Anne Brontë (født 17. januar1820, død 28. mai1849 i Scarborough) var den yngste av de tre Brontë-søstrene som nådde voksen alder: Charlotte er den eldste og Emily er den mellomste. I 1845 utgav de tre søstrene en diktsamling under mannlig pseudonym; Annes var «Acton Bell».
Biografi
Bakgrunn
Som datter av den irske anglikanskepresten, Patrick Brontë, bodde hun det meste av livet i småbyen Haworth, omgitt av Yorkshireslyngheier. Prestegården der familien bodde, var et sted der folk støtt kom innom. Avgjørende var også Patrick Brontës syn på barneoppdragelse, helt uvanlig liberalt i viktoriatiden. Han oppmuntret barna til å farte fritt rundt på heiene og plukke ut de bøkene de likte fra reolene. Han lærte dem å lese, og underviste dem selv i geografi, historie og matematikk. Av sin sparsomme lønn klarte han å skaffe barna de beste lærerne i området i kunst og musikk. Hans egen tidlige «ubeskrivelige glede» over å skrive, og hans kjærlighet til naturen bidro sterkt til at de utviklet et rikt indre liv.[7] I noen år gikk Anne Brontë på kostskole.
Annes interesse for geologi nevnes forbigående i bøkene hennes; i The Tenant Of Wildfell Hall omtales en bok av Humphry Davy. Selv hadde hun en del steiner hun samlet i Scarborough, ikke bare agater, karneoler og dryppstein, men også en sjelden type rød obsidian som ikke finnes i Storbritannia. I 2022 ble Anne Brontës steinsamling for første gang systematisk gjennomgått.[8]
Voksenliv
Som 19-åring reiste Anne fra Haworth for å arbeide som guvernante mellom 1839 og 1845. Først kom hun til den velstående familien Ingham som hadde fem barn: Cunliffe (6), Mary (5), Martha (3), Emily (2) og babyen Harriet. Ekteparet tillot ingen disiplinering, og det ble dermed umulig for Anne å få noen kustus på flokken. I Agnes Grey har «Tom Bloomfield» (Cunliffe) et reir med fugleunger og forteller guvernanten hvordan han planlegger å torturere dem. Hun ser ingen annen utvei enn å ta en stor stein og slippe den ned på reiret for å spare fugleungene for dette. Om episoden er sann, har det vært pinefullt for dyrevennen Anne Brontë.[9] I årene 1840-45 hadde hun en post hos Robinson-familien i Thorp Green ved York. Tilværelsen som guvernante var vanskelig å balansere, for hun stod over tjenerne, men spiste heller ikke sammen med herskapet, siden en guvernante ikke var høyt nok på strå til å regnes som en dame.[10] Guvernanten måtte på et vis sørge for å være usynlig, for hennes nærvær gjorde arbeidsgiverne og deres omgangskrets ubekvemme; de kunne ikke snakke fritt i nærvær av en som verken var en tjener eller av deres egen klasse.[11]
Robinson-familien gjenfinnes i Agnes Grey som familien Murray, og Anne skildrer dem langt mer sympatisk enn familien Bloomfield, som er et portrett av Ingham-familien. Anne underviste de tre Robinson-døtrene Lydia, Elizabeth og Mary som bare var noen få år yngre enn henne selv, og forsøkte å lære dem verdien av ærlighet og respekt for seg selv og for andre. De satte etter hvert stor pris på henne, og forholdet skildres blant annet i kapittel 7 av Agnes Grey.[12]
Etter å ha forlatt sin guvernante-post oppfylte Anne sin litterære ambisjoner, da hun fikk utgitt en diktsamling sammen med sine søstre, Poems by Currer, Ellis, and Acton Bell, 1846, og to romaner. Agnes Grey, basert på hennes erfaringer som guvernante, ble utgitt i 1847. I diktsamlingen ble Anne og Charlotte helt utklasset av Emilys overlegne lyriske evne. Da romanene kom, ble Charlotte berømt for Jane Eyre, og Emily for Stormfulle høyder, mens Annes beretning om den fromme guvernanten, Agnes Grey, helt bleknet i sammenligning. Men det var Anne som brøt familiens tradisjon for kortvarige, avbrutte arbeidsforhold og ble i en guvernantepost hun mistrivdes med, i fem år. Fromheten hennes ga henne styrke der hennes søsken ga opp, og støttet hennes opplevelse av egenverdi og opptatthet av sosiale urettferdigheter. I Wildfell Halls beskrivelse av samlivet med en alkoholisert ektefelle, øste Anne fra sin erfaring med broren Branwell, som gikk i hundene. Hun var tiltrukket av lavkirkelige bevegelser, og etter hvert av universalismen. I 1959 skrev Winifred Gérin den første biografien om henne.[13]
Charlottes tegning av Anne.
