von Huttens far bestemte at han skulle bli munk, og i 1499 ble han brakt til klostret Fulda. Han flyktet derfra i 1505. Deretter vandret han omkring i Tyskland, fattig og utstøtt av sin far.[trenger referanse] I 1506 kom han til Frankfurt an der Oder hvor et nytt universitet åpnet. Der tok han sin mastergrad og publiserte sitt første dikt.
Han skrev dikt og forfattet blant annet to bøker med klagesanger (Querelarum libri duo) over personlige fiender og et dikt om versekunsten som vant anerkjennelse.[trenger referanse] I 1512 reiste han til Italia der han ble tvunget til å ta krigstjeneste. Da han kom tilbake til Tyskland fikk han en gunstig ansettelse hos erkebiskop Albrekt av Magdeburg og Mainz.
I 1515 ble han forsonet med familien på grunn av drapet på sin slektning Hans von Hutten av hertugen Ulrich av Württemberg. Det forandret hele von Huttens liv, for satire, hovedtilfluktsstedet for de svake, ble hans våpen. Med den ene hånden tok han sin del i den berømte Epistolæ Obscurorum Virorum (Mørkemannsbrevene), og med den andre lanserte han skarpe brev, veltalende ciceronske orasjoner eller bitende satirer mot hertugen. Disse verkene gjorde ham kjent i hele Tyskland. I desember samme år bega von Hutten seg atter til Italia for juridiske studier, men han viet størstedelen av sin tid til de greske forfatterne, i særdeleshet Lukianos.
Reformering av kirken
Tittelbladet til andre del av Epistolæ obscurorum virorum.
Ved sin gjenkomst til Tyskland i 1517 ble han kronet av keiser Maximilian I med skaldelaurbærene. Fra denne tid hadde von Hutten fått sin livsoppgave klart for seg: strid for Tysklands enighet og mot Romas overmakt. Allerede samme år utga han Lorenzo Vallas skrift De donatione Constantini quid veri habeat som angrep det som ble ansett som selve grunnen for pavens verdslige makt, og ved riksdagen i Augsburg i 1518 oppfordret han i skriftet Ad principes germanos ut bellum turcis inferant exhortatoria den tyske nasjon til kamp mot tyrkerne.
I 1519 forlot von Hutten erkebiskop Albrekts tjeneste og bega seg til Franz von Sickingen. Sammen med ham gjorde han et kort felttog mot sin gamle fiende Ulrik av Württemberg. Følgende år ga han ut satiren Vadisens sive trinitas romana som var rettet mot fordervet i Roma. Han kom tidlig i kontakt med Martin Luther, men mens denne søkte sin støtte hos de tyske fyrstene og sålunde medvirket til Tysklands splittelse, vendte von Hutten seg til keiseren hvis makt han ville forøke ved en redusering av klostrene og bispesetene.
Da keiser Karl V like lite som sin bror kong Ferdinand I, ville gå i bresjen for en kirkelig reformasjon, som dessuten ble et politisk spørsmål, oppfordret von Hutten og Franz von Sickingen til revolusjon og kalte ridderskapet til hjelp.[trenger referanse] Samtidig sluttet von Hutten å benytte seg av de intellektuelles språk, latin, og talte til sine tilhengere på morsmålet i Klag und vormanung gegen den übermässigen gewalt des bapsts (1520) samt i Neue gespräche (1521).
Utgangen av riksdagen i Worms inspirerte von Hutten til en enda mer fanatisk virksomhet.[trenger referanse] Han ga ut en mengde kampkrifter, og i byene forsøkte han forgjeves å formå adelen til å medvirke til innskrenkningen av fyrstenes makt og opprettelsen av en tysk nasjonalkirke.
Slutten
På slutten av 1522 begynte Sickingen på striden i spissen for ridderskapet ved Rhinen. Da hans angrep på Trier mislyktes, fjernet han den dypt hatede[trenger referanse] von Hutten fra sin nærhet. von Hutten flyktet til reformatoren Huldrych Zwingli i Sveits. Kort deretter døde han etter å ha lidd av syfilis i 15 år.
Eckhard Bernstein, Uwe Naumann: Ulrich von Hutten. Mit Selbstzeugnissen und Bilddokumenten. In: Rowohlts Monographien. Band 394, Rowohlt, Reinbek bei Hamburg 1999 (Erstausgabe 1988), ISBN 3-499-50394-8.
Otto Flake: Ulrich von Hutten. S. Fischer Verlag, 1929 (1985), ISBN 3-596-25836-7.
Georg-Wilhelm Hanna: Die Ritteradligen von Hutten, ihre soziale Stellung in Kirche und Staat bis zum Ende des Alten Reiches. Ministerialität, Macht und Mediatisierung. Hanau 2007. ISBN 3-935395-08-6 (zgl. Dissertation, Universität Bamberg 2006; Volltext)
Hajo Holborn: Ulrich von Hutten. In: Kleine Vandenhoeck-Reihe. Band 266, Erweiterte Neuauflage, Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 1968 (Erstausgabe bei Quelle&Meyer, Leipzig 1929).
Peter Laub, Ludwig Steinfeld: Ulrich von Hutten. Ritter – Humanist – Publizist (1488–1523). Katalog zur Ausstellung des Landes Hessen anläßlich des 500. Geburtstages. Gutenberg, [Hofheim] 1988 (Ausstellung in Schlüchtern vom 3. Juli bis zum 11. September 1988, herausgegeben vom Land Hessen in Zusammenarbeit mit dem Germanischen Nationalmuseum).
Johannes Schilling, Ernst Giese (Hrsg.): Ulrich von Hutten in seiner Zeit. Evangelischer Presseverband, Kassel 1988.
Volker Press: Ulrich von Hutten: ein deutscher Held oder gescheiterter Außenseiter?. Hessischer Rundfunk, Frankfurt am Main 1988.
