Sommer 2009: Firestjernersgeneral Glen McMahon, etter å ha blitt kjent for hans effektive militære ledelse i Irak-krigen, blir sendt til Afghanistan for å utarbeide en vurdering slik at amerikanske myndigheter snart kan avslutte konflikten i Afghanistan. Han står fritt til å foreslå hva han vil, hans eneste betingelse var at han ikke kan kreve flere amerikanske tropper til landet. McMahon og hans stab, spesielt hans generalmajor Greg Pulver, er enige om at konflikten kan vinnes, og bestemmer seg for å anbefale til president Obama å autorisere 40 000 ekstra soldater for å sikre Helmand-provinsen og deretter stabilisere resten av Afghanistan. Men McMahon får beskjed om at rapporten ikke kommer til å bli gjennomgått før ett nytt valg skal avholdes i Afghanistan.
Kaptein Badi Basim, medlem av det afghanske militæret, slutter seg til McMahon og hans stab som en "representant" for det afghanske folket. Han ankommer imidlertid i sivile klær, da han helst ikke vil bruke sin militære uniform, som han bærer i en pose. McMahon får også beskjed om at på grunn av påståtte uregelmessigheter i telling av stemmene må avholdes et nytt valg, noe som ytterligere forsinker gjennomgangen av McMahons rapport. McMahon lekker i hemmelighet sin rapport til avisen Washington Post og arrangerer et intervju med 60 Minutes, hvor han avslører at han de siste 70 dagene bare har fått innvilget ett møte med president Obama. Som svar kunngjør amerikanske myndigheter at de ønsker å sende 30 000 nye soldater til Afghanistan, og at alle amerikanske styrker og koalisjonsstyrker skal forlate Afghanistan i løpet av 18 måneder. For å samle de resterende 10 000 soldatene som han behøver for hans strategi reiser McMahon og hans menn til Paris for å forhandle med de andre nasjonene som er medlem av koalisjonen.
I Paris får McMahon vite at president Obama er i Danmark og ønsker å møte ham. En ambassadør i Afghanistan advarer McMahon om at han må forstå president Obama sine holdninger: Dersom McMahon fortsetter å irritere presidenten, kommer McMahon til å få sparken for insubordinasjon. Presidenten rekker imidlertid bare å håndhilse på McMahon før han går om bord i Air Force One, angivelig på grunn av dårlig tid. McMahon og hans stab deltar deretter ved en middag til McMahons ære, akkompagnert av Rolling Stone-forfatter Sean Cullen, som har til hensikt å skrive en historie om McMahon. Dagen etter konfronterer McMahons kone ham om hvor mye tid McMahon har brukt på å kjempe i utlandet, i stedet for å være sammen med familien deres hjemme.
På vei til Berlin med McMahons stab for å fortsette forhandlingene, observerer Sean Cullen deres oppførsel, og konkluderer med at de er arrogante, og ser ut til å bry seg lite om den økende folks oppfatning om at konflikten i Afghanistan er alt for kostbar for USA og deres allierte. På en konferanse for å diskutere strategien hans blir McMahon konfrontert av en tysk tjenestemann som er skeptisk til hans tilnærming og mener at McMahons planer bare vil føre til enda flere tap. Likevel sier både tyskerne og franskmennene seg enige om å stille opp med de troppene som var nødvendige for McMahons planlagte offensiv, med kodenavn "Operasjon Moshtarak" til å begynne, med den afghanske presidenten Hamid Karzai sin godkjenning.
Offensiven begynner, men problemer oppstår snart når flere sivile afghanere blir drept. Befolkningen blir fiendtlige, og krever at McMahon og hans tropper skal forlate landet. Kort tid senere får McMahon vite at Cullens artikkel har blitt publisert, og har et negativt bilde av McMahon og hans stab som åpenlyst er negative mot USAs president og krigsinnsatsen. Når McMahon forstår at han kommer til å få sparken, velger han å vende tilbake til Washington DC og får senere jobb som en konsulent. Journalist Sean Cullen funderer over konsekvensene av hans artikkel, og ønsket at McMahons fall endelig skulle overbevise myndighetene om å slutte å invadere andre nasjoner og avslutte krigen i Afghanistan.
