Etter å ha hatt en 7-årig karriere som spiller, som inkluderte to NFL Championships med Cleveland Browns, og flere år som assistenttrener med forskjellige lag tok Noll i 1969 over Steelers, som kun hadde spilt én sluttspillkamp i de siste 36 årene, hvor de tapte 21–0), og transformerte laget til ett mesterskapslag. Som hovedtrener vant Noll fire Super Bowls, fire AFC-titler og ni divisjonstitler i Central Division, med et karriereresultat på 209–159–1 (.568), 16–8 i sluttspillet, og hadde positive sesongresultat i 15 av sine siste 20 sesonger.[4] Hans fire Super Bowl-seiere er nummer to bak Bill Belichick for flest av en hovedtrener i NFLs historie.
I løpet av sin fulle karriere som spiller og trener vant Noll totalt syv NFL-titler samt én AFL-tittel, og ble innlemmet i Pro Football Hall of Fame i 1993, det første året han var gyldig for inklusjon.
Noll bygget opp laget gjennom effektiv drafting og gjennomgående opplæring. I løpet av sin karriere var han kjent for å ha gitt muligheter til afroamerikanske, og var den første treneren til å starte en mørkhudet quarterback i lagets historie, og ansatte en av de første mørkhudete assistenttrenerne i ligaens historie. Han ble ofte gitt æren for å holde moralen oppe i vestlige Pennsylvania til tross for de økonomiske problemene i regionen ved å bygge opp et mesterskapslag som representerte tilhengerskaren, som bestod av en stor andel blåsnipparbeidere.
Biografi
Tidlig liv
Barndom
Noll ble født i Cleveland, Ohio som den yngste av tre søsken til William Noll (en slakter som ofte var ufør på grunn av Parkinson's) og Katherine Steigerwald Noll (som jobbet i blomsterbutikk).[5] Familien bodde i Katherines barndomshjem, hvor hun vokste opp med hennes 12 søsken, nær East 74th Street,[6] i et nabolag med en høy andel afroamerikanske,[5] noe som senere skulle føre til at Noll kjempet for fargedes muligheter i NFL (både spillere fra tradisjonelt mørkhudete colleger og senere som trenere). På et lokalt amerikansk fotballag spilte Noll med Harold Owens, nevø av olympieren Jesse Owens.[7]
High school/Middle School
Noll gikk på Benedictine High School. Han begynte å jobbe da han gikk i syvende klasse og, innen han begynte på high school, hadde han spart opp nok til to år av utdanningen som skulle kost $150. Han fortsatte å jobbe gjennom high school og tjente 55 cent i timen ved kjøttmarkedet Fisher Brothers etter skolen.[6] Utdannelse var viktig for ham, og til tross for sin hektiske hverdag ble han uteksaminert som #28 på et trinn bestående av 252 elever.[5]
Han spilte running back og tackle på skolens amerikansk fotballag og ble utnevnt til All-State-laget.[7] I sitt år som senior ble han utpekt til All Catholic Universe Bulletin-laget av avisen Diocese of Cleveland.[8]
College
Noll hadde planer om å gå på Notre Dame, men før en treningsøkt i sitt år som freshman hadde han et epilepsianfall på banen.[5] Notre Dames trener Frank Leahy nektet å ta sjansen på å la Noll spille, og Noll endte derfor opp med å ta et fotballstipend ved University of Dayton. Han ble uteksaminert med en grad i "secondary education".[7] Han spilte lineman, linebacker og var medkaptein på skolens fotballag, Dayton Flyers,[7] og fikk kallenavnet "the Pope" for hans kunnskap om sporten.[9]
Selv om den relativt lille Noll ble draftet som linebacker[10] brukte hovedtrener Paul Brown ham som en av sine "messenger guards" for å sende play calls til quarterbacken (til å begynne med Otto Graham). Brown husket at Noll "could have called the plays himself without any help from the bench. That's how smart he was."[9] Ifølge Art Rooney, Jr. (som ledet talentspeideravdelingen for Steelers før og under mesteparten av Nolls tid med laget) følte Noll seg støtt av hvordan Brown brukte ham og han "disliked the term 'messenger boy' so much that as coach of the Steelers he entrusted all the play calling to his quarterbacks."[11]
Noll ble kun betalt $5 000 per sesong med Browns og jobbet samtidig som vikarlærer ved Holy Name High School[12] og var en forsikringsselger på siden.[6] I samme periode gikk han på Cleveland-Marshall College of Law om kvelden. Han fortalte Dan Rooney at han hadde bestemt seg for ikke å bli advokat fordi "he didn't really like the constant confrontation and arguments that come with being a lawyer."[13]
Noll mistet stillingen som startende guard til John Wooten og bestemte seg for å pensjonere seg, 27 år gammel, med forventninger om å begynne sin trenerkarriere ved sin gamle skole. Han ble overrasket da han ikke ble tilbudt en åpen stilling i trenerstallen ved University of Dayton.[14] Han ble tilbudt en stilling av Sid Gillman hos Los Angeles Chargers i lagets første sesong.[10]
Noll blir sett på som en del av Sid Gillmans trenertre. Han beskrev senere Gilmman som "one of the game's prime researchers and offensive specialists. In six years, I had more exposure to football than I normally would have received in 12 years."[14] I Nolls seks år med Chargers var han defensive line coach, defensive backfield coach og defensive coordinator. Laget nådde fem AFL Championships i perioden.[15] Gillman sa at Noll "had a great way with players," spesifikt "If a guy didn't do the job expected, Chuck could climb on his back."[16]} Defensive tackle Ernie Ladd sa at Noll var en "fiery guy", men også at han var"the best teacher I ever played under." "He and I were always fighting, always squabbling, but he had a great way of teaching. I take my hat off to Chuck. He was one of the main reasons for our success."[16]} Forsvarsrekken under Noll ble kjent som "Fearsome Foursome", og i 1961 ble defensive end Earl Faison utpekt til AFL Rookie of the Year.
