Cousin ble i 1812 lærer ved École normale supérieure i Paris og i 1816 desslike foreleser i filosofi ved Sorbonne. På en reise til Tyskland i 1817 lærte han å kjenne dette landets filosofi, og holdt forelesninger over dette i 1818-22 ved Sorbonne og École Normale Supérieure. Ettersom han tillempet de tyske filosofenes tanker på politiske forhold, avskjediget regjeringen ham sistnevnte år fra hans lærertjenester. Deretter beskjeftiget han seg med privatundervisning til 1824, da han foretok en ny studiereise til Tyskland.
I 1827 fikk han tilbake sin lærestol ved École Normale Supérieure og ble i 1830 innvalgt i Det franske akademi (stol 5) som etterfølger etter Joseph Fourier. Etter julirevolusjonen sistnevnte år ble han belønnet med atskillige tillitsverv og hedersutmerkelser. I 1831 ble han medlem av conseil d’état, i 1832 direktør for École Normale Supérieure og pair av Frankrike samt i 1840 undervisningsminister i Thiers’ kabinett, en post han imidlertid forlot allerede etter noen måneder.
Deretter deltok han ikke i det offentlige liv før i 1848, da han skrev flere forsvar av regjeringen i dens streben etter å roe ned folket og forbedre dets levekår. Fra 1849 til sin død 14. januar 1867 viet han seg utelukkende til studier og forfattervirksomhet.
Verk
Hans fremste arbeider, hvorav flere regnes til den franske litteraturs mesterverk, er utredninger av Aristoteles' metafysikk, tolkninger av Blaise Pascal og John Locke, beskrivelser av filosofiens historie i moderne tid, bøker om litterære salonger og lærde selskap i Frankrike, og verker om estetikk. Dessuten utgav han edisjoner av Proklos (1820-27) og av Descartes (1826) samt en høyt skattet oversettelse av Platons skrifter (1825-40). Han var også en flittig medarbeider i flere tidskrifter.
Cousin var i sin ungdom en entusiastisk taler som kunne medrive ungdommen; men da han etter revolusjonen i 1830 var blitt den offisielle lederen av all filosofisk undervisning i Frankrike, ble hans dristighet dempet av denne ytre stilling, og trådte også noe tilbake på grunn av hans historiske studier. Hans undervisning hadde påtagelig et historisk preg, og han kan sies å ha innført filosofiens historie i den franske dannelse.
Hans egne filosofiske standpunkter ble utgjort av en eklektisisme, der det var med elementer fra eldre fransk idealisme, skottenes psykologi (Thomas Reid) og tysk metafysikk, særlig Friedrich von Schellings og Hegels, men også Immanuel Kants og Friedrich Heinrich Jacobis. Han grunnla i den franske filosofi en retning som gjerne kalles den eklektiske skole og som med undervisningen ved statens læreanstalter lenge utøvet en særdeles sterk innflytelse på det franske utdannelsesessystem.
^Alain de Libera: Der Universalienstreit - Von Platon bis zum Ende des Mittelalters. Hrsg. v. Alain de Libera, übers. v. Konrad Honsel (Titel der fr. Originalausgabe: La querell des universaux / 1996). München, 2005. s. 15 -16.
^Hans-Ulrich Wöhler: Texte zum Universalienstreit - Vom Ausgang der Antikebis zur Frühscholastik (Band 1). Hrsg. v. Hans-Ulrich Wöhler. Berlin, 1992. s. VII - XI.
