Ugress eller ugras er planter som vokser på steder de er uønsket. Defineringen av en plante som et ugress er derfor uavhengig av arten og bare bestemt av i hvilken sammenheng den vokser.
Mange av de vanligste ugressene har utviklet seg parallelt med kulturplanten slik at konkurranseevne, vekst og utvikling er godt tilpasset kulturplanten. Et godt eksempel på dette er det vært brysomme ugresset floghavre.
Målet i et agroøkosystem er å optimalisere vekstvilkårene for kulturplanene slik at planten kan utviklet seg og produsere maksimalt ut fra dets genetiske potensialet. Optimale vekstvilkår for kulturplanten betyr også optimale vekstvilkår for mange andre planter, som uønsket ugress.
De fleste ugress konkurrerer med kulturplanten om næring, vann og lys og reduserer derfor avlingen. Andre ugress betyr lite for avling, men kan være giftige for mennesker og dyr og påvirker kvaliteten eller være verter for sykdommer og skadedyr som igjen angriper kulturplanten. Andre skaper vanskeligheter ved innhøsting eller ved konservering.
I mange tilfeller kan kulturplantene opptre som ugress når de finnes i en kultur der de ikke hører hjemme. Et kjent eksempel er oljevekstene (rybs og raps) som må bekjempes kjemisk for ikke å opptre som ugress i korn. For dyrkere av såfrø kan for eksempel havre være et brysomt ugress i bygg.
Betydning
Ugress har stor innvirkning på dyrkinga av mat og fôr. En ikke ubetydelig del av det avlingspotensialet som finnes på verdensplan reduseres på grunn av ugress. Store ressurser brukes på å bekjempelse både ressursmessig og økonomisk.
Gruppering
Ugress kan grupperes og kategoriseres på mange ulike måter. I noen tilfeller er det hensiktsmessig å gruppere dem etter felles botaniske trekk som har betydning for direkte bekjempelse (tofrøbladet ugress og enfrøbladet ugress), etter voksemåte (stedbundet, krypende), formeringsmåte (frø-, rotugress) eller etter alder (sommerettårige, vinterettårige, toårige og flerårige ugress).
Spredning
Mange ugress har en enorm evne til å produsere frø, langt større en det kulturplanten kan klare. Emil Korsmo[1] (1863 til 1953) har angitt at løvetann kan produsere ca. 3 000 frø, vassarve 15 000 frø og burot 700 000 frø per plante. Andre ugress sprer seg med overjordiske stengler (krypsoleie), underjordiske stengler (kveke) og med krypende (horisontale) formeringsrøtter (åkerdylle og åkertistel).
Ugress spres også med vind, med dyr, med redskap og med såfrø.
Bekjempelse
Bekjempelse av ugress kan også betegnes som ugressregulering.
Den primære strategien for ugressregulering må være å endre konkurranseforholdet mellom kulturplante og ugress til kulturplantens fordel. Sekundært kommer tiltak som enten helt fjerner ugresset eller svekker det. Det er utviklet mange strategier for ugressregulering som omfatter luking av enkeltplanter, mekaniske, termisk, kjemisk og biologisk bekjempelsesstrategier.
Mekanisk
Luking er den enkleste formen for mekanisk ugressregulering. Tidligere var hakker og enkle radrensere viktige redskaper mens i den senere tiden har ny teknologi og kunnskap begynt å gjøre seg gjeldende. Den viktigste formen for mekanisk ugressbekjempelse er ordinær jordarbeiding som pløying og harving. Ugressharving i korn har blitt stadig mer populært og akseptert som alternativ eller supplement til kjemisk bekjempelse. Ulempen med mekanisk ugressregulering er at den er svært kostbar og tidkrevende i forhold til kjemiske metoder Effekten er også avhengig av tidspunkt i forhold til ugressets utvikling og at jorda er laglig. Ny teknologi som GPSstyrt redskap, avansert bildebehandling som skiller kulturplanten fra ugresset og robotteknologi er under utvikling og vil kunne redusere tidsforbruket og arbeidskostnadene betydelig.
Termisk
På et tidlig stadium (frøbladstadiet) tåler planter svært dårlig varme. Termisk bekjempelse bruker varme, ofte i form av en gassflamme, til å drepe ugresset. Kort oppvarming av planten får cellene til å kollapse og planten dør etter noen dager. Termisk ugressbekjempelse setter store krav til presisjon fra bondens side både i tid og rom.
Kjemisk
Kjemisk ugressbekjempelse er den mest utbredte formen for ugressregulering. Avansert kjennskap til biokjemiske og fysiologiske prosesser hos de enkelte artene både av ugras og kulturplanter har ført til utvikling forskjellige ugressmidler (herbicider) både med svært spesifikk og med bredspektret virkning. Kjemisk bekjempelse er svært effektivt og relativt billig sammenliknet med mekaniske metoder.
Ensidig bruk av sulfonyllureamidler (SU) har de siste årene resultert i resistensutvikling blant noen ugressarter. Det er for eksempel funnet SU-resistent vassarve.[2]
Biologisk
Biologisk ugressbekjempelse er en relativt ny disiplin innen herbologien. Strategiene bygger på kjennskap til ugressets naturlige fiender (insekter, skadedyr og sykdommer), interaksjonen mellom ugress og kulturplante og ugressets biologi.
Integrert
I integrert plantevern forsøkes det å bruke en kombinasjon av de ovennevnte strategiene. Målet er å benytte de metodene som gir lavest miljøbelastning, innsats og helsemessige farer og å holde skaden på et økonomisk akseptabelt nivå.