Samtidig som Noll var med Chargers var Al Davis også en assistent og speider. Davis skulle senere bli trener og General Manager for Oakland Raiders, Steelers' største rival i AFC i 1970-årene.
Baltimore Colts
Med Colts var Noll Defensive Backfield Coach og senere Defensive Coordiantor. Sammen med assistenttrener Bill Arnsparger vekslet Colts mellom roterende soner og maksimalt forsvar mot blitz.[17] I 1968, Nolls siste som Defensive Coordinator, avsluttet Colts seriespillet 13–1 og tangerte en sesongrekord i NFL for færrest poeng tillatt (144).[18]
Shula var imponert over Nolls tilnærming: "He explained how to do things and wrote up the technique. He was one of the first coaches I was around that wrote up in great detail all of the techniques used by players—for example, the backpedal and the defensive back's position on the receiver. He was like a classroom teacher."[6]
I 1968 vant Colts NFL-tittelen etter en 34–0 borteseier mot Cleveland Browns, men ble sjokkert av AFL-mesterne New York Jets, 16–7, i Super Bowl III i Orange Bowl i Miami. Dagen etter stilte Noll til intervju for stillingen som hovedtrener i Pittsburgh.
Pittsburgh Steelers
37 år gammel ble Noll ble utpekt til Pittsburgh Steelers' 14. hovedtrener den 27. januar 1969,[19][20] etter at Penn States trener Joe Paterno hadde takket nei.[21] Da han ble ansatt var han den yngste hovedtreneren i NFLs historie.[22] Steelers' eier Art Rooney sa senere at det var Don Shula som hadde anbefalt Noll som hovedtrener.[23] Noll bygget opp ett forsvar som senere ble kjent som "The Steel Curtain". Kommentatoren Myron Cope gav ham kallenavnet The Emperor Chaz på grunn av Nolls trenerstil.[24] Noll var den første hovedtreneren til å vinne fire Super Bowl, etter å ha ledet Steelers til seier i Super Bowl IX (1975), Super Bowl X (1976), Super Bowl XIII (1979), og Super Bowl XIV (1980).
Noll var kjent for sitt fokus på fundamentale ferdigheter—som "three-point stance"—ting som det var forventet at profesjonelle spillere kunne. For eksempel ble Andy Russell, som allerede var en Pro Bowl linebacker innen Noll ankom Pittsburgh og en av få spillere Noll beholdt etter å ha ryddet i spillerstallen i sitt første år, fortalt at han ikke hadde føttene sine i riktig stilling.[25][26] Nolls fokus på detaljer førte til at Russell skulle bli en viktig person i de to første Super Bowl-seierne
Noll var en belest person som satte pris på utdannelse og forventet det samme fra sitt lag, og lette derfor etter spillere som studerte nyttige eller praktiske fag i college og hadde andre interesser enn bare amerikansk fotball. "I didn't want to pick guys who just took wood shop or some other easy course they could breeze through to play football."
Mens de fleste på hans tid, same nåværende hovedtrenere i NFL, håndhever strenge regler om portforbud for sine spillere, var Noll veldig avslappet når det kom til oppførsel av banen. Dette var klart under Super Bowl IX. Mens Nolls motpart – Minnesota Vikings' hovedtrener Bud Grant – holdt spillerne sine inne på hotellrommene utenom for trening før kampen, fortalte Noll spillerne sine da de ankom New Orleans at de skulle dra til Bourbon Street "and get the partying out of your system now."[27]
Noll var kjent for å være sjener, og likte ikke pressen eller å gi intervjuer. Laget hans på 70-tallet var så fullt av talent at hans bidrag som hovedtrener (og lagets arkitekt) ofte ble oversett.
