Bjørndaltrilogien

Jeg har virkelig villet noe med disse bøkene. De har en viss tendens, en tendens som i mangt og mye vender seg mot tidens avguder.

Trygve Gulbranssen^[1]

Bjørndaltrilogien ^[2] er et trebinds romanverk av den norske forfatteren Trygve Gulbranssen (1894–1962), utgitt i perioden 1933–1935.

Romanverket skildrer spenningen mellom ny og gammel tid i Norge, mellom siste halvdel av 1700-tallet og første halvdel av 1800-tallet. Sentralt står konflikten mellom «Bjørndals grend» og «Den brede bygd», sammen med temaer som gudstro, hevn, rettferd, barmhjertighet og frigjøring. Forfatteren gir ingen konkret stedsangivelse; «den foregår hvor som helst hvor det er skog nord for brede bygder.»^[3]

Hovedpersonen, Dag Bjørndal, introduseres tidlig i første bind og skildres fra ungdom til død. Det er først og fremst gjennom ham at Gulbranssen behandler de ovennevnte temaene. Som del av familien som eier Bjørndals grend og leder innbyggerne der, blir han tidlig innpodet en sterk bevissthet rundt egen slekt, som strekker seg langt tilbake i tid. Denne bevisstheten gir ham forståelse og mening i livet. Når så slekten rives vekk fra ham går denne selvforståelsen tapt, og han må forsøke å finne ny mening.

Særlig viktig for Dag, i søkenen, er motsetningen mellom verdier som rettferd og hevn, som han har fra slektens erfaringer siden sagatiden, og kristne verdier som medmenneskelighet og nestekjærlighet. Denne åndelige striden manifesteres gjennom den legemlige striden mellom grenda og bygda. Dags forhold til Gud er det som binder stridene sammen.

Senere i trilogien vier Gulbranssen også oppmerksomhet til Dags sønn, med samme navn, og Adelheid, Unge-Dags kone. Utviklingen som finner sted hos Gammel-Dag fortsetter hos den unge og med Adelheid gir forfatteren rom for et nytt perspektiv; med utgangspunkt i en mer fattig oppvekst. Barna som Adelheid og Unge-Dag mister, blir et vendepunkt i forholdet mellom dem, og en hendelse som setter dype spor hos alle tre.

Trilogien ble filmatisert i 1959 og 1960 under titlene Und ewig singen die Wälder og Das Erbe von Björndal.

Forfatteren og verket

Se også Trygve Gulbranssen (inspirasjon) for videre utdyping.

Vestre Dahl i Frogn, der Trygve Gulbranssens mor vokste opp.

Trygve Gulbranssen var barnefødt i Kristiania, men foreldrene hadde sin bakgrunn fra bygder i Østfold og Akershus. Moren vokste opp i på gården Vestre Dahl i Frogn. Det var dette miljøgrunnlaget som etter hvert ansporet ham til å forfatte Bjørndaltrilogien. Særlig morens fortellinger fra bondelivet på bygdene før i tiden var av stor betydning. Flere har siden påvist hendelser, steder og personer i romanverket med en parallell i den virkelige verden.^[4][5]

Gulbranssens tidlige funn av tippoldefarens bønnebok er siden trukket frem som en katalysator for forfatterskapet. Det fikk ham til å fritte ut moren om slektsbakgrunnen. Det hun kunne fortelle ble så flittig notert ned. Gulbranssens selv betonte også viktigheten av disse samtalene. I 1957 sa han: «slik fikk jeg vel kanskje de første grunnleggende inntrykkene av det som jeg siden tillot meg å fantasere fritt omkring, og som med tid og år ble trilogien.»^[6]

Menneskers forhold til penger er et sentralt gjennomgangstema i trilogien.^[7] Trygve Gulbranssen opplevde selv gjennom barndommen at familiens relative velstand ble vendt til fattigdom da faren gikk fallitt. Det ble lite utdannelse, og deltakelsen i arbeidslivet begynte alt fra niårsalderen.^[8] Hans vei opp av fattigdommen, før forfattersuksessen, gikk gjennom hardt arbeid; først som visergutt, siden innen kontorvirksomhet, før han ble selvstendig forretningsmann.

