tysk, fransk, italiensk og engelsk.

Beskyldninger om aksept av seksuelt misbruk av barn

I tilknytning til sitt arbeid med barn på syttitallet gav Cohn-Bendit ut bøker og mange år senere, i 2001, henviste journalisten Bettina Röhl til en passasje i hans bok Le grand Basar og mente denne kunne tydes som seksuelt misbruk av barn. ^[13] Cohn-Bendit innrømmet at teksten var dårlig formulert og ba om at den ble sett i kontekst med syttitallets seksuelle revolusjon og provokasjoner.^[14] Imidlertid har også Cohn-Bendit andre ganger uttalt seg om seksuelle opplevelser med barn. I et intervju^[15] på fransk tv 23. april 1982, uttalte han blant annet: «Klokken 9 om morgenen går jeg til mine åtte spedbarn mellom 16 måneder og 2 år. Jeg vasker bæsjen av, jeg kiler dem, de kiler meg, vi koser. (...) Vet De, et barns seksualitet er noe fantastisk. Man må være oppriktig, seriøs. Hos de små barna er det noe annet, men hos fire- eller seksåringene: Når en liten fem år gammel jente begynner å kle av Dem, det er storartet, fordi det er et spill. Det er et vanvittig erotisk spill.» ^[16]

Publikasjoner (utvalg)

Agitationsmodell für eine Revolution (1968)
Linksradikalismus – Gewaltkur für die Alterskrankheit des Kommunismus, rowohlt, Hamburg, 1968.
Le grand bazar / Der große Basar (1975)
Wir haben sie so geliebt, die Revolution (1987)
Heimat Babylon: das Wagnis der multikulturellen Demokratie (med Thomas Schmid, 1992)
Petit Dictionaire de l'Euro / Euro für alle – Das Währungs-Wörterbuch (med Olivier Duhamel) fransk utgave: Éditions du Seuil, tysk: Dumont 1998, ISBN 3-7701-4589-5
Xénophobies (med Thomas Schmid, 1998)
Quand tu seras président (med Bernard Kouchner, 2004)

Referanser

^ Autorités BnF, BNF-ID 11897212s, besøkt 10. oktober 2015^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000012028, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 15699^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Daniel Marc Cohn-Bendit, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id cohn-bendit-daniel-marc^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Autorités BnF, BNF-ID 11897212s, besøkt 6. februar 2024^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Le Monde, Le Monde ID politique/article/2015/05/23/daniel-cohn-bendit-obtient-la-nationalite-francaise_4639438_823448.html^{[Hentet fra Wikidata]}
^ www.primeeconomics.org^{[Hentet fra Wikidata]}
^ www.clubdelhorloge.fr^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Le Club de l'Horloge : trente ans de combat pour les idées politiques (1974-2004), side(r) 150-153^{[Hentet fra Wikidata]}
^ www.cicero-rednerpreis.de, besøkt 28. april 2019^{[Hentet fra Wikidata]}
^ www.theodor-heuss-stiftung.de, besøkt 16. juni 2018^{[Hentet fra Wikidata]}
^ www.lepoint.fr^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Daniel Cohn-Bendit. «Little Big Man - In: Der große Basar» (PDF). Trikont-Verlag. Arkivert fra originalen (PDF, 1.5) 18. oktober 2011. Besøkt 27. juli 2010.
^ Die Kinkel-Cohn-Bendit-Kontroverse. Artikel in der B.Z. vom 1. Februar 2001, Abgerufen am 27.Mai 2010.
^ http://www.youtube.com/watch?v=M0qvkg2nzg8
^ Brigitte Kohn. «Kuck mal, meine Vagina». Der Spiegel. Besøkt 27. juli 2010.