De forente Nederlandene var den første europeiske republikk; i 1588 ble landet erklært som republikk etter at de under ledelse av Vilhelm I av Oranien hadde kjempet seg fri fra spansk herredømme. Frem til 1795, da republikken kom under delvis fransk herredømme, ble staten ledet av en stattholder som stammet fra Vilhelm av Oranje. Takket være deres historie fikk den amerikanske frihetskampen i 1776 sympati fra Nederlandene, som sluttet seg til de allierte. Dette var opptakten til den fjerde engelsk-nederlandske krigen hvor den britiske regjeringen var tvunget til å trekke tilbake deler av sin flåte fra andre formål for å beskytte handelen i Nordsjøen. Et desperat slag ble utkjempet hvor ingen av de stridende parter fikk noe overtak. Det var et blodig sammenstøt mellom en britisk eskadre under viseadmiral Hyde Parker og en nederlandsk eskadre under viseadmiral Johan Zoutman, begge eskorterte konvoier.
Slaget
En gravering av Joseph Marianus som viser avslutningen av slaget.
Konvoiene møttes tidlig om morgenen den 5. august, Hyde Parker sendte seks linjeskip med 54-80 kanoner og en fregatt med 44 for å føle fienden på tennene. Etter at Zoutman hadde lagt sine skip i en linje, satte de britiske kursen mot dem for fulle seil. Like før skipene nådde den nederlandske linjen, lot Parker sine skip dreie bi, og fyre kanonene av. Zoutman hadde ikke gjort bruk av muligheten han hadde til å angripe de engelske skipene som kom mot hans skip, men avventet deres første skudd. Han besvarte deres ild, og slaget som kom til å vare nesten tre og en halv time hadde begynt. Den engelske eskadren var bedre væpnet, per runde kunne de fyre av mer enn 800 pund «jern».
Den midtre og bakre delen av den nederlandske linjen fikk problemer fordi Hyde Parker ikke stilte sine tyngste skip opp mot de tilsvarende nederlandske. Tidlig i slaget ble Wolter Jan baron Bentinck, som hadde kommandoen over «Batavier», dødelig såret. «Holland», som lå bakerst, ble beskutt av to engelske skip og fullstendig ødelagt. «Princess Amelia» (80 kanoner) hadde tatt opp kampen mot «Piet Heyn» (54 kanoner), som ble meget skadd.
I den forreste delen var forholdene motsatt, der kjempet «Admiraal Generaal» og to andre nederlandske skip mot to engelske, og skadet disse slik at de trakk seg tilbake. Dette gjorde det mulig for nederlenderne å angripe «Fortitude», det engelske flaggskipet. Dette tvang Hyde Parker til å trekke seg tilbake istedenfor å angripe de første nederlandske skipene. Resten av de engelske skipene fulgte ham, det viste seg at skipene var så skadd at de ikke gjenopptok striden. Den engelske eskadren greide å følge handelsskipene til hjemmehavn.
Etter at Hyde Parker trakk seg tilbake, forble de nederlandske skipene i slagorden i tilfelle de engelske ville snu og foreta et nytt angrep. Da dette ikke skjedde, tok Zoutman sin skadde eskadre tilbake til Texel for reparasjoner. «Holland» kunne ikke reddes og ble forlatt før det sank, natten til 6. august. Handelskonvoien hadde nådd hjemmehavn før eskadren klappet til kai.
Parker hevdet at han ikke hadde vært godt nok utstyrt for sin oppgave og insisterte på å trekke seg fra sin kommando. Slaget hadde ingen reell innvirkning på det generelle utfallet av krigen, og trolig var dette det siste sjøslag den nederlandske marine deltok i Europa.
Selv om nederlenderne feiret slaget som en seier, greide britene å stenge de fleste nederlandske krigsskipene inne i deres hjemmehavner under resten av krigen. Dette betød at den nederlandske handelsflåten ikke hadde stor mulighet til å seile, med alle følger dette hadde for den nederlandske republikkens økonomi.
Den nederlandske Doggerbankmedaljen
For deres innsats under slaget ble Johan Zoutman og hans offiserer æret med en ny medalje, Doggerbankmedaljen. Denne ble opprettet av stattholderVilhelm V. Den var den første nederlandske medalje som henger i stoffbånd. Den hadde teksten «Pax quaeritur bello» (latin: «fred fåes gjennom krig»).[trenger referanse] Zoutman, første offiser Jan Hendrik van Kinsbergen og skipskapteinene fikk en gyllen medalje hver. Offiserene fikk en sølvmedalje med rødt-hvitt-blått bånd og offiserer i opplæring og underoffiserer fikk sølv med oransje bånd. Lavere ranger fikk et pengebeløp. Mange nederlendere bar et spesielt bånd til minne om slaget, og fond ble opprettet for å støtte falne sjømenns enker. To av disse fondene fusjonerte i 1785 og et akademi for sjøfolk ble opprettet.
Slaget i litteraturen
Dikteren Jan Frederik Helmers skrev et hyllingsdikt til slaget, og Simon Rivier skrev et «tidsspill» kalt Triomf der Doggerbanksche helden en die der andere heldendaaden, met den dood van Bentinck. (Triumfen til heltene fra Doggerbank og andre heltedåder, med Bentincks død). Dette ble utgitt i ’s-Gravenhage av Herman Hendrik van Drecht i 1782.
Hoveddelen av styrken bestod av seks linjeskip med mellom 54 og 74 kanoner, og en fregatt med 40. Det største av de nederlandske skipene var «Admiraal Generaal» med 74 kanoner.[1]
_1781_A._Rooland.jpg)