Marit Karine Slotnæs har fremhevet hvordan Gulbranssens virke som idrettsjournalist også henger sammen med forfatterrollen.^[9] Hun trekker særlig frem hans bidrag Idrættens ansvar i Idrætsboken, der han blant annet legger ikke bare legger til grunn et formålssyn tuftet på idrettens fysiske gevinst, men også på dens samfunnsverdi; som bærer av visse gode idealer. ««Tilbake til sunnheten!» er idealistiske budskapet hos Gulbranssen»^[10]

Trygve Gulbranssen skrev i tillegg til trilogien mye som aldri ble gitt ut; både fra Bjørndaluniverset og annet.^[11] To av hans novelleutgivelser Prestebud av Bjørndals saga og Da Gammel-Dag var blitt veik hører til samme miljø som trilogien, men ble ikke en del av den. Handlingen i den førstnevnte novellen finner dessuten sted senere i tid enn det handlingen i trilogien gjør.

Verket og samtiden

Se også Trygve Gulbranssen (kulturdebatt) for videre utdyping.

Handlingen i romanverket finner sted fra siste halvdel av 1700-tallet til første halvdel av 1800-tallet. Den veksler mellom bygd, villmark og hovedstaden Kristiania. Her fra bondehandelsgården i Brugata 6. Forfatteren bodde i nærheten av denne, som virker å ha stått modell for en tilsvarende gård i trilogien.

Presten hevet brynene, og Bjørklands gubbe gjorde likeså, for den bleke høstsolen lyste over så fager en grend, at alt hvad ord hadde sagt av mørkt og vondt, det blev vissent i samme stund.

Og bakom synger skogene^[12]

Bjørndaltrilogien ble ved utgivelsen i utlandet betegnet som «Bøkene om Norge» og ble av enkelte lesere betegnet som «Griegs tonebilleder av Norge omsatt i ord»^[13]. Ifølge Arthur Klæbo erklærte Mads Wiel Nygaard at «de har gått som et panserskip for norsk diktning ut over verden. Etter han kom det mange.»^[6]

Mellomkrigstiden var en tid med spenninger på flere plan innen samfunnslivet, og med steile motsetninger. Modernismens frembrudd skapte store kontroverser og dypt splittende meningsutveklinger. Det var med dette som bakteppe at Trygve Gulbranssen gav ut Bjørndaltrilogien; i en periode preget av kulturradikalisme og nihilisme.^[14]

«Friheten skriver de andre om. Ansvaret har jeg skrevet om»^[15], skriver Trygve Gulbranssen i sine personlige notater. Han ønsket å fremheve heve idealer og verdier som han mente var viktige og som ikke opptok den samtidige litteraturen.^[16] Slekten og familien, som Gulbranssen vurderte å være kjernekomponenter for ethvert menneskes liv, stod i kontrast til individualismen, som andre toneangivende forfattere dyrket. Trygve Gulbranssen deltok aldri selv aktivt i det offentlige ordskiftet, men lot heller sine meninger komme til uttrykk gjennom forfatterskapet. Dette hindret likevel ikke at han ble en del av en større nordisk samfunnsdebatt.

Det har tidligere blitt hevdet at de fåtallige, men til gjengjeld sterkt kritiske, røstene mot Gulbranssens romanverk ikke avviste bøkene på grunnlag av litterære kvaliteter, men som ledd i en kulturkamp.^[14] I den kulturkampen representerte Gulbranssens store kritiker- og publikumssuksess en fare for de kulturradikale verdiene de selv kjempet for. Marit Karine Slotnæs mener videre at mottagelsen i sin helhet var «moralsk motivert».^[17] Ettersom hun her kun viser til norsk samtidig kritikk tar hun ikke stilling til den tilsvarende gode kritikken i utlandet. Tore Hoel viser blant annet til den engelskspråklige kritikken, som også var sterkt rosende, og mener den vurderer bøkene på egne premisser uten å sette de inn i noen større kulturdebatt.^[18]

Oversikt over romanverket og enkeltbøkene

Se Trygve Gulbranssen (forfatterskap) for videre utdyping av forfatterskapet.

Trygve Gulbranssen skrev fortellinger og episoder fra Bjørndaluniverset gjennom hele ungdommen og videre også som voksen. De første utkastene var ferdige så tidlig som 1914.^[19] I 1921 ble et utdrag trykket i Aftenposten som ledd i en novellekonkurranse. Likevel var det i årene mellom 1929 og 1935 at skrivebordsarbeidene ble omformet til et romanverk i tre bind.^[19]

Gulbranssen skrev riksmål, men fant også rom for ord og uttrykk av mer dialektal art, i tillegg til en noe arkaisk tone.^[20] Språket er i senere utgaver blitt lett modernisert.

