Beleiringen av Boston (19. april1775–17. mars1776) var åpningsfasen på den aktive amerikanske uavhengighetskrig. Som beleiring var den bare delvis vellykket, men den spilte en viktig rolle ved at den førte til opprettelsen av en reell kontinental armé og til å fremme samholdet blant koloniene. Den formet også holdningene og karakterene til deltakerne på begge sider. Den viktigste enkelthendelsen under beleiringen var slaget ved Bunker Hill.
Beleiringen startet om kvelden etter slagene ved Lexington og Concord da amerikanske styrker forfulgte britene tilbake til Boston og okkuperte den smale landstripen som går ut til halvøya der byen lå.
Til å begynne med hadde general Artemas Ward ansvaret over beleiringsstyrken som leder av militsen i Massachusetts. Han satte opp hovedkvarteret sitt i Cambridge og plasserte styrker ved Charlestown Neck, Roxbury og Dorchester Heights. Innledningsvis stod 6000–8000 opprørere mot 4000 britiske regulære soldater under general Thomas Gage.
Etter tradisjonelle begreper var ikke britene beleiret ettersom Royal Navy kontrollerte havnen og kunne bringe inn forsyninger til garnisonen. Likefullt manglet byen og hæren rasjoner. Salt grisekjøtt var det vanlige, og prisene eskalerte raskt. En annen faktor var at de amerikanske styrkene stort sett hadde god informasjon om hva som skjedde inne i byen, mens general Gage ikke hadde effektiv etterretning om opprørernes aktiviteter.
Gage fikk forsterkninger da 4500 menn med tre nye generaler ankom den 25. mai 1775. De tre generalene var generalmajor William Howe, John Burgoyne og Henry Clinton. Gage begynte da planleggingen av et utbrudd fra byen.
Sikkerhetskomitéen fikk høre om hans planer den 15. juni om å angripe Dorchester Heights og basen på Charlestown-halvøya. De sendte beskjed til general Ward om å befeste Bunker Hill og høydene. Ward gav oberst William Prescott ansvaret for Bunker Hill.
Britiske styrker under general Howe tok 17. juni Charlestown-halvøya i slaget ved Bunker Hill. De klarte å nå sitt mål, men maktet ikke å bryte ut på grunn av at amerikanerne holdt området ved foten av halvøya. De britiske tapene var så tunge at der ikke var flere direkte angrep på amerikanske styrker. Fra dette punktet av, ble beleiringen i praksis en stillstand.
George Washington ankom den 3. juli for å ta over den nye kontinentale arméen. Styrker og forsyninger kom inn fra så langt borte som Maryland. Skyttergraver ble anlagt ved Dorchester Neck og strakte seg mot Boston. Washington tok tilbake Bunker Hill og Breeds Hill uten å møte motstand. Men disse aktivitetene hadde liten effekt på den britiske okkupasjonen.
Vinteren 1775–76 brukte Henry Knox og hans ingeniører sleder til å hente 60 tonn med tungt artilleri som var blitt erobret ved Fort Ticonderoga. De ankom Cambridge den 24. januar 1776 etter å ha fraktet artilleriet på den frosne Connecticut–elva. Uker senere, i en enestående bedrift i avledning og mobilitet, flyttet Washington artilleriet og flere tusen menn i løpet av en natt for å ta Dorchester Heights. Nå sluttet den britiske flåten å være en verdifullt bidrag for britene siden den lå til anker i en grunn havn med begrensete manøvreringsmuligheter og under de amerikanske kanonene på Dorchester Heights som general John Thomas hadde befestet.
Beleiringen sluttet da britene satte seil for Halifax den 17. mars. Militsen dro hjem, og i april tok Washington med seg det meste av styrkene i den kontinentale armé for å befeste New York City.
