Han vokste opp i Stigtomta og Nyköping, hvor faren henholdsvis var jordbruker og sykehusdirektør. Som elev ved Nyköpings högre allmänna läroverk startet han danseorkesteret Swinging Boys sammen med noen kamerater.
Olrog studerte litteratur ved Universitetet i Uppsala 1938–44. Også her spilte han i danseorkester. Studiene ble supplert med licentiatgrad i etnologi 1951 med avhandlingen Studier i folkets visor. Han arbeidet som hjelpelærer i etnologi ved Universitetet 1952–59, samtidig som han 1951–54 var Svenskt Visarkivs første leder.[6]
Studentorkesteret utviklet seg gjennom studietiden først på 1940-tallet, og Olrog bidro med egne sanger. Han utviklet en fiktiv hovedperson og tekstforfatter, Edvard Rosenblom som er gjennomgangsfigur i sangene. Han utga etterhvert sju visesamlinger med fellestittelen Rosenbloms visor; den første utkom i 1945 og den siste i 1955.[7] «Visorna var ofta burleska i studentikos anda, men de kunde också präglas av ursvensk dansbanestämning».[6] Som sangforfatter og artist var han svært populær i Sverige gjennom 1940- og 1950-tallet.[8]
Fra 1964 var han fast ansatt i Sveriges Radio. Han døde ved en drukningsulykke i 1972.
Tidlig på 1950-tallet ble det etablert kontakt mellom Olrog og Alf Prøysen, og dette utviklet seg til en avtale om fri bruk av hverandres tekster i egne oversettelser. I 1953 utga Prøysen Tingeltangel i natt, et visehefte med åtte Olrog-sanger i norsk drakt, mens Olrog samme år utga Kökspolka och 7 andra av Alf Prøysens visor.[9] I 1957 oversatte Olrog 16 viser som han arrangerte for piano og ga ut i noteheftet Alf Pröysens bästa. De av Olrogs sanger som er særlig kjent i Prøysens norske versjon er «Næsning på Hamarmarten» («Samling vid pumpen») og «Så seile vi på Mjøsa» («Resan til Cyteræ»).[10][11][12]
Når jeg nå skal lage et forord til Ulf Peder Olrogs viser vil jeg be om unnskyldning til alle som kjenner Ulf Peder Olrogs viser fra før.
Mange vil sikkert være fristet til å si: - «Men Ulf Peder Olrog er jo akademiker. – Visene hans er først og fremst preget av studenterhumør, elegant tekst og perfekte melodier midt i all galskapen, her har Prøysen plukket ut de som passer ham og presset dem inn i en ramme som er hans og ikke Olrogs». Ikke si det – Nå har jeg sagt det sjøl. Og så kommer unnskyldningen … Jeg har fått lov av Olrog.