Første bind i trilogien ble opprinnelig skrevet under tittelen Manns plikt.^[21] Dette ble siden endret til Og bakom synger skogene. Førsteutgaven bar i tillegg undertittelen Noen historier fra 1760-årene til frem mot 1810; heller ikke dette ble videreført senere.^[22]

Nr[23]	Tittel	År
1	Og bakom synger skogene[24]	1933
2	Det blåser fra Dauingfjell	1934
3	Ingen vei går utenom	1935

Og bakom synger skogene

Berghamrene over Jomfrudals djup blånet med vikende linjer i høstkveldens kaldrå luft. Bakom var himmelen som luende varme med et drag av blod, der solen sank. På den ytterste hammeren stod en bjønn, mørk som berget og været ned mot den brede bygd, hvor tåke røik over tjern og bekkefar

Åpningslinjene i Og bakom synger skogene.^[12]

Og bakom synger skogene (1933) er det første bindet i trilogien. Handlingen er lagt til den fiktive Bjørndals grend, en skogsbygd som ligger ovenfor Den brede bygd. Noe av handlingen er også lagt til byen. Sentralt i bindet ligger den dype motviljen mellom grenda og bygda, samkvemmet karakterene i mellom og forholdet til pengemakt og Vårherre. Bindet innledes med en slagbjørns herjinger i Den brede bygd og deres motvillige bønn om hjelp fra Bjørndalene. I dette første bindet gir forfatteren kun vage steds- og tidsangivelser. I senere bind er han langt tydeligere. Det viser seg blant annet at byen er Kristiania. Undertittelen på førsteutgavene avslører at handlingen finner sted siste halvdel av 1700-tallet og ved begynnelsen av 1800-tallet.

Hovedpersonen i boken er Dag Bjørndal, som etter broren Tores død tar over Bjørndal; hovedgården i Bjørndals grend som i sin helhet hører til slekten. Nettopp slekt er et gjennomgangstema i hele trilogien, og spiller en sentral rolle også i det første bindet. Marit Karine Slotnæs skriver: «[D]et er blodet som er fiksjonens egentlig hovedperson og fortellingens røde tråd»^[25] Hevn for Bredbygdas misunnelse og urett bæres ikke bare for Bjørndalene selv, men for hele slekten deres.^[26] Striden mellom Bjørndalene og Den brede bygd blir understreket gjennom et slagsmål Dag havner i tidlig i boken. Hendelsen setter dype spor og fører til at pengene helt tar over for vold som middel i konflikten.^[27] Forsøket på å bygge seg opp finansielt lykkes, men så rammer tragedien og Dags eldre bror Tore og hans familie omkommer. Tores død blir av Dag tolket som en straffedom fra Gud mot slektens hevntanker, og han overlater dermed hevnen til Ham. Tankestrev rundt blant annet dette skal komme til å oppta Dag gjennom hele trilogien.^[28] Dag blir gift og viderefører slekten. Den ene sønnen hans får navn etter han selv, og kalles Unge-Dag. Han blir med tid arvingen til Bjørndal. En major og datterens hans, Adelheid, er blant flere personer som knytter bekjentskap til Bjørndalene, og Adelheid og Unge-Dag nærer med tiden dype følelser for hverandre.

Slotnæs fremholder at trilogien også kan leses allegorisk som en fremstilling av sentrale motsetninger i menneske- og samfunnsliv, og at form og innhold særlig i det første bindet flyter over i hverandre.^[29] Et av hovedtemaene er etter hennes mening «[f]orholdet mellom ung og gammel, gammelt og nytt»^[30] Med Dags giftermål med en kvinne fra byen møtes to kulturer; det opprinnelige brynes mot det moderne. Det opprinnelige endres kun varsomt og virker retningsgivende, men oppnår samtidig å løftes «fra et lavere til stadig høyere kulturnivå»^[30]

Et annet sentralt annet sentralt utviklingstrekk i første bind, ifølge Slotnæs, er hvordan begreper som «rett» og «plikt», som lenge har hatt sin plass på Bjørndal, blir supplert med «barmhjertighet» og «rimelighet» Hun skriver: «Det som avgjør om noe er godt er ikke alene resultatene. En gjerning med gode konsekvenser er ikke noe bedre enn en dårlig, hvis den er gjort med hevn og egen vinning i tankene.»^[31]

Slotnæs deler inn Gammel-Dags^[32] utvikling gjennom trilogien etter bøkene: «I den første boken dreier det seg om å sikre utkommet, noe å leve av»^[33] Hun påpeker også at fokuset er rettet mot «arbeids- og blodsfelleskapet ^[sic] på Bjørndal»^[34]

Det blåser fra Dauingfjell

Nørst i grenda, – Dauingfjell.
Nordom der er død og kvaler,
sørom ligger livets daler.
Ned fra fjellet kan en se
livet, – døden, – grønt og sne.
Døden kunde en snakke om,
hvis en ned med mælet kom.
Men, - den som stiger på Dauingfjell -
møter døden før dag blir kveld.

