Gippius ble født i Beljov nær Tula, der hun hadde aner i adelen. Hun var den eldste av fire døtre. Faren, Nikolaj Romanovitsj Gippius, var tysk-russisk, hvis slektsopphav Adolphus von Gingst, senere von Hippius, kom til Moskva på 1500-tallet.[11] Nikolaj var en fremstående advokat og embedsmann i det russiske senat. Hennes mor, Anastasia Vasiljevna (født Stepanova), var datter av Jekaterinburgs politisjef.[12][13]
1905-revolusjonen radikaliserte Gippius og Merezkovskij, som i etterkant av opprøret emigrerte til Paris. Etter oktoberrevolusjonen i 1917 returnerte de til St. Petersburg.
Paret kom imidlertid i opposisjon til bolsjevikene. Med Koltsjaks og Denikins nederlag i henholdsvis Sibir og Ukraina under den russiske borgerkrig forstod de at den politiske utvikling ikke ville gå den vei de ønsket. Derfor flyktet de den 24. desember 1919. Angivelig skulle de sammen med vennen Dmitrij Filosofov og deres sekretær Vladimir Slobin lese litteratur for Den røde armés soldater i Gomel, men de krysset over til polskokkupert område og slo seg ned i Minsk og så i Warszawa. Her leste de for russiske emigranter og skrev politiske pamfletter.
Senere var de sentrale i den russiske emigrantkolonien i Paris. Paret var typiske for de russiske flyktningene etter revolusjonen. Alle steder de ble boende en tid, åpnet de litterære salonger og tok del i meningsbrytingene. Både på 1920- og 30-tallet var Gippius politisk aktiv og produserte en rekke antikommunistiske hefter.
I dikt og prosa svingte Gippius frem og tilbake mellom det jordiske og det åndelig-religiøse. De tidlige romanene, fortellingene og diktene hennes er nå utdaterte blir lite lest.
Derimot blir memoarane hennes lest, utgitt under tittelen En gnist av ord. Boka inneholder portretter av forfattere som Aleksandr Blok, Andrej Belyj og Vasilij Rozanov. Hun skildrer ekteskapet sitt med Merezjkovskij som et erotisk lite vellykket ekteskap. Gippius spiller på mange måter en mannlig rolle; hun kjente seg som en mann fanget i en kvinnekropp. Hun hadde nær kontakt med den russiske religiøse sekten «khlystij», en sekt som praktiserte rituell selvpisking med påfølgende seksuelle orgier. Seksualitet og bisarre figurer er ett av mange karakteristika ved memoarene hennes. Mot slutten av 1930-årene kom ekteparet mer og mer på kant med resten av det russiske eksilmiljøet, og havnet i en posisjon som satte aktivisten Gippius på sidelinjen.
Gippius var kjent som en militant, politisk, intellektuell, lidenskapelig og lunefull kvinne, mens andre fremhevet henne som et «kaldt intellekt» og en «slange». Hun brukte ofte psevdonymet Anton Krajnij.
Død
Hun døde i Paris høsten 1945, knappe fire år etter ektemaken Merezkovskij. Hennes siste nedskrevne ord er: «Billig er min pris ... og vis er Gud».[14]
Hun ble begravet i den russiske kirkegård i Sainte-Geneviève-des-Bois ved sin manns side, under samme gravsteine. En liten gruppe stod samlet runst hennes kiste, blant andre Ivan Bunin - en mann som hatet begravelser og gjorde sitt beste for å unngå kirkegårder gjorde et unntak for Zinaida Gippius og ble stående ved hennes grav ganske lenge.[15][16]
Referanser
^abWriters of St. Petersburg. XX century[Hentet fra Wikidata]
^Fyodorov, V.S. Z.N. Gippius. Russian Literature of the XX Century. Besøkt 13. oktober 2010.
^Shchemeleva, L.M. «Zinaida Nikolayevna Gippius». The Big Kirill and Mefody Encyclopedia. Arkivert fra originalenBruk av |arkiv_url= krever at |arkivdato= også er angitt (hjelp). Besøkt 13. oktober 2010.«Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 26. desember 2014. Besøkt 30. mai 2014.
.jpg)
