Alfred Edward Housman, vanligvis kjent som A.E. Housman, (født 26. mars1859, død 30. april1936) var en britiskpoet og akademiker, kjent for hans diktsamling A Shropshire Lad (En gutt fra Shropshire).
Housman utdannet seg først på King Edward's School, begynte så på Bromsgrove School hvor han tilegnet seg en sterk akademisk bakgrunn, og vant sine første priser for hans dikt. I 1877 vant han et stipend til St John's College ved University of Oxford, hvor han studerte klassikerne. Han var en svært begavet student og fikk meget gode karakterer, men var også en innadvendt type som kun fikk to nære venner på universitetet, hans romkamerater Moses Jackson og A.W. Pollard. Housman ble forelsket i den kjekke og atletiske Jackson. Den heteroseksuelle Jackson avviste tilnærmelsen, men de forble venner. Denne opplevelsen, som også ble bearbeidet i noen av diktene hans, kan være en forklaring på at Housman uventet strøk på sine avsluttende eksamener i 1881. Housman tok sine dårlige karakterer svært alvorlig, og klarte å stå på eksamenene ett år senere, etter en kort periode som lærer på Bromsgrove School.
Jackson fikk etter hans uteksaminering jobb som assistent på patentkontoret i London og han skaffet også Housman jobb der. De delte en leilighet med Jacksons bror Adalbert inntil 1885 da Housman flyttet inn i sin egen leilighet. Moses Jackson giftet seg og flyttet til Sri Lanka i 1887, og Adalbert Jackson døde i 1892. Housman fortsatte med sine klassiske studier på egen hånd og publiserte regelmessig akademiske artikler om forfattere som Horats, Propertius, Ovid, Aiskhylos, Evripides og Sofokles. Han ble stadig mer respektert for sine akademiske studier og mottok i 1892 et professorat i latin ved universitetet i London.
Mens Housmans professorat innbefattet både latin og gresk, var han mest interessert i studiet av klassisk latin. Han fikk stadig større respekt innenfor sitt fagfelt, og mottok i 1911 Kennedy-professoratet i latin ved Trinity College ved University of Cambridge, som han beholdt livet ut. På den tiden var det uvanlig at en mann utdannet ved University of Oxford, slik som Housman, opptok en posisjon ved Universitetet i Cambridge. I tidsrommet 1903–1930 utga han sin fembindsanalyse av Marcus Manilius' Astronomicon. Han redigerte arbeider av Juvenalis (1905) og Marcus Annæus Lucanus (1926). Mange av hans kollegaer fryktet hans kritikk av de som han mente gjorde seg skyldige i akademisk slurv. Han ble av sine studenter oppfattet som en svært streng, stille og fjern autoritet. Den eneste gleden han tillot seg selv i sin fritid var den gastronomiske, som han også praktiserte på sine hyppige reiser til Frankrike og Italia.
Housman så alltid på sin innsats innen klassiske studier som sin sanne livsoppgave, og så på sin poesi som en underordnet geskjeft. Han snakket aldri offentlig om sin diktning før i 1933, da han gav forelesningen «The Name and Nature of Poetry» (Poesiens navn og vesen), hvor han argumenterte for at poesi burde primært appellere til følelser, og ikke intellektet. Han døde i Cambridge to år senere. Hans aske er satt ned nær St Laurence's Church, Ludlow i Shropshire.
Diktningen
A.E. Housmans diktsamling A Shropshire Lad (En gutt fra Shropshire) ble fullført i løpet av hans år i London. Samlingen består av 63 dikt.
Etter å ha blitt refusert av flere forlag, utgav han i 1896 samlingen på eget forlag, noe som overrasket mange av hans kollegaer og studenter. Boken solgte til å begynne med dårlig, mens Housmans nostalgiske skildringer av modige engelske soldater fant gjenklang hos hans engelske publikum, og hans dikt viste seg å ha en varig popularitet.
Housman var overrasket over suksessen til A Shropshire Lad ettersom den, i likhet med all hans diktning, var gjennomsyret med dyp pessimisme og en besettelse med en allestedsnærværende død, uten plass for religionens trøst.
Plassert i et halvveis oppdiktet landlig område i Shropshire, «the land of lost content», «landet med det tapte innhold» (Housman skrev faktisk flesteparten av diktene før han besøkte området), diktene utforsker ungdommen og kjærlighetens forgjengelighet i en enkel og ukomplisert stil, som mange av samtidens kritikere fant gammeldags sammenlignet med livligheten og frodigheten til andre, romantiske poeter.
Housman mente selv at han var inspirert av diktene til William Shakespeare, de skotske Border-balladene og Heinrich Heine, men benektet at diktene hans var påvirket av de klassiske greske og latinske skriftene.
Da Moses Jackson lå for døden i Canada i begynnelsen av 1920-årene, ønsket Housman å samle sine beste av sine ikke utgitte dikt, slik at Jackson kunne lese dem før han døde. Disse senere diktene, hvorav de fleste var skrevet før 1910, viser en større tematisk variasjon en dem i A Shropshire Lad, men de mangler også den indre konsistensen som var tilstede i de tidligere diktene. Han utga disse som hans Last Poems (1922) ettersom han følte at hans poetiske inspirasjon var i ferd med å forsvinne, og at han ikke kom til å utgi flere dikt i sin levetid. Dette viste seg å være korrekt.
Housmans bror Laurence Housman redigerte to posthume diktsamlinger More Poems (1936) og Complete Poems (1939). Housman framtrer i disse diktene mer ærlig om sin homoseksualitet og ateisme enn i de han selv utgav, men essayet De Amicitia, publisert av Laurence i 1967, viser enda tydeligere disse sidene ved ham. Housman skrev også en parodiskFragment of a Greek Tragedy (Fragment av en gresk tragedie), og humoristiske dikt som ble publisert etter hans død under tittelen Unkind to Unicorns (Uvennlig mot enhjørninger).