Det blåser fra Dauingfjell.^[35]

Det blåser fra Dauingfjell (1934) er det andre bindet i trilogien, og etterfølger Og bakom synger skogene direkte i tid og handling. Dette andre bindet bryter med det foregående bindet i den forstand at det strekker seg over kortere tid, og forfatteren er langt tydeligere i tidsangivelsene. Bindet strekker seg i år fra om lag 1809 til rundt 1815.

Boken innledes med bryllupet mellom Adelheid og Unge-Dag. Siden skildres hvordan ytre hendelser, med uår i landbruket, kornmangel som følge av Napoleonskrigene og begivenhetene 1814, påvirker Bjørndal. Andre del av boken er viet Adelheid og Unge-Dags tap av de to barna sine, og Unge-Dags ferd opp Dauingfjell. Gulbranssen skildrer også Adelheid og Gammel-Dags utvikling av et fortrolig forhold. Mot slutten behandles en plutselige tvil hos Gammel-Dag på om gjerningene hans er motivert av avlatstanker, og egen vinning. Denne tvilen plantes da Gammel-Dag besøker presten for å innskrive tvillingene, som Adelheid er nedkommet med, til dåp. Adelheids morfar var biskop og for å hjelpe Gammel-Dag i sitt tankestrev gir hun ham Bibelen hans med alle hans merknader.

Marit Karine Slotnæs trekker en parallell mellom Trygve Gulbranssens vektlegging av lojalitet til forening og hjem som idrettsmenns fremste dyd, slik han beskriver i Idrættens ansvar, med Gammel-Dags innsats for å sikre liv og helse til folket i Bjørndals grend.^[36] Hun poengterer også at Gulbranssen gjennom skildringen av nøden opp mot 1814 tematiserer «forholdet mellom varige og forgjengelige verdier.»^[37]

Slotnæs trekker dessuten frem en av de få referansene Gulbranssen gjør til andre forfattere, nemlig til Jean-Jacques Rousseau og La nouvelle Héloise i første kapittel. Hun ser flere likhetstrekk ved de to forfatterne: «De var begge en type klassereisende forfattere som representerte noe nytt og uhørt da de kom. Felles for dem er at de artikulerte følelser som tidligere ikke var kommet til orde i offentlighetene de forholdt seg til»,^[38] likevel ser hun også markante forskjeller: «Historiens aller største skurk var ifølge Rousseau den første som gjerdet inn et område og sa at «dette er mitt!» Eiendomsretten til jord er en grunnleggende verdi i Trygve Gulbranssens romanunivers.»^[39]

Som en videreføring av dette viser viser hun til hvordan bykulturens møte med Bjørndal også kommer til uttrykk i måten Gulbranssen skriver og skildrer: «Sentimentaliteten i utdraget er slående kontrast til det første bindets korthugne saga-stil, og representativ for den bykulturen Adelheid var i alle fall delvis en del av. Både Rousseau og Ossian var selvsagte referanser for tidens dannede byborgerskap.»^[34]

Om Gammel-Dags utvikling i dette andre bindet skriver Slotnæs at fokus rettes «mot det man lever i»^[33]

Ingen vei går utenom

- Når jeg er kommet i grava, skal dere ikke stenge over mig med jernplate. Navn og bokstaver og årstall monner ikke i evigheta. La det vokse gras - og småblom på den flekken - jeg ligger under - og gjør et kors av et tre fra skogen og sett op. Når det detter ned, er det ingen som minnes mig mer. - Treet kan dere ta bakmed nordgar'n i hamnehagene ved den hvitgrå steinen, for der var det siste stedet jeg satt og hadde kjenning av - skogen.

Ingen vei går utenom.^[40]

Hvis penger er verdens store bud, da var Dag ikke bra i hodet; men hvis livsbudet er å gjøre sig selv til menneske med et levende hjerte, da var Dag klarere i hodet enn alle mennesker jeg har møtt.

Ingen vei går utenom^[41]

Ingen vei går utenom (1935) er det tredje bindet. Boken følger etter Det blåser fra Dauingfjell direkte i tid, men skiller seg fra de to foregående bindene i trilogien ved at de innledende kapitlene utelukkende skildrer en legdekalls ferd tilbake til Bjørndal. Handlingen etter disse første kapitlene etterfølger også det foregående bindet. I en del oversettelser ble denne første delen fjernet for å knytte boken tettere sammen med Det blåser fra Dauingfjell, ofte markert ved at de to bøkene ble trykket sammen i ett bind. I tid strekker handlingen seg fra årene etter 1815 til årene etter 1830.

