Baal eller Ba'al (arabisk: بعل, uttalt [ˈbaʕal]) (hebraisk: בעל, uttalt [ˈbaʕal]) er en nordvestsemittisk ærestittel som betyr «herre», «eier» og «ektefelle». Baal var flere steder øverste gud som fruktbarhetsgud, i tillegg til gud for regn og uvær.[1] Blant hans tilnavn var Baal Shamem («herre over himmelen»), Baal Safon («herre av fjellet»), og mange kanaaneiskestedsnavn innbefatter navnet Baal.[2] I Dommernes bok kap. 9 nevnes at Sikems gud ikke var Jahve, men Ba'al-Berit, dvs. «herren [med] pakten». «Så ga de ham sytti sjekel sølv fra tempelet til Baal-Berit.»[3]
Ba'al var sønn av amorittenes gud Dagon («korn»). De hadde hver sitt store tempel i Ugarit. I likhet med El kalles Ba'al «okse», mens Ba'als ektefelle Anat kalles «den unge kvigen». Ordet ba'al betegnet guder generelt, vesener som kanaanittene mente holdt til i kilder, trær og på fruktbare steder. Også Jahve kunne kalles «en ba'al», og ordet inngår i personnavn fra tidlig kongetid; en sønn av kong Sauls sønn Jonatan het Meriba'al.[4] Den bibelske fortelleren endret iblant leddet -ba'al til -bosjet («skjensel»), fordi ordet ba'al ble oppfattet som en fremmed gud. Kong Sauls sønner Isjbosjet og Mefibosjet[5] het opprinnelig Isjbaal og Mefibaal. I Ugarit ble Ba'al kalt Alijan Ba'al («den sterke Ba'al»).[6]
«Baal» kan derfor referere til en hvilken som helst gud, eller til og med til jordiske myndighetspersoner; i en del tekster er det benyttet som en erstatning for Hadad, en semittisk gud for regn, torden, fruktbarhet og jordbruk, og herre av himmelen. Ettersom det bare var prester som kunne uttale det guddommelige navnet Hadad, ble «baal», som høflig tiltaleform, benyttet isteden.
I Baal-Anat-syklusen fremstår Baal som sterk og krigersk, selv om El var øverste gud; men El og hans dronning Asjera stod folk mye fjernere. Ba'als motstander, «havets fyrste» Jam, skremte gudenes forsamling slik at de gikk med på å utlevere Ba'al. Han gikk da til kamp mot Jam, bevæpnet med en magisk kølle som var den egentlig årsak til hans seier og laget av gudenes smed. Ba'als andre motstander var Mot som hersket i tørketiden. Da måtte Ba'al anta en okses skikkelse og pare seg med en kvige, før han trakk seg tilbake til jordens dyp dit han tok med seg lyn, torden og regnværet sitt. Hans kone Anat lette etter ham, fant ham død i villmarken og gravla ham på Safon, det hellige fjellet mot nord. El ledet sørgeritene som innebar at han strødde aske over seg, rev klærne sine itu og fremførte klagesangene sammen med Anat under sørgeofringene. Den avdøde våknet imidlertid gradvis til liv, og solguden hjalp Anat å gjenfinne ektefellen. Den gjenoppstandne Ba'al gjenopptok sin strid med Mot og tvang ham ned i underverdenen. Tørken var brutt, og Ba'al lot regn falle over landet.[8]
I et annet sagn drepte Ba'al den syvhodede dragen Lotan, Jams tjener som kalles Leviatan på hebraisk, og er en parallell til uhyret som Jahve dreper i Jesajas bok 27,1:
Den dagen skal Herren straffe med sitt harde og store og sterke sverd
Ettersom det fantes mer enn én gud med tittelen «ba'al», og mer enn én gudinne med tittelen «ba'alat» eller «ba'alah», er det bare ut fra sammenhengen i en tekst man ser hvilken gud eller gudinne en særskilt inskripsjon viser til. Hadad (eller Adad) kunne også omtales som «ba'al», for i det kanaanitiskepanteon var Hadad sønn av El, som en gang hadde vært den øverste guden i dette panteonet.
