Da Ponsonbys styrker, 5th Dragoon Guards, ankom Den iberiske halvøy i oktober 1811, ble den del av John Le Marchantstunge kavaleribrigade. Ponsonby var med på stormangrepet under slaget ved Salamanca i juli 1812. Ved den anledning red de brirtiske tunge dragoner ned én fransk infanteridivisjon og deler av en annen før de ble stagget. Etter Le Marchants død under slaget overtok Ponsonby brigaden, og deltok i felttoget som blant annet skulle se beleiringen av Burgos.
I 1813 ledet Ponsonby sin 1 200-mann sterke kavaleribrigade ved slaget ved Vitoria. Under slaget om Pyreneene og høstens kamper i fjellene, sendte hertugen av Wellington storparten av hans kavaleri til de bakre linjer. Den 25. januar 1814 tok Ponsonby farvel med brigaden, som så ble overtatt av lord Charles Manners for de gjenstående kamper i Frankrike.
Slaget ved Waterloo
Som generalmajor og kommandør for den 2. (tunge) brigade (Union Brigade) av reservekavaleriet (under generalløytnant Henry Paget, 1. marki av Anglesey (lord Uxbridge), ledet han under slaget ved Waterloo et motangrep mot infanteriet til det 1. franske korps under general Jean-Baptiste Drouet d'Erlon, og ble drept under det påfølgende angrep fra fransk kavaleri.
Hans død under slaget er blitt tilbakeført til en uklok sparsommelighet fra hans side. Han etterlot sin beste hest bak linjene, og red i kamp på en eldre og dårligere hest. Hesten ble helt utslitt under det langvarige og pågående angrepet foretatt av de skotske grå dragoner, og hadde ikke kraft til å få sin rytter ut av de franske lanserytteres rekkevidde.[8]
Referanser
^Dictionary of Irish Biography, Dictionary of Irish Biography-ID 009275[Hentet fra Wikidata]
^The Peerage, The Peerage person ID p1537.htm#i15363, oppført som Maj.-Gen. Hon. Sir William Ponsonby[Hentet fra Wikidata]