Boken innledes med beskrivelsen av Mekkal Hoggers vandring tilbake til Bjørndal etter å ha blitt satt på legd. Etter denne første skildringen vender forfatteren fokuset tilbake på hovedpersonene fra de to foregående bindene. Gammel-Dag, Unge-Dag og Adelheid snakker ikke sammen, og Adelheid frykter ingen har noen bruk for henne mer. Major Barres livsforlis blir en forløsning for konflikten. Gammel-Dags avlatstanker fra forrige bind førte til fortrolige samtaler med Adelheid en lang stund, men det var uten hennes hjelp han kom frem til svaret.

Etter Barres død har også «støtte» kommet inn som et nøkkelbegrep for Gammel-Dag.^[42] Han har unngått Adelheid fordi han har gjort seg travelt opptatt, med å sette i stand og i gang, overalt som hører ham til. Bibelordene han fikk av Adelheid i forrige bind, og som han har grunnet lenge på, har han tolket slik: «Den siste strofa i biskopens vers i bibelen: Bønn er menneskenes viljeferd til Gud, den kan ha en annen mening enn en først tror. Jeg tyder den slik nå at det er viljestria vår, ikke bare i tanker og bønneord, men også i gjerningen, som er den redelige bønnen, - og det er gjerningene som krever mest av oss - og så gir de noe til andre. Det gjør tankene og bønneordene ikke.»^[43] Adelheid er enig, men ser ingen gjerninger for henne å utføre.

Gammel-Dag gjør seg oppmerksom på Adelheid og Unge-Dags dårlige forhold. Selv har han heller ikke snakket særlig med sønnen, og han oppsøker ham derfor for å få sagt det som ligger ham sterkest på hjertet; en advarsel mot «pengeblinda», som plaget han i mange år. Gammel-Dag dør kort tid etter møtet; som finner sted i skogen etter en anstrengende ferd. Hans siste ord blir «Ingen vei går utenom - Krist», som skal forstås som hjertelag.^[44]

Marit Karine Slotnæs beskriver kapitlene etter Gammel-Dags død, bokens andre del, som «de ideologisk mest mettede i verket.»^[45] Forholdet mellom Adelheid og Dag er stadig dårlig, og Dag virker ustø etter å ha tatt over ansvaret etter faren. Uviljen Adelheid og Dag i mellom kommer etter hvert til overflaten. Tidlig i boken flytter Adelheids moster Eleonore Ramer inn på Borgland, Bjørndals motstykke i Den brede bygd. Herregården kom på Bjørndals hender i Gammel-Dags hardeste år, og er påtenkt en av de to tvillingene. Med hennes hjelp kommer det til en ny forståelse blant ektefellene, som forsones. Sakte, men sikkert, og gjennom aktiv innsats, tar Adelheid sin plass blant menneskene på Bjørndal.

En tiden etter dør Dag i et forsøk på å redde en gutt som var falt i en flomstor og isete elv. Adelheids siste handling blir å følge opp Dags vilje om å løse ut alle gårdene som har hørt Bjørndal til.^[46] Dette som en endelig frigjøring fra pengebegjær og maktlyst. «Det er manns plikt å gjøre seg til fri mann, men det er også manns plikt ikke å binde andre i tyngende gjeld.»^[47]

Om Gammel-Dags utvikling dette siste bindet sier Slotnæs at «[i] den tredje og siste boken problematiseres det man lever for, hvilke verdier og idealer det er verdt å etterstrebe.»^[33]

Pengene introduseres i første bind som et middel, et våpen i kampen for oppreisning i forhold til Bredbygda. Gammel-Dags sykdom er at pengene ble et mål i seg selv. Dag bringer farens kamp til seier ved å fri seg fra pengebegjæret og maktlysten som fulgte med. Ved den siste bokens slutt er Holderpengene tilbake i byen der de kom fra. Alle gårdene i grenda og i bygda drives av selveiende frie bønder. Hvis sønnene er arbeidssomme ^[sic], hvis de skikker seg og ikke skeier ut, vil Bjørndal og Borgland sikre utkommet for dem og de som kommer etter dem i all fremtid. Skikker de seg ikke er de uansett fortapt. Ikke til å redde for penger. Det er moralen i Trygve Gulbranssens bøker.

Marit Karine Slotnæs^[48]

Vurderinger av verket

Se Trygve Gulbranssen (mytedannelser) for videre utdyping av ettertidens betraktninger.