Broren gikk i hundene, måtte sove sammen med faren deres for å føle seg trygg, og skrev tiggerbrev til venner om hjelp til å kjøpe ham gin for fem pence, mens de to eldste søstrenes romaner ble bestselgere.[14] Charlottes og Emilys mannlige hovedpersoner er romantiske helter som minner om lord Byron. Anne foretrakk stillfarende, beskyttende menn som har omtanke for sine aldrende mødre, og aldri kunne finne på å forvise eller sperre inne uønskede ektefeller. Mens Heathcliff i Stormfulle høyder plager sin gravide kone så hun tvinges til å flykte, hjelper Gilbert Markham i Wildfell Hall Helen med å rømme fra sin voldelige ektefelle.[15]
Annes andre og siste roman, The Tenant of Wildfell Hall, regnes av ettertiden som en av de første gjennomført feministiske romaner og utkom i 1848. Den begynner med den mystiske fru Grahams ankomst til et stille, landlig nabolag som minner om Jane Austen. Snart går det rykter om fru Graham. Hennes egentlige navn viser seg å være Helen Huntingdon, og sammen med sin sønn er hun på flukt fra sin ektemann, en fyllik og rundbrenner som føler seg forulempet av at hun har reist fra ham. Dagboken hennes røper at hun ble advart mot å gifte seg med Huntingdon, men han sjarmerte henne. Svært ung var hun også. Til sist ga hun opp og rømte til Wildfell Hall.[16] Hun gifter seg for andre gang, med Gilbert Markham.
Mindre enn et år etter at romanen ble utgitt, døde Anne Brontë av tuberkulose bare 29 år gammel. Hovedsakelig på grunn av at gjenutgivelsen av The Tenant of Wildfell Hall ble forhindret av Charlotte Brontë etter Annes død, er hun mindre kjent enn sine søstre, Charlotte, forfatter av fire romaner, blant annet Jane Eyre, og Emily Brontë, forfatter av Stormfulle høyder.[17] Imidlertid er Annes romaner blitt klassikere i engelsk litteratur, i likhet med søstrenes.
Anne Brontës gravstein i Scarborough.
25. mai 1849 kom hun til Scarborough sammen med sin søster Charlotte og venninnen deres, Ellen Nussey. Anne var da svært syk av tuberkulosen som ble oppdaget i januar, bare noen uker etter at søsteren Emily døde. Hennes siste ord til Charlotte skal ha vært:Take courage - «Vis mot.» Anne Brontë ligger gravlagt i Scarborough.[18]
Ettermæle
I 1914 fikk Agnes Grey en viss oppreisning, da forfatterinnen og suffragistenMay Sinclair[19] skrev at «Anne Brontë angriper problemet sitt med en frihet og freidighet som får søstrenes modigste foretagender til å virke feige og hemmede. Oppførselen hennes er revolusjonerende.» George Moore kalte romanen «den mest perfekte prosafortelling på engelsk», og mente at om Anne hadde fått leve, ville hun blitt sidestilt med Jane Austen. Men mange i samtiden var forferdet over at en kvinne kunne skrive som hun gjorde. Selv skrev Anne som respons i andre utgaven av The Tenant of Wildfell Hall: «Jeg ser det slik at om en bok er god, spiller det ingen rolle hvilket kjønn forfatteren har...Jeg forstår ikke hvordan en mann kan tillate seg å skrive noe som ville vært nedverdigende om en kvinne skrev det, eller hvorfor en kvinne skulle hindres i å skrive noe som ville vært passende for en mann.» Charlotte så alltid opp til Emily og beundret hennes evner; hun omtalte den søsteren som «en gigant». Men det virker ikke som hun noen gang ble klar over Annes talent.[20]
Tvert om hadde Charlotte lite til overs for Annes arbeid. I 1850 under diskusjonen om The Tenant of Wildfell Hall skulle gjenutgis, skrev Charlotte at den boken «virker knapt som noe jeg synes det er ønskelig å bevare.»[21]
