Hizbollahs statsråder gikk ut av koalisjonen i november 2006. 1. desember 2006 begynte så en serie med protester og demonstrasjoner i Libanon, ledet av grupper som var i opposisjon til den vestlig-støttede regjeringen til statsminister Fouad Siniora. Opposisjonsgrupperingene var sammensatt av de pro-syriske og iransk-støttede Hizbollah og Amalbevegelsen, og det anti-syriske Free Patriotic Movement. Flere andre mindre politiske partier var også involvert, inklusive Maradabevegelsen, det libanesiske kommunistpartiet og det syriske sosial-nasjonalistpartiet.[2] Majoriteten av medlemmene i regjeringen var medlemmer i en pro-amerikansk allianse, en koalisjon av tidligere pro-syriske politiske partier og tidligere militser i Libanon. De to gruppene var også delt langs religiøse linjer, majoriteten av sunnimuslimene støttet regjeringen, og sjiagruppene støttet opposisjonen. Druserne, under ledelse av Walid Jumblatt, støttet regjeringen, mens de drusere som fulgte Talal Arslan støttet opposisjonen. Det kristne samfunnet i landet var også delt, med mer enn 80 % som støttet Free Patriotic Movement og opposisjonen.[3][4]
Kontroverser i mai 2008
Ulovlig overvåking av hovedflyplassen var en av flere kontroverser mellom opposisjonen og regjeringen
I mai 2008 begynte spenningen mellom regjeringen og opposisjonen å eskalere, da regjeringen annonserte en serie med sikkerhetsvedtak. Lederen for den vestligstøttede regjeringen anklaget Hizbollah for å forberede et terroristangrep, noe som ble avvist av Hizbollah.[5][6]
3. mai anklaget regjeringsmedlemmer Hizbollah for å sette opp et skjult, fjernstyrt kamera i en containerpark med utsikt over den største rullebanen på Beiruts internasjonale lufthavn. Anklagen var at den radikale sjiabevegelsen, som kontrollerer områdene der flyplassen ligger, spionerte på lufttrafikken som forberedelse til et angrep, mulig rettet mot å ta livet av et av de mest prominente medlemmene av regjeringen. Hizbollah avviste anklagene, og sa at de som kom med slike uttalelser bare gjentok anklagene fra USA mot dem og andre grupper som slåss mot Israel.[6]
6. mai 2008 prøvde regjeringen å sette Hizbollahs private kommunikasjonsnettverk ut av spill. Hizbollah skal etter sigende ha et eget større telekommunikasjonsnettverk som dekker områdene de kontrollerer i det sørlige og østlige Libanon og den sørlige delen av Beirut. Hizbollah har gjort det klart at de anser sitt private nettverk som en del av forsvarsverket mot Israel. Regjeringen beordret også at sikkerhetssjefen ved Beiruts internasjonale lufthavn, Brig Gen Wafiq Shuqeir, måtte returnere til Hærledelsen. Han ble mistenkt for å sympatisere med Hizbollah, og også anklaget for å ikke ville fjerne et hemmelig overvåkningskamera som angivelig var satt opp av Hizbollah.[5]
Sammenstøtene
7. mai: Protestene starter
7. mai førte en streik til at det brøt ut væpnede sammenstøt mellom regjeringssympatisører og opposisjonsgrupper. Dagen etter sa Hizbollahs leder, Hassan Nasrallah, på fjernsyn at kommunikasjonsnettverket deres var viktig i kampen mot Israel. Nasrallah sa videre at regjeringen «erklærte krig» ved å true med å stenge gruppens private kommunikasjonsnettverk.[7] Rundt om i Beirut begynte demonstranter å blokkere veier ved å brenne dekk. Veien til Beiruts internasjonale lufthavn ble også blokkert, og sperret av fra resten av byen, av opposisjonstilhengere som demonstrerte.