I første halvdel av 80-tallet fortsatte laget suksessen (de nådde sluttspillet tre år på rad fra 1982 til 1984) selv om de ikke nådde Super Bowl, men laget, som slet med skader og at flere av spillerne fra Super Bowl-lagene hadde forlatt laget, begynte å se en nedtur som førte til tre negative sesonger mellom 1985 og 1989. I 1989 ble Noll endelig anerkjent som NFL Coach of the Year, etter å ha ledet Steelers til andre runde av sluttspillet. Laget hadde mistet mange av sine talenter og tapte de to første kampene i seriespillet 51–0 og 41–10. Noll gjorde allikevel en utmerket jobb med å sørge for at laget fokuserte og sakte, men sikkert, forbedret på vei til sluttspillet, og viste seg å være kompetitive i begge kampene sine der; Noll gikk 16–16 i sine to siste sesonger som hovedtrener for Steelers.
Livet etter trenerkarrieren
Noll pensjonerte seg fra stillingen som hovedtrener for Steelers etter 1991-sesongen, med et karriereresultat på 209–156–1. Han ble utvalgt til Pro Football Hall of Fame i 1993.
Det siste laget han var trener for gav ham en treningssykkel i gave, som han brukte ofte.
Noll bodde i Pittsburgh, men hadde også et hus i Florida. På grunn av kroniske ryggproblemer hadde han problemer med mobiliteten. Noll holdt tittelen Administration Adviser med Pittsburgh Steelers etter at han pensjonerte seg, men hadde ikke et reelt ansvar. Han tilbragte halvparten av året i Pittsburgh med sin kone Marianne. Sønnen deres, Chris, er en lærer ved en privat high school i Connecticut.[28]
Noll døde av naturlige årsaker i Pittsburgh den 13. juni 2014 etter å ha kjempet med Alzheimers, hjerteproblemer og ryggproblemer i flere år.[22] Hans begravelse ble avholdt 17. juni 2014 i St. Paul's Cathedral i Pittsburgh.[29]
Nolls arv inkluderer å gi flere muligheter til afrikansk-amerikanere. Under Noll ble Joe Gilliam ligaens første afroamerikanske startende quarterback bare et par sesonger etter at Marlin Briscoe og James Harris startet i AFL (Gilliam startet før Terry Bradshaw en kort periode i 1974). I 1975 ble Franco Harris den første afrikansk-amerikanske spilleren til å vinne Super Bowl MVP-tittelen.
[30][31][32][33][34][35] På 1980-tallet fikk Tony Dungy (som spilte under Noll i en kort periode på 70-tallet) sin start som en assistenttrener i NFL, først som Steelers' Defensive Backs Coach, og senere som den første afrikansk-amerikanske Coordinator i NFL. Noll fremmet Dungy som en kvalifisert kandidat for stillingen som hovedtrener, men det skulle ikke skje med Steelers da Noll pensjonerte seg etter 1991-sesongen.[36] Dungy ble heller hovedtrener for Tampa Bay Buccaneers, og senere den første afroamerikanske treneren til å vinne ett Super Bowl (XLI) med Indianapolis Colts.[37][38][39][40]
Den 2. august 2007 ble banen ved St. Vincent College i Latrobe, Pennsylvania dedirekt til Noll, og endret navn til Chuck Noll Field. I over 40 år hadde Steelers holdt sommerleiren sin der, da Noll mente det var en god idé å avholde den borte fra mulige distraksjoner i byen i forkant av sesongen.
Chuck Noll ble beæret den 7. oktober 2007 i Heinz Field under seremoniene før kampen.
Den 30. september 2011 beæret byen Pittsburgh Noll ved å oppkalle en gate etter ham. Chuck Noll Way knytter North Shore Drive med West General Robinson St. Gaten går langs Stage AE på nordsiden av Pittsburgh.[41]
^Rooney, Jr., Art; McHugh, Roy (2008). Ruanaidh: The Story of Art Rooney and His Clan. Geyer Printing Co. s. 241.
^Price, Elizabeth (19. juni 2014). «Letter to the Editor». Cleveland Plain Dealer (på engelsk). Besøkt 27. oktober 2019.
^Rooney, Dan (2007). Masich, Andrew E.; Halas, Andrew; Halaas, David F., red. Dan Rooney: My 75 Years with the Pittsburgh Steelers and the NFL. Da Capo Press.
^ab«Chuck Noll, 1932-2014». Pro Football Hall of Fame (på engelsk). 14. juni 2014. Arkivert fra originalen 29. juni 2015. Besøkt 27. oktober 2019.
^Lahman 2008, s. 26. sfn error: no target: CITEREFLahman2008 (help)
^abGruver 1997, s. 97. sfn error: no target: CITEREFGruver1997 (help)
^Gruver 1997, s. 216. sfn error: no target: CITEREFGruver1997 (help)