Housmans mest kjente dikt er uten tvil «When I was one-and-twenty», nummer XIII fra A Shropshire Lad.
Oxford Dictionary of Quotations siterer intet mindre enn fjorten av versets 16 linjer:
When I was one-and-twenty
I heard a wise man say,
«Give crowns and pounds and guineas
But not your heart away;
Give pearls away and rubies
But keep your fancy free.»
But I was one-and-twenty,
No use to talk to me.
When I was one-and-twenty
I heard him say again,
«The heart out of the bosom
Was never given in vain;
'Tis paid with sighs a plenty
And sold for endless rue.»
And I am two-and-twenty
And oh, 'tis true, 'tis true.
Dette diktet er et eksempel på den rytmen og melankolske tonen som gjennomsyrer hele samlingen.
Mange av diktene fokuserer på døden og det forgjengelige ved livet: «With rue my heart is laden/For golden friends I had,/For many a rose-lipt maiden/And many a lightfoot lad.»
Diktet XVII, «Is my team ploughing?», er konstruert som en dialog mellom en ung død og en venn som har overlevd ham. Den unge døde spør «Is my girl happy/That I thought hard to leave/And is she tired of weeping/As she lies down to eve?» The overlevende vennen svarer «Ay, she lies down lightly/She lies not down to weep/Your girl is well contented/Be still, my lad, and sleep.» Som den observante leser kan ha begynt å mistenke, to vers senere innrømmer den levende mannen «I cheer a dead man's sweetheart/Never ask me whose.»
Diktet LXII, «Terence, this is stupid stuff», er en dialog hvor poeten ønsker en «a tune to dance to» (En sang å danse til) istedenfor hans sedvanlige vers av «nedslåtte melankoli». I denne foreslår Housman, kanskje ironisk, alkoholen som en mulighet for å unnvike livseksistensiell smerte – «Malt does more than Milton can/To justify God's ways to man». Han ser pessimistisk på muligheten for mer varige måter å takle denne smerte på:
Therefore, since the world has still
Much good, but much less good than ill,
And while the sun and moon endure
Luck's a chance, but trouble's sure,
I'd face it as a wise man would,
And train for ill and not for good.
Den ensformige rytmen og stemmen til A Shropshire Lad har gjort den utsatt for parodi, eksemplifisert i dette diktet av Humbert Wolfe:
When lads have done with labor
in Shropshire, one will cry
«Let's go and kill a neighbor,»
and t'other answers «Aye!»
So this one kills his cousins,
and that one kills his dad;
and, as they hang by dozens
at Ludlow, lad by lad,
each of them one-and-twenty,
all of them murderers,
the hangman mutters: «Plenty
even for Housman's verse.»
«To an Athlete Dying Young» (Til en ateletisk døende ungdom) er et annet flott dikt av Housman, som stiller døden opp mot den forgjengelige skjønnhet og kroppslig styrke:
The time you won your town the race
We chaired you through the market-place;
Man and boy stood cheering by,
And home we brought you shoulder-high.
Today, the road all runners come,
Shoulder-high we bring you home,
And set you at your threshold down,
Townsman of a stiller town.
Smart lad, to slip betimes away
From fields where glory does not stay
And early though the laurel grows
It withers quicker than the rose.
Eyes the shady night has shut
Cannot see the record cut,
And silence sounds no worse than cheers
After earth has stopped the ears:
Now you will not swell the rout
Of lads that wore their honors out,
Runners whom renown outran
And the name died before the man.
So set, before its echoes fade,
The fleet foot on the sill of shade,
And hold to the low lintel up
The still-defended challenge-cup.
And round the early-laureled head
Will flock to gaze the strengthless dead,
And find unwithered on its curls
The garland briefer than a girl’s
Housman beskrevet i litteraturen
Housman er hovedpersonen i Tom Stoppards skuespill The Invention of Love fra 1998.
Bibliografi
Poesi
A Shropshire Lad (1896)
Last Poems, Henry Holt and Company (1922)
A Shropshire Lad: Authorized Edition, Henry Holt and Company (1924)
More Poems, Barclays Bank LTD. (1936)
Collected Poems, Henry Holt and Company (1940)
Collected Poems (1939); diktene inkludert i dette bindet, men ikke de tre nevnt over som er kjent som Additional Poems. Penguin-utgaven fra 1956 har også et forord av John Sparrow.
Manuscript Poems: Eight Hundred Lines of Hitherto Un-collected Verse from the Author's Notebooks, red. Tom Burns Haber (1955)
Is My Team Ploughing
Unkind to Unicorns: Selected Comic Verse, red. J. Roy Birch (1995; 2. utg. 1999)
The Poems of A.E. Housman, red. Archie Burnett (1997)
Klassisk forskning
M. Manilii Astronomica (1903–1930; 2. utg. 1937; 5 bind)
D. Iunii Iuuenalis Saturae: editorum in usum edidit (1905; 2. utg. 1931)
M. Annaei Lucani, Belli Ciuilis, Libri Decem: editorum in usum edidit (1926; 2. utg. 1927)
The Classical Papers of A. E. Housman, red. J. Diggle & F. R. D. Goodyear (1972; 3 bind)
White, William (1955): «Housman's Latin Inscriptions» i: CJ, s. 159 - 166
Prosasamlinger
Selected Prose (1961), red John Carter, Cambridge University Press
Samlede brev
The Letters of A. E. Housman, red. Henry Maas (1971)
The Letters of A. E. Housman, red. Archie Burnett (2007)
Referanser
^abEncyclopædia Britannica Online, oppført som A.E. Housman, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/A-E-Housman, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