I sin samtid mottok Gulbranssen overveiende positiv kritikk, uten noe større skille mellom utenlandske og norske anmeldere. Som nevnt ovenfor er de få sterkt kritiske røstene siden blitt beskyldt for å ha lagt kulturpolitiske føringer for sin vurdering av verket, på bekostning av en ren litterær vurdering. I noen grad har dette også blitt knyttet til positive anmeldere i noen enkeltland, deriblant Norge, Sverige og Tyskland.^[18][49] Mot dette har den rosende engelske-språklige kritikken blitt fremholdt som mer etterrettelig.^[18][49]

Høste 1997 og våren 1998 pågikk det i Dag og Tid en debatt om tolkning av det verdimessige innholdet i trilogien. Willy Dahl fremholdt at trilogien inneholdt fascistiske tendenser, selv om det ikke gjorde forfatteren til fascist. Tore Hoel mente på den annen side at romanverket «er prega av ein kristen-humanistisk tendens og etikk som står i opposisjon til den antikristne og antihumanistiske valdsideologien i fascismen».^[50]

Trygve Gulbranssens slektstrilogi, «Norges vanligste bok», kan og bør leses som et moralsk norgeskart, som en troverdig oversikt over vanlige nordmenns affektøkonomi, både før og etter 1933.

Marit Karine Slotnæs^[51]

Trygve Gulbranssens samtidsmann Dr. C. Tazelaar fremhevet hans evne til å ta opp problemstillinger som opptok datidens mennesker sterkt.^[52] Marit Karine Slotnæs betoner også hans evne bare til å målbære verdier og idealer som fant, og fortsatt finner, resonans ikke bare blant nordmenn, men også blant mennesker verden over.^[53] Hun trekker også frem Gulbranssens språk, og«[h]ans særegne takt og tone, hans utpregede musikalske stil», som det som imponerer henne mest.^[54]

Tore Hoel peker på «det språklige og fortellertekniske mesterskapet» hos Trygve Gulbranssen.^[55]

Hva består så Gulbranssens kunst i? [...] I sin essens [...] det at Gulbranssen har klart å levendegjøre et natur- og menneskemiljø i min bevissthet på en slik måte at det har blitt en del av min egen erfaringsverden - en utvidelse av min livsforståelse.

Tore Hoel^[56]

Verket i ettertid

Bjørndaltrilogien har i årene etter den opprinnelige utgivelsen i Norge fått stor utbredelse over store deler av verden. Grunnlaget for dette ligger i de mange oversettelsene som er blitt laget og som inkluderer mer enn tredve språk, fra alle verdens kontinenter. Blant andre kan det nevnes de store verdensspråkene, engelsk, fransk, tysk og spansk, men også mindre språk, slike som afrikaans og grønlandsk.

Bøkene ble endelig i 1959 og 1960 filmatisert, etter mange år med interesse fra diverse filmskapere. Filmatiseringen ble et tysk-østerriksk samarbeid og resulterte i de to filmene Und ewig singen die Wälder og Das Erbe von Björndal. Til tross for at de ble en stor publikumsuksess, med bakgrunn i den sterke interessen for trilogien i disse landene, ble de for forfatteren et kunstnerisk og personlig nederlag. Mens drivkraften bak trilogien hadde vært et oppriktig engasjement for verdier som for ham var viktige, virket filmene først og fremst å være preget av økonomiske motiver. Dette resulterte i filmer som mer var laget for å underholde, enn for å gå i dybden på mennesket. Filmselskapenes mangel på interesse for opphavspersonens egne betraktninger rundt filmatiseringene var med på å understreke dette.

Trilogien har i årene etter sin utgivelse hatt en blandet klassikerstatus. Med bakgrunn i at bøkene ble blandet inn i en dyptgripende svensk litteraturstrid festet det seg ved dem at de var å regne utelukkende som publikumsfenomener. På 1990-tallet og fremover har det derimot skjedd en nyvurdering av romanene, og de regnes nå som like godt mottatt av kritikken som av leserskaren. Øystein Rottem er blant dem som igjen nevner forfatteren sammen med forfattere som Knut Hamsun, Olav Duun og Sigrid Undset.^[57]

