Forsiden av et brev fra den østerriksk-ungarske utenriksministeren Leopold Graf Berchtold til den østerriksk-ungarske utsendingen i Beograd, Wladimir von Giesl. Brevet beskriver kravene i Østerrike-Ungarn sitt ultimatum som skulle overleveres til den serbiske regjeringen den 23.7.1914. Ultimatumet ble ikke akseptert i sin helhelt og førte til krig mellom Østerrike-Ungarn og Serbia som var begynnelsen på Første verdenskrig.
Et ultimatum er en sterk og ofte ufravikelig kravstilling som presenteres av en part i en konflikt eller forhandling, hvor det gis en tidsfrist for aksept eller avslag. Et ultimatum innebærer at dersom kravet ikke oppfylles innen den angitte tidsfristen, vil det få alvorlige konsekvenser, som regel i form av straffetiltak, brudd på diplomatiske forbindelser eller bruk av makt.[1]
Opprinnelse og bruk
Ordet «ultimatum» kommer fra det latinske ordet ultimatus, som betyr «det siste» eller «endelig».[2] I sin grunnleggende form er et ultimatum det siste skrittet før en part velger å gjennomføre handlinger som vil eskalere konflikten, eller avslutte forhandlingene.
Ultimatum blir ofte brukt i diplomatiske, militære, politiske eller økonomiske sammenhenger, hvor en stat eller en part krever at en annen part overholder visse betingelser, ofte under trussel om alvorlige konsekvenser. Eksempler inkluderer situasjoner hvor et land krever tilbaketrekking av militære styrker fra et område, eller hvor en stat krever opphør av visse handlinger som oppfattes som provoserende.[3]
I desember 2021 la Russlands presidentVladimir Putin fram et fredsforslag til Ukraina som i realiteten fungerte som et ultimatum. Han krevde blant annet garantier mot NATO-utvidelse østover og tilbaketrekking av militær støtte til Ukraina. Forslaget kom med en implisitt trussel om militær handling dersom kravene ikke ble møtt, noe som økte spenningen mellom Russland og Vesten. Dette ultimatumet var en del av den eskalerende krisen som ledet opp til invasjonen av Ukraina i februar 2022.[4][5][6][7]
I internasjonal rett, spesielt i sammenheng med krig og konflikt, regulerer Haagkonvensjonen fra 1907 bruken av ultimatum som et instrument i diplomatiske forhold. Haagkonvensjonen fastslår at før en stat kan ty til krigshandlinger, må det foreligge et tydelig og ufravikelig varsel i form av en krigserklæring eller et ultimatum med betingelser som gir den andre parten en mulighet til å unngå konflikt gjennom etterlevelse.[8]
FN-pakten
FN-paktens artikkel 2 forbyr både bruk av makt og trusselen om å bruke makt. Det er imidlertid diskusjon om dette forbudet kun gjelder troverdige militære trusler, om trusselen om bruk av makt i selvforsvar er tillatt, og hvilke handlinger som kan anses som en trussel.[9]Den internasjonale straffedomstolen har gitt veiledning om lovligheten av trusler: Generelt, hvis bruk av makt er lovlig, er også trusselen om slik makt lovlig, og hvis den faktiske bruken av makt senere anses som lovlig, vil også den forutgående trusselen anses som lovlig.[9]
