USA okkuperte Den dominikanske republikk fra 1916 til 1924. Dette er i ettertid ansett som en del av Banankrigene.
Årsaken for okkupasjonen var å fjerne landets leder Desiderio Arias og gjenopprette en stabil økonomi og rolige tilstander i landet. Ettersom okkupasjonen fortsatte, bygde USA ut landets infrastruktur, gjenopprettet ro og orden, og lagde for første gang i landets historie veiforbindelser mellom alle regionene.
Okkupasjonen hadde imidlertid også sine brutale sider. I 1920 skrev den katolske erkebiskop av hovedstaden Santo Domingo, Adolfo Alejandro Nouel y Bobadilla, en protest til den amerikanske ambassadør William W. Russell der han protesterte mot den amerikanske intervensjonen, og dens brutaliteter. I protestskrivelsen fremholdt han blant annet:
- «Det er sant at det dominikanske folk under den politiske uro har opplevd uberettiget forfølgelse, brudd på individuelle rettigheter, utallige henrettelser og så videre, og det mer enn én gang. Likevel ble den aldri utsatt for kinesisk vanntortur, brenning av kvinner og barn, trelldom, jakt etter menn på savannen som var de ville dyr, og sleping av en sytti-år gammel mann fra halen til en hest midt på lyse dagen i hovedgaten i Hato Mayor»[1]
Selv om okkupasjonen gjorde levestandarden på Den dominikanske republikk bedre, reagerte mange av landets innbyggere på at de mistet sin suverenitet til utlendinger som ikke engang snakket spansk. En geriljagruppe fikk støtte fra lokalbefolkningen, og slåss mot amerikanerne helt til 1921, da de ble beseiret. USA trakk seg tilbake i 1924.
Referanser
- ^ Emelio Betances. The Catholic Church and Power Politics in Latin America: The Dominican Case in Comparative Perspective. Rowman & Littlefield Publishers. s. 31.
Se også