8. - 9. mai: Beirut overtas av Hizbollah
Harde gatekamper begynte i Beirut den 8. mai 2008Satellittbilde av Beirut med hovedflyplassen synlig i nedre venstre kant av bildet
Foto: Cnes - Spot Image
Den 8. mai 2008, bare minutter etter at Nasrallah hadde talt på fjernsyn i et forsøk på å roe ned situasjonen, oppsto harde gatekamper i Beirut. Kampene begynte langs med Corniche Mazraa, en aveny som deler sjia- og sunniområder. Kampene spredde seg videre til de vestlige, sørlige og østlige delene av hovedstaden, der sjia- og sunniområder går over i hverandre. Kamphandlinger ble også hørt nær kontorene til den ledende sunnimuslimske lederen i Libanon, og en støttespiller av den pro-amerikanske regjeringen. Kampene var også nær den offisielle residensen til opposisjonslederen i parlamentet. Maskingevær og håndfyrte raketter ble brukt av begge sider. Hizbollahsoldater inntok tre regjeringskontorer. Flere barrikader ble satt opp, og stengte de store motorveiene i byen. En korrespondent fra CNN, som ble sittende fast sammen med en styrke fra den libanesiske hæren under intense kamper, meldte at regjeringsstyrkene ikke grep inn eller reagerte på kampene. Hæren bestemte seg for å ikke gripe inn i kampene, da de fryktet at den ville bryte sammen langs de samme linjene, slik som i borgerkrigen.[8] Mot slutten av den andre dagen med uroligheter var et medlem av parlamentets sikkerhetsstyrker meldt drept sammen med seks sivile. To libanesiske soldater var blant de dusinvis av sårede.
Kampene varte gjennom natten, og stoppet bare et lite øyeblikk om morgenen 9. mai.
Sent på ettermiddagen overga regjeringsstyrker sine våpen til Hizbollah. Styrker fra Hizbollah rykket inn og overtok posisjoner i det vestlige Beirut som regjeringsstyrkene overga, og okkuperte med dette mer enn halvparten av hovedstaden. Omtrent 100 bevæpnede Hizbollah-soldater marsjerte ned Hamragaten, som til vanlig er en travel handelsgate i et hovedsakelig sunnimuslimsk område i Beirut. Men flere av de ikke-sjiamuslimske områdene ble forlatt av Hizbollah igjen, og kontrollen ble overlatt til Hæren igjen uten kamper. Den viktigste regjeringsvennlige fjernsynsstasjonen ble okkupert av Hizbollah og deretter brent ned.[9][10]
Sent på kvelden 9. mai brøt det ut kamper i Sidon, der to sivile ble drept. I Bar Elias i Bekaadalen ble en kvinne drept. Nær landsbyen Aley ble åtte personer drept i sammenstøt mellom tilhengere av regjeringen og opposisjonsgrupper. Fire milits-soldater fra opposisjonen var blant de drepte.[11] Det totale antallet drepte etter kampene mot slutten av den 9. mai 2008 var minst 20 drepte og 38 sårede.[12][13]
10. - 12. mai: Kampene sprer seg
En panservogn fra den libanesiske hæren under urolighetene 9. mai
Foto: Lannie Naas
En utbrent bil etter urolighetene i Beirut.
Foto: Lannie Naas
Den 10. mai 2008 ble et sunnimuslimsk begravelsesfølge i Beirut angrepet, og to personer ble drept. En fotograf fra Associated Press, som ble vitne til skytingen, sa at angrepet kom da en prosesjon med ca. 200 mennesker nærmet seg et gravsted for å begrave en 24 år gammel mann som støttet regjeringen, og som ble drept i de tidligere kampene.[14]
Minst 12 mennesker ble drept i byen Halba i det nordlige Libanon i sammenstøt mellom rivaliserende grupper. Ni av de drepte var medlemmer av det syriske sosial-nasjonalistpartiet, mens tre var lojale overfor regjeringen. I en fjellandsby like øst for Beirut kidnappet og drepte en regjeringsvennlig drusisk gruppe tre medlemmer av Hizbollah. En annen person ble drept i kamper i Sidon.[15] Senere på dagen sa Hizbollah og deres støttespillere at de ville trekke sine milits-soldater vekk fra Beirut.
