25. februar 1943 ble Ruud sammen med sin bror Sigmund arrestert for å deltatt i et ulovlig skirenn – et skirenn som ble arrangert som svar på den tyske okkupasjonsmaktens nazifisering av idretten.[6] Ruud satt i tyskernes fangeleir på Grini ved Oslo i ett år.[6] Etter krigen deltok han, 36 år gammel, i OL i 1948, og tok sølvmedalje i det spesielle hopprennet. Ruud var norsk flaggbærer i vinter-OL 1948 i St. Moritz.
Ved åpningen av OL 1994 på Lillehammer skulle Birger Ruud vært norsk flaggheiser, men før åpningsseremonien fikk han hjerteproblemer og ble kjørt til sykehuset. Der måtte Ruud følge åpningsseremonien fra sykesenga.
Birger Ruud ble kanskje mer populær på eldre dager – som aktiv måtte han dele berømmelsen med brødrene Sigmund og Asbjørn, og til en viss grad hele hoppmiljøet i Kongsberg IF. Birger Ruud mottok Egebergs Ærespris 80 år gammel etter at reglene for tildelingen var gjort om slik at to ulike vinteridretter ble godkjent. I Ruuds aktive tid krevdes det en sommer- og en vinteridrett.
Da Birger Ruud døde i 1998 besluttet regjeringen å tildele ham begravelse på statens bekostning. Han var den første idrettsutøver som ble denne store ære til del.
