Uriah Heep er et britisk rockeband med innslag av og progressiv rock som ble etablert i 1969. Navnet er hentet fra en figur i Charles Dickens' roman David Copperfield. Bandet hadde sin storhetstid fra 1970 til 1975 da David Byron og Ken Hensley var medlemmer. Uriah Heep står bak låter som «Gypsy», «Lady in Black», «Look at Yourself», «Easy Livin'», «Wonderworld», «A Year or a Day», «Sunrise», «Sweet Freedom», «The Magician's Birthday», «July Morning» og «Pilgrim». Uriah Heep har solgt over 40 millioner album verden over.
Det har vært mange utskiftninger av bandmedlemmer på starten og i senere tid men fra 1986 til 2007 var besetningen den samme. Gitaristen Mick Box, som har vært med siden starten i 1969, har klart å holde liv i bandet.
Biografi
1969–1979
Uriah Heep ble startet høsten 1969 fra restene av de to bandene The Gods og Spice.
Et uttrykk Copperfield-karakteren Uriah Heep ofte brukte var «very 'umble», så debutalbumet som kom i 1970 fikk navnet …Very 'Eavy …Very 'Umble. Orgel og gitar-sounden var dominerende, det ble også deres varemerke i mange år fremover.
Salisbury, som kom i 1971, var deres andre album og var litt mer progressivt. Tittelsporet var over 15 minutter langt.
Det var først med sitt tredje album som også ble utgitt i 1971, Look at Yourself, at bandet fikk sitt gjennombrudd. Albumet inneholder det over ti minutter lange sporet «July Morning» hvor de siste fireminuttene er mer eller mindre en sammenhengende virtuos orgelsolo, der Manfred Mann ifølge inner-omslaget benytter sin nye Moog synthesizer for første gang på en innspilling. Uriah Heeps manager Gerry Bron mente Manfred Mann ikke bare spilte en viktig rolle i studioopptaket, men spilte også en avgjørende rolle i den videre utviklingen av gruppens musikk. Også tittelsporet ble en av Uriah Heep mest kjente sanger. Albumomslaget har et foliespeil på forsiden som henspiller på tittelen.
Uriah Heep 1977
Trommeslageren og bassisten ble byttet ut og gruppen fikk sin besetning med størst suksess, Ken Hensley (keyboard og gitar), Mick Box (gitar), David Byron (vokal), Lee Kerslake (trommer) og Gary Thain (elektrisk bass). De spilte inn deres fjerde album fra 1972 fikk også stor suksess, Demons and Wizards, hvor hiten «Easy Livin'» er hentet fra.
The Magician's Birthday, også fra 1972, var det neste albumet. Det var i likheten med Demons and Wizards også dominert av fantasi-temaer.
I 1973 ga de ut albumet Sweet Freedom hvor den kjente singelen «Stealin'» er hentet fra.
Albumet Wonderworld som kom i 1974 ble Gary Thains siste. Han hadde lenge slitt med narkotika-avhengighet. Under en konsert i Dallas den 15. september 1974 ble han utsatt for et elektrisk støt på scenen. Han ble alvorlig skadet og måtte tilbringe en periode på sykehus. Dette førte til flere avlyste konserter. I januar 1975 fikk han sparken på grunn av avhengigheten og andre personlige problemer. Han ble erstattet i mars 1975 av John Wetton. Thain døde av en overdoseheroin 8. desember 1975.[1][2]
Med albumet Return to Fantasy i 1975 hadde Uriah Heep igjen sitt karakteristiske lydbilde. Albumet var gruppens mest suksessrike i Storbritannia, hvor det ble deres eneste som nådde topp ti på UK Albums Chart. David Byron ble kritisert av de andre medlemmene i bandet, spesielt Ken Hensley, for hans store alkoholmisbruk, som til slutt førte til at han forlot bandet i 1976. Ny vokalist ble John Lawton, og Trevor Bolder ble bandets nye bassist.
Musikken deres forandret seg bort fra progressiv rock til mer rock og pop-orientert. Utover 1970-tallet ga de ut albumene High and Mighty, Firefly, Innocent Victim og Fallen Angel. De hadde suksess i Sentral-Europa, Australia og New Zealand med sangen «Free Me», fra albumet Innocent Victim. Bandet slet nå med indre stridigheter og Lee Kerslake forlot dem i 1979.
1980–
Det neste albumet var Conquest, i 1980, hvor John Sloman tok over som vokalist og Chris Slade som kom fra Manfred Mann's Earth Band og senere spilte med AC/DC. Etter at albumet hadde fått en dårlig mottagelse forlot også Ken Hensley bandet.
Gitaristen Mick Box klarte å stable en ny besetning på beina og de ga ut albumet Abominog i 1982. Peter Goalby var nå vokalist, John Sinclair organist, Bob Daisley bassist og på trommer var Lee Kerslake tilbake etter å ha spilt på Ozzy Osbournes første soloplater.
Utover 1980-tallet ga de ut albumene Head First, Equator og Raging Silence uten at de ble noen suksess. 28. februar 1985 døde gruppens tidligere vokalist David Byron av leversykdom, 38 år gammel. På grunn av utmattelse og alvorlige problemer med stemmen forlot Goalby bandet i november 1985. I juli 1986 ble amerikaneren Stephen «Steff» Fontaine hyret inn som erstatter for Goalby, men fikk sparken allerede i september samme år, etter kun én USA-turne. Stillingen som vokalist ble så gitt til Bernie Shaw. Phil Lanzon kom inn som keyboardist etter at Sinclair forlot bandet i 1987.
På 1990 og 2000-tallet fulgte albumene Different World, Sea of Light, Sonic Origami, Wake the Sleeper, Celebration, Into the Wild, Outsider og i 2018 Living the Dream.
Fra 1986 til 2007 var besetningen den samme og i løpet av 2000-tallet har gruppen stort sett turnert.
Lee Kerslake fikk dårlig helse og ble erstattet av Russell Gilbrook i begynnelsen av 2007. Trevor Bolder ble erstattet av Davey Rimmer høsten 2012, så Mick Box er nå det eneste originalmedlemmet igjen i Uriah Heep.[3][4][5][6]
Bassisten Trevor Bolder døde av kreft i bukspyttkjertelen 21. mai 2013.[7] Lee Kerslake døde 19. september 2020 av kreft. Ken Hensley døde av akutt sykdom, 4. november 2020. Tidligere vokalist John Lawton døde 29. juni 2021, 74 år gammel.[8]
