Vestfinmarken fogderi eller Altens fogderie var en administrativ enhet (fogderi) i Norge fra 1668 til slutten av 1600-tallet, og fra 1816 til 1853, som i geografisk utbredelse tilsvarer dagens Vest-Finnmark.
Fra etableringen av Vardøhus amt i 1668 var amtet delt i Vestfinmarkens og Østfinmarkens fogderier, men disse ble mot slutten av 1600-tallet slått sammen til Vardøhus fogderi (senere Finmarkens fogderi), slik at hele amtet var kun ét fogderi.
Ved kgl. resolusjon ble Finmarkens fogderi i 1816 atter delt i to, og Vestfinmarkens og Østfinmarkens ble igjen etablert som egne fogderier. Grensen mellom disse gikk ved Sværholthalvøya. Etter delingen fikk fogderiene i Finnmark den særegenhet at de også inkluderte sorenskriverembetet, som i landets øvrige deler var egne embeter.
Denne inndelingen vedvarte til 1853 da begge fogderiene ble splittet opp ytterligere, Vestfinmarkens til Alten og Hammerfest fogderier, Østfinmarkens til Tanen og Varanger fogderier. Karasjok som tidligere lå under Vestfinmarkens ble samtidig overført til Tanen.
Fra 1917 benevnt Alta fogderi.
Herreder mot slutten av 1800-tallet
Alten fogderi:
Hammerfest fogderi:
Karasjok ble utskilt fra Kistrand herred i 1873 og innlemmet i Tanen fogderi.