Noter

1. Hoel, 1997, s. 102
2. også kjent som Bjørndal-trilogien, Bjørndalstrilogien, Og bakom synger skogene-trilogien, Skogene-trilogien, Skogene I-III
3. Hoel, 1997, s. 114
4. Hoel, 1997, s. 22-24
5. Frogn historielag, 1999
6. ^ Klæbo, 1957
7. Slotnæs, 2005, s. 113 «Ved det siste bindets slutt er det pengene og forholdet til penger som står igjen som forfatterskapets omdreiningspunkt.»
8. Hoel, 1997, s. 32
9. Slotnæs, 2005, s. 113 «Min påstand er at Gulbranssen er like mye sportsjournalist når han skriver romaner, som han er romanforfatter når han skriver om idrett.»
10. Slotnæs, 2005, s. 32
11. Hoel, 1997, s. 156-157
12. ^ Gulbranssen, 1949, s. 13
13. Hoel, 1997, s. 137
14. ^ Hoel, Norsk biografisk leksikon «Høsten 1933 kom Og bakom synger skogene ut på Aschehoug forlag. Med sin kristen-humanistiske tendens og romantiske fortellerstil stod boken i opposisjon til nye og modernistiske strømninger i litteraturen. I en tid preget av kulturradikalisme og nihilisme valgte Gulbranssen å skrive om ansvar og familiesamhold. En og annen kritiker valgte av den grunn å innta en negativ holdning til denne bemerkelsesverdige debuten, som fikk hele 65 anmeldelser i dagspressen i forbindelse med lanseringen. De aller fleste kritikerne – deriblant Barbra Ring, Kristian Elster og Carl J. Hambro – uttalte seg meget positivt om boken, hvor det blant annet ble pekt på det fortellertekniske driv.»
15. Hoel, 1997, s. 148
16. Hoel, 1997, s. 102 ««Og så var det også dette, som jeg håpet på, at ungdommen skulle lese dem og at noen ble inspirert av dem. Jeg har virkelig villet noe med disse bøkene. De har en viss tendens, en tendens som i mangt og mye vender seg mot tidens avguder. Som sportsmann har jeg vært så mye sammen med ungdom at jeg har forstått, at mange har tatt skade av den forståelsesløse primitiviteten og negativiteten, av den grove naturalismen og ofte slibrige sensualiteten, som møter dem i så godt som all etterkrigslitteratur.»» Trygve Gulbranssen i intervju med Svenska Journalen for mars 1937.
17. Slotnæs, 2005, s. 9 «Av det foreliggende materialet synes en ting klart: Mottagelsen av Trygve Gulbranssens bøker var moralsk motivert. Bøkene ble lest som historiebøker, og målbar verdier som norske bønder kunne leve på og for.»
18. ^ Hoel, 1994, s. 119 «Disse anmeldelsene er i sin hovedtendens en parallell til mottakelsen i Norge, men blir ikke blandet sammen med en samtidig litteratur- og samfunnsdebatt. Dette gir oss et visst grunnlag for å hevde at det er mer genuine uttrykk for leseropplevelsen som kommer til syne her. [...] Disse oppfatningene virker mer uhildet i sin begeistring og i sin negativitet enn det som preger de norske og de svenske anmeldelsene.»
19. ^ Hoel, 1997, s. 109
20. Hoel, 1994, s. 30-31
21. Hoel, 1997, s. 107
22. Hoel, 1994, s. 31
23. I henhold til utgivelsesrekken
24. Førsteutgavene av første bind bar undertittelen Noen historier fra 1760-årene til frem mot 1810
25. Slotnæs, 2005, s. 62
26. Slotnæs, 2005, s. 63 «I et gjestebud på Bøhle helt ytterst i Bredbygda, der Tores kone har slektninger, havner i Dag i et slagsmål som nesten gjør ham til drapsmann. Da Dag kom hjem med blod på klærne, ble Tore misunnelig på den yngre broren, som hadde fått "slått fra seg litt" og dermed hevnet noe av den uretten som var blitt slekten til del opp gjennom årene.»
27. Slotnæs, 2005, s. 64 «[D]en blodige kniven er byttet ut med et moderne våpen: Penger.»
28. Hoel, 1997, s. 18 «Gammel-Dags heroiske kamp mot hevn-tanker og pengeblinda og for en kristen-humanistisk virkelighetsforståelse er hovedmotivet i bøkene.»
29. Slotnæs, 2005, s. 59 «Trilogien kan med utbytte leses bokstavelig, som flere godt fortalte, mer eller mindre sammenbundne, spennende og dramatiske historier. Hele trilogien kan imidlertid også leses allegorisk, det vil si som en gjennomført billedlig fremstilling av abstrakte begreper. Lest på en slik måte fremstår trilogien som en pedagogisk oppstilling av motstridende begrepspar som nytt/gammelt, ond/godt, sterkt/svakt, sykt/friskt, og hvordan de to sidene, pluss- og minussiden, på forskjellige måter og til ulike tider kjemper om overtaket i menneskene og i samfunnet. Det er ikke mulig å skille skarpt mellom innhold og form hos Gulbranssen. Ideologien, de grunnleggende idémessige forutsetninger, viser seg gjennom, og er uløselig sammenbundet med forfatterens bildesterke språk. Særlig for den første bokens del, kan man si at innholdet er formen, og at formen er innholdet.»
30. ^ Slotnæs, 2005, s. 69
31. Slotnæs, 2005, s. 76
32. Dag blir gitt dette kallenavnet for å skille ham fra sønnen.
33. ^ Slotnæs, 2005, s. 82
34. ^ Slotnæs, 2005, s. 83
35. Gulbranssen, 1949, s. 133
36. Slotnæs, 2005, s. 78
37. Slotnæs, 2005, s. 79
38. Slotnæs, 2005, s. 13
39. Slotnæs, 2005, s. 16
40. Gulbranssen, 1949, s. 149
41. Gulbranssen, 1949, s. 236
42. Slotnæs, 2005, s. 104 «Forfatteren lar Gammel-Dag drømme seg bort i erindringsbilder [...] Therese, Jomfru Dorthea og Kaptein Klinge passerer for hans indre blikk, med sin respektive nøkkelbegreper: «hjertevarme», «barmhjertighet», «rimelighet». «Støtte» har på dette tidspunkt føyd seg inn i rekken av betydningsfulle ord, som er falt i gammelstua på Bjørndal. Det nye handlingsprogrammet inspirerte Gammel-Dag til å være hjelpsom og interessert i folk han hadde ansvar for i bygd og grend. Som en forberedelse til det hinsidige og møtet med Kristus selv.»
43. Gulbranssen, 1949, s. 122
44. Slotnæs, 2005, s. 106
45. Slotnæs, 2005, s. 107
46. Borgland har ikke noe eget herskap lenger, og blir dermed ikke løst ut.
47. Hoel, 1997, s. 18
48. Slotnæs, 2005, s. 114
49. ^ Hoel, 1997, s. 119-120 «Den ideologiske uavhengigheten som det engelsk-språklige materialet gjennomgående gir uttrykk for, kan en ikke si gjelder for den tysk-språklige kritikken.»
50. Avisdebatten mellom Tore Hoel og Willy Dahl
51. Slotnæs, 2005, s. 127
52. Hoel, 1994, s. 131
53. Slotnæs, 2005, s. 117 «De emosjonelle strengene Gulbranssen slo på, hadde klangbunn dypt og bredt i den norske folkesjelen. [...] Bøkenes appell til lesere i utlandet indikerer at det dreier seg om noe annet og mer enn en norsk opphavsmyte. Man behøvde ikke være nordmann for å identifisere seg med konfliktstoffet i fortellingen. De mange opplagene tilsier at det dreier seg om noe mer varig enn en flyktig stemningsbølge.»
54. Slotnæs, 2005, s. 128
55. Hoel, 1997, s. 106
56. Hoel, 1994, s. 194
57. Hoel, foredrag om Gulbranssen og trilogien

