Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet.
Wetterhoun (FCI #221, Wetterhûn) er en mellomstor vannhund som trolig stammer fra det vestre Friesland nord i Nederland.
Opprinnelse og alder
Wetterhoun
Wetterhoun er en hunderase med mange navn. Den kalles blant annet frisisk vannhund, nederlandsk spaniel og oterhund. Navnet wetterhoun stammer fra vestfrisiskwetterhûn, som oversatt til norsk betyr vannhund.
Det er usikkert hvor gammel rasen er, men det eksisterer referanser til denne hunden fra 1600-tallet og framover. Den kan imidlertid være eldre. Opphavet er også ukjent, selv om kynologer har antydet at den kan være en etterkommer av gammel europeisk vannhund, en nå utdødd hundetype som tidligere fantes over store deler av Mellom-Europa. En annen teori er at den er en etterkommer av spansk vannhund, siden spanjolene i lang tid drev utstrakt handel med friserne, men også portugisisk vannhund er nevnt som en mulig progenitor. Noen har også antydet at såkalte nordiske spisshundraser kan være blant opphavet, en teori som en grunnlagt på rasens haleføring og den kraftige, kvadratiske kroppsbygningen.
Wetterhoun var fra gammelt av kjent som en ypperlig oterjeger, derfor tilnavnet oterhund. Oteren var en konkurrent for fiskerne, som derfor tok i bruk denne hunden for å avhjelpe problemet. Da oteren etter hvert ble mer sjelden i Friesland tok folk den i bruk som jakthund på annet småvilt. Mange har også paret den med stabyhoun gjennom årene, for å oppnå en ennå mer allsidig jakthund. Slik kryssavl holdt imidlertid på å bli begge rasenes bane. I tillegg har denne flotte hunden tradisjonelt fungert som gårdshund i hjemlandet.
Raad van Beheer (kennelklubben i Nederland) anerkjente wetterhoun alt i 1942, men på den tiden var rasen lite homogen. Arbeidet med å identifisere wetterhoun som en egen homogen hunderase begynte derfor i realiteten først etter andre verdenskrig, da oppdretteren Jan Bos la ned et stort arbeid med å registrere rasetypiske individer i hjemlandet. Dette arbeidet pågikk til begynnelsen av 1960-tallet, da stamboken ble stengt og arbeidene med en nye rasestandard tok til.
Rasen er meget sjelden utenfor Nederland.
Utseende, anatomi og fysikk
Wetterhoun er en robust hund, som verken skal være plump eller klossete å se til. Den har en kvadratisk og kraftig bygning, med godt tilliggende hud uten løs halshud. Hodet står i forhold til kroppen. Skallen og snutepartiet er like lange (1:1). Ørene er lavt ansatt og henger flat til kinnene. Halen bæres i en krøll over eller på siden av krysset. Rasen ska ikke ha hengende lepper.
Pelsen, som er vannavisende, har tette krøller av stive, kraftige pelstufser med grov oljet struktur, bortsett fra på fra hode og nedover bena. Ensfarget sort; ensfarget brun; sort med hvite tegninger; brun med hvite tegninger. Såkalte «ticks» eller «roan» i det hvite er tillatt.
Hannene skal ideelt måle 59 cm i skulderhøyde, tispene 55 cm. Vekten varierer med typen, men ligger stort sett i området 15-20 kg.
Wetterhoun har et vennlig vesen og passer godt som familiehund for nærmest alle, bare den blir aktivisert. Den er rolig, sta og noe reservert overfor fremmede. Wetterhoun trenger en god del mosjon og bør få nok psykiske utfordringer for å trives maksimalt. Pelsen krever vedlikehold på daglig basis.
