Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen.
Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet.
«Berean» er en av verdenshistoriens mest kjente barker som hadde eksistert som et vakkert og hurtigseilende skip som hadde våget å ta opp konkurranse med klipperen «Thermopylae» ved en anledning. Barken var også et norsk seilskip etter å ha blitt innkjøpt og brukt av norske rederier i årene mellom 1896 og 1910.
«Berean»
«Berean» var bygget som et kompositt-skip med jernspanter lagt inn i et skrog bygd i tre for å ha en kombinasjon av styrke og elastisitet i et seilskipskrog for krevende omstendigheter. Som et lite, men sterkt rigget skip var den på knappe 49 meter i lengde og 9 meter i bredde med tre master, stormasten på over 35 meter høyde, formasten 34 og mesanmasten 28 meter. Nettotonnasjen var bare på 526 tonn. Det meste karakteristiske trekket ved denne elegante barken var halvdekket også kalt «poop» på 13 meter som var lagt med uskjøtte og kvistfrie fire tommer brede planker fra New Zealand. Barken ble konstruert og bygget av Pile i Sunderland, England og var sjøsatt i august 1869.
På grunn av sine hurtigseilende egenskaper hadde fartøyet blitt omtalt som en «klipper-bark», og det var ikke uten grunner. Man hadde kopierte linjer fra tre-klipperne «Maitland» og «Undine» på «Berean»`s skroget. T.B. Walker som hadde dannet et rederi for klipperskip og barker i England til Australia og New Zealand, gav sitt navn til de spesielle «klipper-barker» som Walker barques. «Berean» ble et av hans meste suksessrike fartøyene for Tasmania-farten med frakt av ull.
Den lille «Berean» kunne ikke presses som de store klippere under farten til Australia, men seilte best i moderat vind og med vinden aktenfor tvers, dermed hadde gode egenskaper som et hurtigseilende skip. Hun hadde seilte jorden rundt på bare 76 døgn under en av sine mange tokter i sydlige hav, og hadde våget å kappseile med en av samtidens raskeste seilskipene, den engelske te-klipperen «Thermopylae» mellom Kapp det gode håp og Tasmania. «Thermopylae» vant, men med bare 17 timer mindre reisetid enn «Berean» ført av kaptein John Wyrill. Det var en meget imponerende presentasjon, og det var ikke første eller siste gang barken kappseilte med koloni- og ull-klippere til og fra Australia.
Under en regatta mellom «Berean» og barken «Harriet MacGregor» på 331 tonn mellom Tasmania og England hadde Wyrill vunnet reisen fram til Tasmania med en uke, og vant på nytt på returturen til England med én dag. Dette til tross for at «Harriet MacGregor» hadde dratt ut ni dager i forveien, og turen tok 77 dager.
Barken hadde vært i værbitre farvann på de sydlige strøk, allikevel var «Berean» betraktet som et usedvanlig heldig skip som hadde seilt så skadefritt at Lloyds forsikringsselskap kunne tilby spesielt reduserte premier. Som en jordomseiler hadde Wyrill ført sitt skip 14 ganger rundt på mindre enn 90 dager, normalt fra 80 til 85 dager.
I isfarten mellom Norge og London
Rederiet gikk i oppløsning etter T.B. Walker døde i 1894, og to år senere ble «Berean» solgt til et norsk rederi for bruk på isfarten mellom Norge og de engelske havnebyene deriblant London som hadde et voksende behov for is. Wyrill som hadde gått fra ombord over til et annet skip, kom tilbake fra Tasmania i tide nok til å se skipet som han hadde ført siden jomfruturen i 27 år, dro vekk for alltid under norsk flagg.
De norske besetninger fant svært lite å utrette på det så slitesterke og pålitelige skipet, som i de neste fjorten år transporterte is under isfarten mellom Oslofjorden og London uten større problemer. Som «Berean» var barken eide av rederen H. Skougaard av Langesund som del av et aksjeselskap ved navn A/S «Berean» fra 1897 fram til den 8. april 1910. I denne dagen utenfor Tilbury og Gravesend i Thamesmunningen ble «Bereau» som hadde ankret, rammet av det tyske dampskipet «Julia». Man klarte å ta skipet i slep inn til stranden utenfor Falmouth, men skadene var så stor at det ikke var lønnsomt å berge det eldre seilskipet. Den ble senere hevet og sendt vekk som et flytende vrak.
Data på «Berean»
Netto tonnasje: 526 tonn
brutto tonnasje: 542 tonn
Lengde: 160,5 engelsk fot 49 meter)
Bredde: 30,2 engelsk fot (9 meter)
Dypgang: 17,2 engelsk fot
Litteratur
Seilfartøyer, George Goldsmith-Carter, Chr. Schibsteds Forlag, Oslo 1972