Referanser

• Gulbranssen, Trygve (1949). Og bakom synger skogene. Oslo: Aschehoug. 
• Hoel, Tore og Ragna Gulbranssen (1997). Manns plikt - En biografisk dokumentar om Trygve Gulbranssen/Veslas egen beretning. Oslo: Aschehoug. ISBN 82-03-26059-4. 
• Hoell, Tore (1994). Trygve Gulbranssen og kritikken. Oslo: Aschehoug. ISBN 82-03-17453-1. 
• Hoel, Tore (2009). «Trygve Gulbranssen – utdypning (NBL-artikkel)». Norsk biografisk leksikon (Oslo: Kunnskapsforlaget). 
• Hoel, Tore. «Trygve Gulbranssen og den kritikerroste Bjørndal-trilogien». Besøkt 31. mai 2013. 
• Hoel, Tore. «Tore Hoels avisdebatt med Willy Dahl 1997-1998». Besøkt 1. juni 2013. 
• Slotnæs, Marit Karine (2005). En norsk moralist: Trygve Gulbranssens slektstrilogi i et nasjonsbyggingsperspektiv. Hovedoppgave i idéhistorie, Universitetet i Oslo. 
• Klæbo, Arthur (1957). Arthur Klæbo om Trygve Gulbranssen. NRK.  [radio-intervju]
• Kolbjørnsrud, Jorunn; Bjarne Askautrud og Bjørg Andersen (1999). «Frogn Historielags prosjekt om forfatteren Trygve Gulbranssen». Besøkt 23. desember 2012. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)