Minst 37 mennesker var drept, fire dager etter at urolighetene tok til i Beirut.[16]
I løpet av natten mellom 10. og 11. mai brøt det ut harde kamper mellom Hizbollah-sympatisører og regjeringsvennlige i havnebyen Tripoli. Tre mennesker ble drept.[17]
Den 11. mai brøt det også ut harde kamper i Libanonfjellene mellom regjeringssympatisører og opposisjonsstyrker. Sammenstøtene startet i Aytat, nær Kayfoun og utvidet seg raskt til å omfatte flere steder i Libanonfjellene, inklusive Baysur, Shuweifat og Aley. Artilleri og bombekastere ble brukt for første gang i disse urolighetene. Selv om man en ble enige om våpenhvile fra klokken 18:00 samme dag, fortsatte milits-soldater fra begge sider sine angrep.[18] Senere samme kveld ble kontrollen over flere landsbyer lojale til drusernes leder Walid Jumblatt, overlatt til den libanesiske hæren etter angrep fra Hizbollah.[17]
Antallet drepte var oppe i 44, og 164 personer var blitt såret så langt.[18][19]
Etter en dag med relativt rolige tilstander i Beirut ble det, like etter midnatt 12. mai, igjen hørt geværild i handelsområdet i Hamra i den vestlige delen av byen. Kampene foregikk i nærheten av hjemmet til den sunnimuslimske lederen Saad al-Hariri. To kameramenn fra Al-Jazeera ble såret mens de prøvde å filme kampene, og ble evakuert av den libanesiske hæren.[20] Nye kamper brøt også ut den 12. mai i Tripoli mellom regjeringsvennlige og opposisjongrupper. Minst én person ble drept, og den libanesiske hæren forlot området på grunn av kampene.[20] Helsepersonell meldte også at 11 var drept og 20 såret i kamper nær fjellandsbyen Chouweifat ved Beirut.[20]
13. - 14. mai: Den libanesiske hæren griper inn og ting roer seg
Fra klokken 06:00 den 13. mai begynte den libanesiske hæren å utplassere styrker for å stoppe flere kamper i landet. Etter å ha flyttet hovedkvarteret sitt, var fjernsynskanalen Future TV tilbake på luften klokken 16:30 og trosset flere trusler fra Hizbollah.
Den libanesiske turistministeren Joe Sarkis sa samme dag at havnen i Jounieh ville begynne å ta imot skip og ferjer for libanesere som reiste til og fra Kypros. Nye harde kamper fortsatte imidlertid mellom regjeringssympatisører og opposisjonsgrupper, til tross for den libanesiske hærens beslutning om å sende troppene sine ut.[21]
14. mai annonserte Libanons regjering og opposisjonen at de hadde nådd frem til en avtale om å omgjøre de to avgjørelsene som startet kampene.[22] Samme dag avsluttet også opposisjonsgruppene sin kampanje med sivil ulydighet.[23]
Reaksjoner
Den amerikanske viseutenriksministeren Sean McCormack uttaler seg om urolighetene i Libanon den 9. mai 2008
Statsminister Fouad Siniora oppfordret, i det som mange så på som en provokativ tale, den libanesiske hæren til å gjenopprette lov og orden, og forsikret at landet ikke ville falle for Hizbollah etter fire dager med uroligheter.[24] Mange sjiamuslimske religiøse ledere fra Libanon opptrådte derimot på fjernsyn, og fordømte offentlig regjeringens upatriotiske linje, der de hentet støtte fra den amerikanske regjeringen.
Den amerikanske utenriksministeren Condoleezza Rice kom med sterk støtte til den libanesiske statsministeren Fouad Siniora og oppfordret verdenssamfunnet om å finne måter å støtte opp under hans regjering. «Vi vil støtte den libanesiske regjeringen og de fredfulle innbyggerne i Libanon gjennom denne krisen og gi dem den støtte de trenger for å stå imot denne stormen», sa hun i en uttalelse. Rice fordømte volden og pekte på Syria og Iran som Hizbollahs støttespillere, som hun anklaget for å «beskytte deres stat innenfor en stat».[25] Den amerikanske presidenten George W. Bush sa senere at han ville holde samtaler med den libanesiske regjeringen for å finne måter å styrke den på.[21]
FNs generalsekretær Ban Ki-moon fordømte de som stod bak urolighetene og oppfordret alle partene om å finne fredelige måter å løse krisen på.[21]
Den arabiske liga innkalte til et krisemøte i Kairo 11. mai. Visegeneralsekretær i Den arabiske liga, Ahmed Bin Hilli, sa i en uttalelse at «Rådet ber om at all bombing og skyting opphører umiddelbart, og at væpnede menn trekker seg tilbake og lar hæren slippe til i de aktuelle områdene».[26] En delegasjon ledet av Qatar, med deltakere fra Algerie, Djibouti, Jordan, Marokko, De forente arabiske emirater og Jemen, samt Amr Moussa, generalsekretæren for Den arabiske liga, reiste etter krisemøtet til Libanon for å forsøke å megle mellom partene.[20]
Saudi-Arabia sa at Irans forhold med den arabiske verden ville bli påvirket hvis en fant ut at Teheran stod bak opposisjonens handlinger mot den libanesiske regjeringen. Prins Saud al-Faisal sa «Irans forhold med alle arabiske land - om ikke alle islamske land - vil bli påvirket hvis Iran støttet det kuppforsøket som skjedde i Libanon».[21]