Oldtidsbyen Ugarit i Syria hadde sin storhetstid fra 14.-12. århundre f.Kr.. Deres Baal hadde fellestrekk med de øvrige Midtøsten-mytologiene. I ugarittisk mytologi er Baal en regngud, tordengud og fruktbarhetsgud. Hans kvinnelige motstykke var Astarte/Athtartu. Baal var sønn av vegetasjonsguden Dagan. Baal utfordrer og overtar makten fra skaperguden El. Flere av mytene om Baal forteller at landet blir brent og ufruktbart dersom Baal ikke står på himmelen slik han skal, og gjør det han skal gjøre.[10]
Ba'al av Tyr
Melkart er sønn av El i den fønikiske triaden av tilbedelse. Han var guden for byen Tyr og ble således kalt for Ba'al av Tyr. Første Kongebok 16:31 i Bibelen[11] handler om at kong Ahab giftet seg med Jesabel, datter av sidonernes konge Etba’al, «og gav seg til å dyrke Ba’al og kaste seg ned for ham. I det Ba’al-templet han bygde i Samaria, reiste han et alter for Ba'al. Akab laget også en Asjera-pæl...» Kulten til denne guden var framtredende i Israel fram til Jehus regjeringstid, da den ble avskaffet.[12]
En del forskere fastholder at det er usikkert om ba'al, «herren», viser til Melkart i Første Kongebok, for Hadad ble også dyrket i Tyrus. Kanskje er Hadad og Melkart en og samme gud, men med forskjellige navn i ulike kulturer: Hadad på kanaanittisk og Melkart på fønikisk. Begge hevdes å være sønn av El, og begge innehar den samme sekundære posisjonen i panteonene i begge kulturer.
Den jødiske historiker Josefus hevder[13] at Jesabel «bygde et tempel for guden til tyrianerne, som de kalte Belus», noe som viser til Baal av Tyrus: «Det var ikke nok med at han begikk de samme syndene som Jeroboam, Nebats sønn, hadde gjort. Men han giftet seg med Jesabel, datter til Etba’al, sidonernes konge, og gav seg til å dyrke Ba’al og kaste seg ned for ham. I det Ba’al-templet han bygde i Samaria, reiste han et alter for Ba’al. Akab laget også en Asjera-pæl, og han gjorde enda mer som vakte harme hos Herren, Israels Gud. Han bar seg verre at enn noen av dem som hadde vært konger i Israel før ham.»[14]
Ba'al av Kartago
Dyrkelsen av Ba'al Hammon blomstret i den fønikiske kolonien Kartago. Ba'al Hammon var den øverste guden til kartagerne. Han er generelt identifisert av moderne forskere som enten den nordvestsemittiske guden El eller med Dagon, og generelt identifisert av antikkens grekere, ved interpretatio Graeca, med den greske Kronos, og tilsvarende av romerne med Saturn.
Betydningen av navnet Hammon eller Hamon er uklar. Da Ernest Renan på 1800-tallet gravde ut ruinene i Hammon (Ḥammon), dagens Umm al-‘Awamid mellom Tyr og Akko, fant han to fønikiske inskripsjoner tilegnet El-Hammon. Ettersom El normalt va identifisert med Kronos, og Ba'al Hammon også med Kronos, synes det mulig at disse to gudene var jevnbyrdige. Det har ofte vært foreslått en forbindelse mellom hebraiske/fønikiske ḥammān («gjørtler»). Forskeren Frank Moore Cross har argumentert for en forbindelse til Khamōn, det ugarittiske og akkadiske navnet for Nurfjellene (Amanus eller Gâvur) i det sørlige Anatolia, fjellkjeden som skiller Syria fra Kilikia, basert en ugarittisk beskrivelse av El som den ene fra fjellet Haman.
Klassiske kilder henviser til hvordan kartagerne brente sine barn som ofringer til Ba'al Hammon og Molok. Hans romerske navn, «den afrikanske Saturn», gjør det nærliggende å anta at Hammon var en fruktbarhetsgud.[15]
Forskere tenderer til å se på Ba'al Hammon som mer eller mindre identisk med guden El, som også ble identifisert Kronos og Saturn. Imidlertid fremmet Yigal Yadin ham som en månegud, mens Edward Lipinski identifiserte ham med guden Dagon.[16] Inskripsjoner om karthagiske eller puniske guddommer er stort sett lite informative.
I Kartago og Nord-Afrika var Ba'al Hammon særlig assosiert med væren og ble også dyrket som Ba'al Qarnaim («Herren med de to horn») i en friluftshelligdom ved Jebel Bu Kornein («åsen med de to horn») på motsatt side av bukten til Kartago.
Ba'al Hammons kvinnelige kultpartner var Tanit.[17] Han var antagelig aldri identifisert med Ba'al Melkart, skjønt dette spørsmålet reises i eldre forskning. Ba’alat Gebal («Herskerinnen over Byblos») synes å ha vært identifisert med Astarte, men den fønikiske skribenten Sanchuniathon[18] synes å skille mellom disse to.
Ba'als prester
Ba'als presteskap omtales gjentatte ganger i Det gamle testamente, inkludert en konfrontasjon med profeten Elia[19] hvor brenningen av røkelse er symbolet for bønner.[20] Ritualene ble utført av prester kledd i særskilte messedrakter[21] som frembar ofringer tilsvarende Jahves. Konfrontasjonen med profeten Elia er også nevnt i Koranen.
