Waterloo Bridge er en vei- og gangbro over Themsen i det sentrale London. Broen ble offisielt åpnet i 1945, og ligger mellom Hungerford Bridge i vest og Blackfriars Bridge i øst. Ved nordenden av broen ligger blant annet Somerset House. Sørover leder broen til South Bank. I nærheten av broens sørende ligger blant annet Southbank Centre, Queen Elizabeth Hall, Hayward Gallery og Royal National Theatre. Waterloo Bridge ligger omtrent der Themsen dreier østover, og er kjent for å være et godt utsiktspunkt.[1] Waterloo Bridge er den lengste broen i London, og var den første utstyrt med elektrisk belysning.[2] Broen eies og driftes av bydelen City of Westminster,[3] og den ble fredet i 1981.[4] Dagens bro er den andre på stedet.
Opprinnelig bro
Bakgrunn
I århundrer hadde folk brukt ferje for å krysse Themsen på dette stedet. I 1800 bodde det mer enn 1 million mennesker i London, og de tre eksisterende broene (London Bridge, Blackfriars Bridge og Westminster Bridge) hadde på langt nær kapasitet til å håndtere den økende trafikken. I 1806 etablerte en gruppe spekulanter Strand Bridge Company med mål å bygge en bro over Themsen midt mellom Westminster og Blackfriars. Til tross for protester var parlamentet ikke avvisende til planene, og i 1809 ga det tillatelse (Strand Bridge Act) til å bygge en steinbro som skulle finansieres ved hjelp av bompenger. Etter at et forslag til bro fra George Dodd var blitt avvist, ble et forslag til en bro med ni spenn fra ingeniøren John Rennie valgt av Strand Bridge Company. Rennies forslag ble svært godt mottatt, selv om enkelte stilte spørsmål ved om det faktisk var Rennie som hadde utformet broen. Det fantes imidlertid intet grunnlag for denne skepsisen.[5][6]
Bygging og senere utvikling
Den opprinnelige Waterloo Bridge.
Byggingen av broen startet 11. november 1811. Rennie tok i bruk flere revolusjonerende byggeteknikker, blant annet var det første gang dampdrevne pumper ble brukt for å lense vann bort fra innsiden av de midlertidige demningene som ble bygget der bropilarene i endene skulle stå. Granittsteinen som skulle brukes til å kle broen ble hentet fra Aberdeen, Cornwall og London. Veidekket ble dekket med grus og deretter med knust flint. Presset sammen ga dette en fast overflate. Waterloo Bridge ble åpnet av prinsregenten og Hertugen av Wellington den 18. juni 1817. Opprinnelig skulle broen hete Strand Bridge, men fikk i stedet navn etter slaget ved Waterloo i 1815, hvor Hertugen av Wellington med allierte hadde beseiret Napoléon Bonapartes styrker. Broen kostet 937 000 pund å bygge, nærmere dobbelt så mye som estimert.[7] Det viste seg etter hvert at de antatt store inntektene fra bompengene uteble, siden det var gratis å bruke Blackfriars Bridge og Westminster Bridge. Situasjonen var prekær, og i 1840 hadde en aksjes verdi i det nå omdøpte Waterloo Bridge Company sunket fra 100 til 1 pund. Metropolitan Board of Works kjøpte broen i 1877, og det ble nå gratis å bruke broen. Prisen var 475 000 pund, litt over halvparten av hva broen opprinnelig hadde kostet. Selv om Waterloo Bridge ble en økonomisk fiasko ble broen beundret av offentligheten og den ble malt av blant annet John Constable og Claude Monet. Sistnevnte malte over 40 bilder av Waterloo Bridge. Broen ble etter hvert også beryktet for selvmord, kriminalitet og prostitusjon.[8]
Behov for ny bro
Allerede i 1833 ble det oppdaget manglende fundamentering rundt bropilarene. Dette ble ordnet, og i 1867 ble den nordlige endepilaren bygget inn i Victoria Embankment og gjort helt trygg. I 1924 sank imidlertid en av pilarene, og broen måtte stenges for reparasjon. En midlertidig bro ble bygget. Etter at reparasjonsarbeidene var ferdige, ble den midlertidige broen stående, i tilfelle den gamle broen igjen skulle svikte. Dette skulle vise seg å være en klok beslutning. Det oppsto etter hvert en kamp mellom de som ønsket å bevare den gamle broen og de som ønsket å rive den og bygge en helt ny bro. Blant sistnevnte var London County Council, hvor ingeniørene mente at broen ikke var mulig å reparere. Blant de som ønsket å bevare broen var Royal Society og Royal Fine Art Commission. I 1926 konkluderte en regjeringsoppnevnt kommisjon med at broen skulle repareres og få bredere veibane. Men i 1934 fikk Labour flertall i London County Council, og under ledelse av Herbert Morrison avgjorde rådet at broen likevel skulle rives. Rivingen ble gjennomført. Regjeringen svarte først med å nekte økonomisk bistand til bygging av en ny bro, men i 1936 bevilget parlamentet 300 000 pund til dette arbeidet.[9]
Nåværende bro
Waterloo Bridge med Somerset House ved nordenden.
Arkitekt Sir Giles Gilbert Scott fikk oppdraget med å utforme den nye broen. Broen har fem spenn bygget av stålforsterket betong. Broen var den første av denne typen over Themsen i det sentrale London. Ytterst er broen dekket med et lag av Portlandstein, siden denne er mer slitesterk enn betong. Betong ble også sett på som upassende siden Somerset House ligger i umiddelbar nærhet. Byggeprosjektet ble forsinket av streiker i 1937 og 1939. I tillegg medførte 2. verdenskrig mangel på arbeidskraft. Mange av arbeiderne var kvinner, og som følge av dette blir broen også kalt Ladies' Bridge. Selve byggingen startet i 1939 og varte til 1945 (ifølge entreprenøren startet byggearbeidene allerede i 1938). Ingeniører var Ernest Buckton og John Cueral i firmaet Rendel Palmer & Tritton. Entreprenør var Peter Lind & Company Limited. Broen åpnet delvis i 1942. I 1943 ble den midlertidige broen revet, etter nærmere 20 års tjeneste. I november 1944 åpnet broen alle seks kjørefelt. Etter krigens slutt ble broen formelt åpnet den 10. desember 1945 av Herbert Morrison, mannen som i sin tid bestemte at den opprinnelige broen skulle rives. Selv om Scotts bro kunne ikke konkurrere med den gamle broen estetisk sett, ble den nye broen godt mottatt. Selv presidenten i Royal Society, som hadde kjempet hardt for å bevare den gamle broen, gav sin anerkjennelse. Broens utforming ble også svært godt mottatt av fagfolk.[10][11][12][13][14][15][16][17][18]
