Albumet har to overordnede temaer, det å forsvinne fra omverdenen på grunn av mentale lidelser, samt kritikk av musikkbransjen. Temaet mentale lidelser er særlig fremhevet i låten «Shine On You Crazy Diamond», en hyllest til det tidligere bandmedlemmet Syd Barrett - som tilfeldigvis dukket opp i studio mens bandet drev med miksingen av nevnte låt. To av sangene, «Welcome to the Machine» og «Have a Cigar» var sterk kritikk av musikkbransjen og forteller blant annet om kyniske og ignorante ledere i plateselskapene.
Albumet har solgt over 13 millioner enheter på verdensbasis, men analyser fra ChartMasters anslår det totale salget til 22,3 millioner enheter[3]. Dette gjør albumet til det 37. mest solgte studioalbum gjennom tidene. I 1998 stemte leserne av Q magazineWish You Were Here til det 34. beste albumet gjennom tidene. I 2003 kom albumet på 209.-plass på musikkmagasinet Rolling Stones liste over de 500 beste albumene gjennom tidene, til tross for at magasinets opprinnelige albumanmeldelse i 1975 ikke på langt nær var like positiv. Magasinets journalist Ben Edmonds skrev 6. november 1975 at albumet og bandet manglet følelse: «Passion is everything of which Pink Floyd is devoid».
Bakgrunn
Forberedelser
I løpet av 1974 ble det skrevet og fremført to nye komposisjoner, «Raving and Drooling» og «You Gotta Be Crazy». Disse var tiltenkt en sentral plass på bandets nye album, og de fremførte begge låtene under en rekke konserter. Etter at musikkavisen New Musical Express omtalte de to nye låtene i negative vendinger, ønsket Roger Waters å skrive helt nye låter for det neste albumet. «Raving and Drooling» ble senere til låten «Sheep» mens «You Gotta Be Crazy» ble til låten «Dogs», som begge havnet på bandets album Animals fra 1977.
Etter suksessen med The Dark Side of the Moon var medlemmene usikre på bandets fremtid og hvilken musikalsk retning de skulle ta. Det ville bli vanskelig å overgå den populariteten det forrige albumet hadde oppnådd, så de tenkte først å vende tilbake til sin eksperimentelle fortid. Et prosjekt som ble satt i gang, var innspillinger under arbeidstittelen Household Objects, der samtlige instrumenter skulle være vanlig husgeråd og hverdagslige saker og ting. Eksempler på «instrumenter» som ble brukt var vinglass, gummistrikker og gryter. Prosjektet ble etter kort tid avsluttet, da de fant at det ville være mer praktisk å benytte konvensjonelle musikkinstrumenter. To instrumentale låter ble innspilt, «The Hard Way» og «Wine Glasses». Innspillingene ble utgitt i 2011 som bonusspor på samlebokseneThe Dark Side of the Moon (Immersion Box Set) og Wish You Were Here (Experience Version og Immersion Box Set). «The Hard Way» kan minne om en tidlig versjon av «Have a Cigar», mens «Wine Glasses» ble lettere omarbeidet til innledningen av «Shine On You Crazy Diamond».
Pink Floyd henvendte seg til lydteknikeren Alan Parsons, som de hadde samarbeidet med på The Dark Side of the Moon. Parsons takket nei, da han var i gang med sitt eget prosjekt, Alan Parsons Project. De tok derfor kontakt med Brian Humphries, som var lydtekniker på albumet More, og som hadde gitt avgjørende hjelp med lyden under konserter i 1974. Humphries var ukjent med det tekniske utstyret i Abbey Road Studios, men satte i gang arbeidet med innspillingene. På grunn av liten erfaring med studiooppsettet, kom han i skade for å slette grunnsporet med bass, trommer og synthesizer til «Shine On ...», slik at de måtte gjøre innspillingen av låten på nytt. Humphries ville ikke ta skylden for dette uhellet alene, og pekte på «en viss gitarist som likte å eksperimentere, og var litt for klåfingret...»[4]
Innspillingene ble gjort i Abbey Road Studios' studio 3 fra januar til juli 1975. Både medlemmene i Pink Floyd og lydtekniker Brian Humphries har beskrevet innspillingsdagene som langtekkelige og kjedelige, og enkelte dager ble det ikke gjort noen innspillinger i det hele tatt. Humphries kunne etter kort tid merke den urolige stemningen – Roger Waters var irritert og lot det gå ut over Rick Wright, Nick Mason var lei stadige overdubbinger og David Gilmour ville helst spille de låtene de allerede hadde øvd inn. Mason var på dette tidspunktet inne i en skilsmisseprosess, og dette gikk ut over konsentrasjonen og fokuset på musikken.[4] Etter en periode der ingenting skjedde, begynte bandet sakte, men sikkert å lage nye låter og innspillinger. Waters skrev to nye låter om musikkbransjen og plateselskapene, som han mente var full av kyniske og ignorante ledere. I teksten til «Have a Cigar» fikk Waters gitt et godt eksempel på hvor lite han syntes disse egentlig brydde seg om musikk og musikere, da han la inn noe hadde hørt flere ganger i løpet av karrieren: «The band is just fantastic, that is really what I think. Oh, by the way - which one is Pink?» På «Welcome to the Machine» blir en ny og uerfaren musiker ønsket velkommen til maskinen, altså musikkbransjen, med en rekke advarsler og dystre fremtidsutsikter.
