Vindusmygg (Anisopoidae) er en gruppe (familie) av myggene (Nematocera), som sammen med fluene, utgjør Tovingene (Diptera). De er fra 5 mm. til ca. 10 mm. Det er 5 arter i Norge. I verden er det ca. 80 arter.
Disse myggene stikker ikke slik som stikkmygg Culicidae.
Liv og utvikling
Vindusmygg er nokså vanlig fra mars/april til ut i november. De fleste arter lever ved fuktige steder i skog og mark, og flyr ved skogkanter i gresset. Men har en tiltrekning mot vindusglass og har fått navnet sitt deretter. Den sitter på glasset både ut og inne i hus. Den er lett å kjenne igjen, særlig på de flekkete vingene, litt lange beina og de to sprikende antennene. Noen ganger kan vindusmygg opptre i mindre svermer, men opptrer vanligvis enkeltvis.
Vindusmygg er litt lik en vintermygg eller et lite stankelbein, men skiller seg fra disse ved sin skitne, lyse gråbrune farge og de tydelige mørkflekkete vingene. Vingene har en tydelig diskalcelle, en lukket celle, omtrent midt på vingen. På toppen av brystet (dorsalt) har den tre mørkere lengdestriper og mangler den V-formede furen som vintermygg og stankelbein har. Fasettøynene er store og dekker omtrent hele siden av hodet. Midt oppe på hodet finne tre punktøyne (ocelli). Antennene er trådformede og spriker ut fra det runde hodet i en V-form. Antennene består av 16 ledd, de største nært hodet og mindre og tynnere ledd ut mot tuppen. Beina er lange, gule, men mørkere ved leddene.
Eggene legges i råtnende organisk materiale, som kompost, ekskrementer og møkk-kjellere, der larvene utvikles. Vindusmygg gjennomgår en fullstendig forvandling, med et puppestadium.
Generelt om mygg
Mygg tilhører tovingene, de har som navnet sier bare ett par vinger, eller to vinger, det bakerste vingeparet er erstattet av (omdannet til) to svingkøller eller kølleformede balanseorganer. Bare noen få arter stikker eller biter.
Mygg kan bare skilles fra fluene ved å se på antennene, som skal ha mer enn 4 ledd og være av typen trådformede, der leddene er mer eller mindre like store. (vanskelig å se, kan kreve forstørrelse). Mygg har ofte litt mer spisse og lengre vinger, lengre bein og en litt slankere kropp enn fluer. Men det ytre utseendet til noen mygg kan være svært likt en flue, som hos Gjødselmyggene og Knotten. Alle mygg gjennomgår en fullstendig forvandling.
Systematisk inndeling / Norske arter
Det er 5 norske arter, to slekter.
Treliste
- Orden Tovinger (Diptera)
- Gruppe Mygg (Nematocera)
- Familien Vindusmygg (Anisopidae Knab, 1912)
- Underfamilien Anisopodinae
- Slekten Carreraia Corrêa, 1947 - neotropisk
- Slekten Lobogaster Philippi, 1865 - neotropisk, største arter, opptil 18 millimeter
- Slekten Olbiogaster Osten Sacken, 1886 - 45 arter
- Slekten Sylvicola Harris, 1780 - ca. 70 arter, i Norge:
- Sylvicola cinctus (Fabricius, 1787) – Den vanligste arten, utbredt over hele landet, men mangler i Finnmark.
- vanlig vindusmygg Sylvicola fenestralis (Scopoli, 1763) – Noen funn i Troms, ellers bare funnet fra Hordaland til Vestfold. (sjelden i innlandet)
- Sylvicola fuscatus (Fabricius, 1787) – Er ikke funnet i Norge, men er funnet både i Sverige og i Finland.
- Sylvicola punctatus (Fabricius, 1787) – Forholdsvis vanlig, men mangler i Finnmark.
- Sylvicola zetterstedti (Edwards, 1923) – Ikke så vanlig, funnet spredt fra Rogaland til Troms. Ingen funn fra «østlige Norge».
- Underfamilien Sevjemygg, Mycetobiinae - noen ganger regnet som en egen familie
- Slekten Mesochria Enderlein, 1910 - 11 arter
- Slekten Mycetobia Meigen, 1818 - 28 arter, i Norge:
- Fossile slekter (bortsett fra "Eopleciidae")
- Familien †Eopleciidae Rohdendorf, 1946 - utdødd, disse slektene bør trolig plasseres i Anisopodidae
Referanser
Kilder
- Søli, G. E. 1992. Norwegian species of Sylvicola Harris, 1776 (Diptera, Anisopodidae). Fauna Norwegia B 39:2 s. 49-54
Eksterne lenker
