«(I Can't Get No) Satisfaction» er en sang av The Rolling Stones, utgitt i 1965. «Satisfaction» var en nummer 1-slager over hele verden, og har alltid vært en av deres mest populære sanger.
Sangen ble først gitt ut på singel i USA i juni 1965 og senere på den amerikanske utgaven av Out of Our Heads, før den kom ut i resten av verden. «Satisfaction» ble en hit og gav Stones deres første førsteplass på Billboard-listen i USA. I Europa ble sangen først spilt på piratradiostasjoner fordi teksten var for seksuelt ladd. I Storbritannia kom singelen ut i august 1965, hvor den ble den fjerde førsteplassen til the Stones. I henhold til det som var vanlig i den britiske musikkindustrien på den tiden, ble sangen utelatt fra den britiske/internasjonale utgaven av Out of Our Heads ettersom den hadde blitt utgitt som singel.
Inspirasjon
Keith Richards har fortalt at han våknet opp midt på natten med gitarriffet i hodet. Han spilte inn riffet og ordene «I can't get no satisfaction» på en kassettspiller før han sovnet igjen.[1] Han skildret senere lydbåndet som «to minutt med Satisfaction og 40 minutt med meg som snorker».[2] Richards og bandkollegaen Mick Jagger skrev ferdig sangen på Jack Tar Harrison Hotel i Clearwater i Florida i mai 1965.[3][4] Jagger skrev det meste av teksten, som var et opprør mot kommersialismen de hadde sett mens de var i Amerika.[5][6] Sangteksten inneholder også en referanse til seksuell omgang.
Richards var bekymret for at riffet var for likt riffet på Martha and the Vandellas' hit «Dancing in the Street».[6] Jagger sa senere at Richards selv ikke likte sangen noe særlig, og at han mente den hørtes for mye ut som en folkesang.[7] Jagger har også pekt på likheten til en linje fra Chuck Berry-sangen «30 Days».[7]
Tekst og melodi
The Rolling Stones' innspilling av sangen åpner med et gitarriff og går så over i vokallinja «I can't get no satisfaction». Jaggers fremføring av versene kan oppfattes som en mellomting mellom kynisk kommentar og frustrert protest. I refrenget halvveis snakker, halvveis roper han teksten, og der kommer gitarriffet også tilbake. Teksten viser sangerens irritasjon over den økende kommersialiseringen av den moderne verdenen, hvor radiosendinger er «useless information» («ubrukelig informasjon») og mannen på fjernsynet forteller ham «how white my shirts can be – but he can't be a man 'cause he doesn't smoke the same cigarettes as me.» Jagger skildrer også påkjenningen ved å være kjendis og med turnélivet. Referansen til at han ikke fikk noe «girl reaction» var ganske kontroversiell i de dager, og ble tolket av enkelte lyttere (og radioverter) som en jente som ikke ville ha sex. Særlig sjokkerende var en referanse til en jente som hadde menstruasjon («being on a losing streak»).[8] Sangen avsluttes med en repetering av tittelen før den toner ut.[9]
Innspilling
Den første innspillingen av sangen ble gjort 10. mai 1965 i Chess Studios i Chicago.[10] I denne første innspilte versjonen spiller Brian Jonesmunnspill. To dager senere spilte bandet inn sangen på nytt – uten Brian Jones – i RCA Studios i Hollywood i Los Angeles med en annen rytme og en Gibson Maestro fuzzbox som gav den særegne gitarlyden på riffet.[7][11] Richards så for seg at de skulle spille inn sangen enda en gang, med en blåserrekke som spilte riffet.[7] Bandkollegene var uenige, og selv om manager Andrew Loog Oldham og lydtekniker Dave Hassinger støttet Richards, ble sangen gitt ut som singel i den versjonen som var spilt ut i Hollywood.[12][5][11] Suksessen til sangen gjorde at hele lageret med Gibson fuzzbox ble solgt mot slutten av 1965.[6]
Som de fleste Stones-innspillingene før 1966, ble «Satisfaction» opprinnelig bare gitt ut i mono. I midten av 1980-årene kom en stereoutgave ut på en samleplate. Denne hadde med piano av Jack Nitzsche og akustisk gitar som det bare så vidt er mulig å høre i den originale mono-utgaven.[13]
Utgivelse
«Satisfaction» ble gitt ut på singel i USA den 28. mai 1965 med «The Under-Assistant West Coast Promotion Man» som B-side.[11] Singelen nådde toppen av salgslisten den 10. juli, og presset da ned The Four Tops sin «I Can't Help Myself (Sugar Pie Honey Bunch)». «Satisfaction» lå på toppen i fire uker, og lå på Billboard Hot 100 i totalt 14 uker. Senere ble sangen gitt ut på albumet Out of Our Heads i Amerika.[5]
Jagger har sagt om «Satisfaction» at det var sangen som gjorde The Rolling Stones til det de er og forandret de til et stort band. «Det var en fengende tittel. Det var et særdeles fengende gitarriff. Han har en flott gitarlyd, som var nyskapende på den tiden, og han fanger tidsånden, som er veldig viktig for den typen sanger».[5]
Sangen har vært et innslag på nesten alle Rolling Stones-turneer siden, og har kommet med på mange konsertalbum, deriblant Got Live if You Want It! (1966) og Shine a Light i 2008.
I tiårene etter den kom ut har «Satisfaction» ofte blitt hyllet av musikkindustrien. I 1976 plasserte britiske New Musical Express sangen på syvendeplass over de 100 største singlene gjennom tidene. Sangen ble på ny populær i 1979 etter at den ble benyttet i filmen Apocalypse Now. I 1991 hadde Vox «Satisfaction» på sin liste over «100 plater som sjokkerte verdenen». BMI utropte «Satisfaction» til den 91. mest spilte sangen på 1900-tallet. I 2000 listet VH1 «Satisfaction» på førsteplass på listen deres over de 100 største rockesangene noensinne[15], og samme året havnet sangen på andreplass på en liste utarbeidet av musikkmagasinet Rolling Stone og MTV. I 2003 plasserte Q sangen på 68.-plass på listen deres over de 1001 beste sangene noen gang, mens Rolling Stone året etterpå rangerte sangen som den nest største gjennom tidene, bak Bob Dylans «Like a Rolling Stone».[16]Newsweek har kalt åpningsriffet «fem toner som sjokkerte verdenen»[17]Library of Congress la sangen til National Recording Registry i 2006.
Referanser
^Stanley Booth (1994). Keith Richards: Till I Roll Over Dead. Headline Book Publishing. s. 51. ISBN0-7472-0770-4.