Demon ved navn Baal
Dictionnaire Infernals illustrasjon av Baal.
Baal, også stavet Bael, Baël (fransk), og Baell, fremstilles som en demon i okkultismen, der han ikke er noen fruktbarhetsgud, men knyttes til helvete.
Fram til de arkeologiske utgravningene ved Ras Shamra og Ebla som avdekket tekster som forklarte den syriskepanteon ble demonen Ba‘al Zebûb hyppig forvekslet med forskjellige semittiske ånder og guddommer ved navn Baal, hvor i en del kristne skrifter kan det være en referanse til en høytstående djevel eller til Satan selv.
Etter hvert som monoteistiske tanker vant utbredelse fra Indiahavet til Middelhavet, ble gudedyrkelse representert ved idoler avvist til fordel for jødedommen. I Levanten ble symboler på guddommen kalt for «ba’aler», der hver av dem representerte en lokal åndegud. Praksisen ble avvist som umoralsk, og betraktet som ond og farlig.
Tidlige demonologer, uvitende om Hadad, eller at «Ba'al» i Bibelen refererte til en hvilken som helst lokal gud, kom til å se på begrepet som refererende til kun en bestemt figur. Baal, vanligvis stavet «Bael» i denne sammenheng, ble rangert som den første og den øverste kongen i helvete, Østens hersker. Ifølge en del forfattere er Baal en hertug med 66 legioner av demoner under sin kommando.[trenger referanse]
I den engelskepuritanske tiden ble Baal sett på som en følgesvenn av Satan eller hans nestkommanderende. Ifølge okkultisten Francis Barrett[22] hadde han makt til å gjøre dem som påkalte ham usynlige.[trenger referanse]
Mens den semittiske høyguden Ba'al Hadad ble avbildet som et menneske, en bukk eller okse, ble demonen Bael i svarteboktradisjonen sagt å opptre i formene av et menneske, en katt, en padde, eller i kombinasjoner av disse. En illustrasjon i Collin de Plancys Dictionnaire Infernal (1818) plasserte hodene av tre vesener ganske kuriøst på et sett med edderkoppbein.
Beelsebul slik han er avbildet i Collin de Plancys Dictionnaire Infernal (Paris, 1825).
I 1979 videreførte Jeff Rovin forvirringen med The Fantasy Encyclopedia hvor demonen Astaroth så ut som Baal. Denne feilen er videreført, som med en Ba'al-lignende Astaroth som nummer 102 i serien Monster in My Pocket.
En annen versjon av demonen Baal er Beelsebul, eller mer nøyaktig Ba'al Zebûb eller Ba'al Zəbûb (hebraisk: בעל-זבוב, Ba'al zvuv), som opprinnelig var navnet på en guddom dyrket i den filistiske byen Ekron. Ba'al Zebûb kan bety «Herren av Zebûb», en henvisning til et nå ukjent stedsnavn Zebûb, eller et ordspill på «Fluenes herre», der zebûb betyr «flue» på hebraisk. Dette kan bety at israelittene hånte sine fienders guder. I senere kristne skrifter ble Ba‘al Zebûb tenkt som en demon eller djevel, ofte forvekslet med Beelsebul, alternative navn for Satan eller en referanse til en mindre djevel. Demoniseringen av Ba'al Zebûb førte til oppfatningen av Satan som den abrahamistiske Guds fiende.[trenger referanse]
Forskere har foreslått at Ba'al Zebul egentlig betyr «herreprins», endret av Jahvedyrkene til Ba'al Zebub («Fluenes herre») for å latterliggjøre dyrkelsen av Ba'al Zebul.[23]
Referanser
^Jørgen Læssøe: «Baal-Anat», Verdens litteraturhistorie bind 1 (s. 143), J.W. Cappelens forlag, 1971
^Barstad, Hans M.; Groth, Bente: «Baal» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 18. desember 2023 fra [1]
^2. Kong. 10,26, nettbibelen.no: «Så gikk de inn i Ba'al-templet, bar ut støttene som stod der, og brente dem opp. De knuste Ba'als steinstøtte, rev ned Ba'al-templet og gjorde det til et avtrede...»
Arvid S. Kapelrud. Vår konge er Ba'al, fruktbarhetsguden Ba'al i Ras Sjamra-tekstene. Universitetsforlaget, 1974. ISBN 82-00-01273-5. Først utgitt som Baal in the Ras Shamra texts (København, 1952)
Eksterne lenker
Wikisource: 1911 «Baal», artikkel i Encyclopædia Britannica, 1911.
