Wolfgang Pintzka vokste opp i Zwickau i Sachsen, og var sønn av Otto Pintzka og Olga Johanna Förster. Faren jobbet på bilfabrikken Horch. I 1939, da han var elleve år, fortalte faren ham for første gang at farfaren hadde jødiske røtter; siden nevnte faren det aldri igjen. Han ble oppdratt protestantisk, i likhet med faren. Hans tre øvrige besteforeldre var protestanter. Pintzka fikk en tidstypisk tysk oppdragelse og var medlem i Hitlerjugend, der medlemskap var obligatorisk siden 1936. I 1945 ble han og resten av skoleklassen hans utskrevet til å delta i Folkestormen, som det var meningen at skulle fungere som en motstandsbevegelse mot russerne og som i stor grad bestod av ungdommer. I 1945 ble han angitt til russerne og sendt til en Gulagleir i Sibir, der han var i fem år. I leiren møtte han den tyske kommunisten Max Emendörfer, som satt ni år i Gulag frem til 1956 og som ble som en slags farsfigur og veileder for ham. Da Pintzka slapp fri i 1950 var moren død og faren gift på nytt. Etter 1950 fullførte han Abitur og studerte ved Theaterinstitut Weimar/Leipzig.[3][4]
Han hadde en søster, Eva (gift Hentschke), som døde i 2016.[5]
Karriere
Som medarbeider og regiassistent ved Berliner Ensemble ble han elev av Erich Engel og en nær medarbeider av Helene Weigel. Fra 1966 arbeidet han som regissør ved teatre i Finland, Island og Norge, og som foreleser ved teaterhøyskoler. Pintzka beskriver Bertolt Brecht som ambivalent til DDR, men peker på at Brecht bare virket i DDR i noen få år og heller ikke rakk å oppleve oppstanden i Ungarn og at regimet tok ham til inntekt for seg dels gjennom utelatelse av hans kritikk.[6]
Fra 1984 bodde han i Norge, hvor han grunnla en familie og fikk to barn, og mottok Statens stipend for eldre fortjente kunstnere. I Norge oppsøkte han rabbiner Michael Melchior og ønsket å konvertere til jødedommen, hans farfars religion. Melchior var skeptisk og mente at «en god kristen er bedre enn en dårlig jøde», men Pintzka stod på sitt. Som 60-åring konverterte han sammen med sin familie.
Han har skildret sin dramatiske livshistorie i selvbiografien Von Sibirien in die Synagoge (norsk utg. 2003 Fra Sibir til synagogen – erindringer fra to verdener), et sterkt personlig dokument om hvordan det 20. århundres politiske omveltninger og lidelser har formet både hans eget liv og andres. I 2006 utgav han Pulverturm und Schwanenteich – Eine Jugend in Sachsen om ungdomsårene i Sachsen fra 1928 og frem til 1950 da han vendte tilbake fra Sibir.
Han døde i 2006 i Oslo av kreft etter kort tids sykdom.[7]
