Han var sønn av juristen og politikeren Annæus Johannes Schjødt og Laura Rømcke. Begge foreldrene var kjente kvinnesaksforkjempere; moren var en av de seks unge kvinnene som stiftet Diskusjonsforeningen Skuld, og begge foreldrene var medstiftere og styremedlemmer i Norsk Kvinnesaksforening (NKF). Som sine foreldre ble også Annæus Schjødt d.e. NKF-medlem og stod i 1936 som undertegner av et støtteopprop for foreningen.[3]
I 1914 giftet han seg med Hedevig Petersen (1892-1966). Hun var datter av Johan Fredrik Petersen (1865–1901), som var plantasjeeier på Sumatra, og Miriam Maxwell.
Ekteparets sønn Annæus Schjødt d.y. (1920–2014) ble også jurist, og var jagerflyger under 2. verdenskrig. Etter krigen ble også han høyesterettsadvokat.[4]
2. verdenskrig
Annæus Schjødt d.e. reiste ut av landet våren 1942, og ble av Quisling-regjeringen fratatt sitt statsborgerskap og sin formue.[5]
Også hans kone Hedvig som hadde vært med på å gi ut illegale aviser. Hun var også aktiv i motstandsgruppen 2A og hadde forbindelser til Osvaldgruppen.
Mens han var i landflyktighet var han fra 1942 til 1943 sjef for flyktningekontoret til den norske eksilregjeringens legasjon i Stockholm. I årene 1943-1945 var han sjef for Norsk Luftfartsstyre i London.[6]
Aktor i rettssaken mot Quisling
I landssvikoppgjøret etter 2. verdenskrig ble han oppnevnt som aktor i lagmannsrettssaken mot Vidkun Quisling. Rettssaken mot Quisling ble gjennomført i perioden august–september 1945.[7] Annæus Schjødt d.e. var også aktor i sakene mot flere av Quislings ministre.[8]
^«Annæus Schjødt – Store norske leksikon». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 10. mars 2017. «Han var 1942–43 sjef for legasjonens flyktningkontor i Stockholm og 1943–45 leder for Norsk luftfartsstyre i London.»
