Kanalen stiger gjennom tolv sluser om lag 41 m (135 ft) og faller så 85 m (279 ft) gjennom de gjenværende 24 sluser.[3]
Konstruksjon
Kanalen ble påbegynt av Maximilien de Béthune, duc de Sully, med støtte fra kong Henrik IV, for å fremme kornhandelen og redusere matmangel. Byggingen begynte i 1604 og kanalen var ferdig i 1642. Mellom seks og tolv tusen mann arbeidet påprosjektet. Hugues Cosnier fikk kontrakten til denne første kanal i Europa som krysset et vannskille. For dette var det nødvendig med sluser. En trapp med syv sluser ble bygd i Rogny-les-Sept-Écluses. (Denne ble omgått i 1887, men er bevart som minnesmerke.)
Etter at Henrik IV ble myrdet måtte Hugues Cosnier oppgi prosjektet i 1611. I 1638 søkte Guillaume Boutheroue og Jacques Guyon om å få gjenoppta arbeidet, og fikk brevpatent på det av Ludvig XIII. Sammen med andre adelsmenn opprettet de «Compagnie des seigneurs du canal de Loyre en Seine», og arbeidet var fullført i 1642.
Det ble bygd mange reservoarer, i Turfs, Chesnoy, Grand-rû, Tilery, Du Chateau, Cahauderie, Beaurois og Bourdon, og dessuten Moutiersreservoaret ved elven Loing. Vannkilden var Étang de la Gazonne.[4]
Bruk
På midten av 1700-tallet var det mer enn 500 vinlektere som bragte viner fra Auvergne, Mâcon, Beaujolais, Sancerre og Languedoc på kanalen. Andre fraktvarer var tennved, tømmer, kull og jern, fajanse fra Nevers og frukt fra Auvergne. Pramgragingen ble foretatt av mennesker, vanligvis to per båt.
Vannmangel i reservoarene og i Loire førte ofte til stillstand 2–3 måneder i året.
Staten kjøpte tilbake kanalen i 1860. På grunn av tørkeperiodene som førte til for lav vannstand, ble det bygd en pumpestasjon i 1894 og 1895 for å få pumpet vann opp tiil kanalens høyeste punkt. Briareakvadukten ble bygd over Loire i Briare mellom 1890 og 1896 av ingeniøren Abel Mazoyer for å knytte kanalen sammen med Canal latéral à la Loire (bygd mellom 1820 og 1830).
