Vilnius og Litauen eparki er et russisk-ortodokst eparki (bispedømme) med sete i Vilnius som omfatter hele Litauen. Det er et vanlig eparki underlagt Moskva-patriarkatet uten noen form for selvstyre, men omtales også som den litauisk-ortodokse kirke (litauisk Stačiatikių Bažnyčia Lietuvoje, russisk Православная Церковь в Литве). I det overveiende katolske Litauen utgjør de ortodokse kristne bare 4 % av befolkningen, hovedsakelig blant landets russiske minoritet.
Historie
Litauens kontakter med ortodoks kristendom går antakelig helt tilbake til 1000-tallet. Selv om den romersk-katolske kirke etter hvert spilte en dominerte rolle i landet, var det alltid innslag av ortodokse kristne. Det første ortodokse bispedømmet som omfattet Litauen ble sannsynligvis allerede grunnlagt i 1316 med setet i datidens litauiske hovedstad Naugardukas (dagens Navahradak i Kviterussland). Bispedømmet, som var underlagt den økumeniske patriark i Konstantinopel, eksisterte med enkelte avbrekk frem til 1596, da Polen-Litauens ortodokse presteskap slutta seg til den kviterussisk-katolske kirke.
Det russisk-ortodokse eparkiet Polotsk (også i dagens Kviterussland), som ble grunnlagt i 1833, omfattet Litauen. 1839 ble Litauen skilt ut fra Polotsk som et eget eparki. Bispesetet var først et kloster ved Gardinas (kviterussisk Hrodna) og fra 1845 Vilnius.
Litauen ble uavhengig i 1918, men uten landets østlige del (inkludert Vilnius), som lå i det nygrunnlagte Polen. Da den ortodokse kirke i Polen ble autonom i 1921 og autokefal i 1924, ble også Vilnius og Lyda eparki del av den polsk-ortodokse kirke, noe eparken av Vilnius imidlertid ikke godtok. I denne perioden, som varte frem til Sovjetunionens anneksjon av Øst-Polen i 1939, fantes det derfor to ortodokse biskoper av Vilnius: en polsk-ortodoks epark med sete i Vilnius og en russisk-ortodoks epark, som flyttet sitt sete til Kaunas. Deretter ble Vilnius igjen et eparki i Moskva-patriarkatet.
Se også
Autoritetsdata
