Skipstypene bark og brigg var ryggraden i den norske handelsflåten på 1800-tallet, gullalderen for norske seilskip. «Ariadne» var en skute typisk for sin tid. Hun var bygget av lokale skipsbyggere av lokale materialer. Tømmeret var hugget i egen skog, jerngods kunne en få fra Næs verk. Seil var fra gammelt av laget av selvdyrket lin og hamp, men fra 1850-tallet ble bomull mer vanlig som materiale for seilduk. Skuta var på 496 brt, som i Norge var en ganske stor bark. Et barkskip er ofte større og smekrere bygget enn en brigg, og derved raskere.[trenger referanse]
I 50 år seilte «Ariadne» i flere farter. Hun gikk på Amerikas østkyst med jernbaneskinner bort, og hvete tilbake, eller kull til Bahamas, og sukker tilbake. Skuta seilte også på India, Sri Lanka og Australia. Den siste tiden i norsk eie gikk hun mye i isfarten.
«Ariadne» seilte ute under hele 1. verdenskrig.
Utenfor Lindesnes ble hun nesten senket av den tyske undervannsbåten UC59 24. juli 1918. Mannskapet fikk beskjed om å gå i båtene, noe de gjorde. Ubåten fikk inn 10 treff med kanonen, men skuta fløt på lasten, som var props (smådimensjonert trelast til bruk i gruvene, bestemt for West Hartlepool, England). Mannskapet fra «Ariadne» ble utrolig nok tatt under slep av ubåten i 7 timer, til de fikk norskekysten i sikte. Skuta var forlatt og sterkt medtatt, men ble oppdaget av et dansk skip, og tauet inn til Fredrikshavn i Danmark. Hun ble reparert, og seilte under navnet «Orient» til 1925.[1] Hendelsen er også detaljert loggført i tyske krigsarkiver.