Roger Waters hadde fått problemer med stemmebåndet etter innspillingen av vokalen til «Shine On You Crazy Diamond» og etter flere mislykkede forsøk på å synge «Have a Cigar», spurte han David Gilmour om han ville synge hovedvokalen. Gilmour mente låten ikke passet for ham og gikk til nabostudioet der Roy Harper holdt på med innspillinger. Gilmour hadde lagt på gitar på enkelte låter for Harper, og Harper ville gjerne gjengjelde tjenesten med å synge «Have a Cigar». Roger Waters angret senere på denne avgjørelsen, og mente han burde ha sunget låten selv[5].
Syd Barretts besøk i studio
Under miksingen av «Shine On You Crazy Diamond» inntraff et av de mest omtalte øyeblikkene i Pink Floyds historie, da Syd Barrett plutselig en dag møtte opp i studio. 5. juni 1975, samme dag som David Gilmour giftet seg med sin første kone Ginger, drev bandet på med sluttmiksingen av «Shine On ...». De ble gjort oppmerksomme på en mann som satt i kontrollrommet - en blek og fet mann med barbert hode og barberte øyebryn. Waters, Gilmour, Wright og Mason tittet kjapt bort på mannen og trodde det kanskje var en EMI-ansatt eller noe. Så stoppet Gilmour opp for å ta en nærmere kikk på mannen, da han syntes det var noe kjent ved ham. Etter en kort stund spurte Gilmour: «Er det deg, Syd?». Barrett tittet opp med et uttrykksløst ansikt, men kunne etter hvert fortelle at han nå var klar for å spille med Pink Floyd igjen. Alle i bandet ble dypt rystet over det de så, og Waters sa senere at han ble redusert til tårer da han innså at den merkelige skapningen i studio faktisk var Syd Barrett.
Da alle ble klar over at det faktisk var Syd Barrett som var på besøk, spurte de ham om hvordan han hadde klart å legge på seg så mye. «Jeg har et stort kjøleskap med masse mat og jeg spiser en del koteletter», svarte Barrett. Han hadde også med seg en tannbørste, og forsøkte å pusse tennene ved å holde tannbørsten stille mens han selv hoppet opp og ned. Etter hvert fortsatte bandet å jobbe med miksingen, mens Barrett hørte litt på musikken. «Hei, Syd. Hva synes du om denne låten?», spurte Waters. «Vet ikke, den høres litt gammeldags ut», svarte Barrett. Etter en stund forlot han studio, og kom aldri tilbake. Dette var siste gang medlemmene i Pink Floyd så Syd Barrett[4][6][7].
Hipgnosis ved Storm Thorgerson fikk nok en gang oppdraget å designe plateomslaget for Pink Floyd. Omslaget er et bilde av to menn som håndhilser, der den ene mannen står i flammer. Dette var ment å symbolisere at musikerne alltid «brenner seg» når de gjør avtaler med businessmenn. Fotosesjonen ble foretatt utendørs på filmstudioområdet til Warner Bros. i Los Angeles i California i USA. Mennene på bildet er stuntmennene Ronnie Rondell og Danny Rogers.
Albumet var pakket i svart krympeplast som gjorde at man ikke kunne se omslaget før man fikk revet av plasten. Plasten var utstyrt med et klistremerke med albumets logo av to mekaniske hender i et håndtrykk, denne logoen var også på plateetiketten.
Det fulgte også med to postkort som lå inne i omslaget.
.jpg)
