Loven hadde en umiddelbar virkning. Innen en måned etter at den ble innført 6. august1965 hadde 250 000 nye svarte stemmeberettigede registrert seg. Innen fire år hadde antall registrerte velgere i sørstatene blitt mer enn fordoblet. I 1965 hadde Mississippi den høyeste svarte valgdeltagelsen, 74 %, og ledet nasjonen i antallet valgte svarte ledere. I 1969 hadde Tennessee 92,1 % valgdeltakelse, Arkansas 77,9 % og Texas 73,1 %.
Valget i 1964
Valgresultatet 1964
I presidentvalget i 1964 plasserte Johnson seg som en moderat, i motsetning til hans motstander Barry Goldwater som kampanjen karakteriserte som en høyreekstremist. Johnson-kampanjen er mest kjent for å ha laget en reklame kalt «prestekrave-jenta» som viste en liten jente som plukket blad av en prestekrave på en mark, mens hun teller bladene, som så går over i en nedtelling til utskytning og en atomeksplosjon. Reklamen var respons til Goldwaters forsvar av taktisk bruk av atomvåpen i Vietnamkrigen.[1]
Johnson knuste Goldwater i valget og vant 64,9 % av det totale stemmeantallet, den største prosentandelen noen gang registrert (dvs siden valget i 1824). Men Johnsons tap av de fleste sørlige statene viste en vedvarende valgtrend for demokratene som hadde støttet seg på det «solide sør» som valgbase i hundre år.
Før 1964 tillot den politiske koalisjonen av arbeiderbevegelser, minoriteter, liberale og sørlige hvite (New Deal-koalisjonen) demokratene å kontrollere styresmakten i mye av de foregående 30 år, før saken om borgerrettigheter delte konservative sørlige hvite fra resten av partiet (se Dixiekrat).
Mange andre hjelpeprogram for individer og familier, inkludert Medicare, som betaler mye av de medisinske kostnadene for de eldste, startet i 60-årene under president Johnsons (1963–1969) «krig mot fattigdom». Selv om noen av disse programmene fikk finansielle vansker i 90-årene og forskjellige reformer ble foreslått, fortsetter de å ha sterk støtte fra begge de amerikanske betydelige politiske partiene. I tillegg finansierer Medicaid medisinske behov for lavinntektsfamilier. I løpet av 1960-årene skaffet den føderale styresmakten matkuponger for å hjelpe fattige familier i å skaffe mat, og de føderale og statlige styresmaktene samarbeidet om å gi støtte til lavinntektsforeldre med barn.[2]
På mange måter var Vietnam-krigen en direkte etterfølger av Første indokinesiske krig som ble kjempet av franskmennene for å beholde sin kontroll over Fransk Indokina. Etter at de vietnamesiske kommunistiske styrkene, eller Viet Minh (ledet av Hồ Chí Minh), beseiret den franske hæren i 1954, ble kolonien gitt uavhengighet og ble senere delt i et kommunistisk nord og et ikke-kommunistisk sør, samt Laos og Kambodsja.
I 1956 ble valget som kunne ha gjenforent Vietnam avlyst på grunn av ledere i sør og deres amerikanske allierte fryktet at Ho Chi Minh ville vinne. I respons ble den nasjonale frigjøringsfront (vanligvis kjent som Viet Cong) dannet som en gerilja-bevegelse som mobiliserte til motstand mot den sørvietnamesiske regjeringen.
Amerikansk involvering i krigen økte gradvis og der var aldri en formell krigserklæring. Den amerikanske Tonkin-gulf-resolusjonen ga bred støtte til president Johnson til å øke det direkte amerikanske militære engasjement i krigen. I 1965 satte amerikanerne inn regulære styrker i kampene og i tiden framover økte antall amerikanske styrker og tap etter dette punktet. I november sammen år kom den første store militære konfrontasjonen for de amerikanske styrkene gjennom slaget i Ia Drang.
I begynnelsen hadde det amerikanske engasjementet en viss støtte i den amerikanske offentligheten, men den nordvietnamesiske Tết-offensiven i 1968 viste at en militær seier ikke var nært forestående, slik den militære ledelsen hadde lovet. Til tross for at de amerikanske og sørvietnamesiske styrkene slo tilbake offensiven, ga den Nord-Vietnam en viktig politisk seier da de viste at de kunne trenge helt inn og angripe sentrale støttepunkter i hele landet. Selv den amerikanske ambassaden i Saigon ble angrepet og den tidligere hovedstaden Huế var på nordvietnamesiske hender i over en måned under Slaget om Huế.
Antikrigsbevegelsen
Demonstranter mot Vietnam-krigen i Wichita, Kansas, 1967
Det utviklet seg raskt en sterk motstandsbevegelse mot krigen innenfor USA, særlig på områdene til visse høyskoler. Motstanden var fundert både på et moralsk grunnlag, at krig var galt, men også som en reaksjon på at den manglet klare mål.
Dette skjedde i en tid av venstreorientert studentaktivisme som landet ikke hadde sett før, i det produktene av den demografisk betydelige «baby-boomen» etter andre verdenskrig, nådde alder for å begynne på høyskole. Andre verdenskrig endte i 1945 og Koreakrigen endte i 1953, derfor hadde de fleste fra baby-eksplosjonen ikke selv opplevd krig. I tillegg var Vietnamkrigen noe helt nytt i dekningen til media, den er blitt kalt den første "fjernsyns-krigen", noe som gjorde at krigens grusomheter ble brakt helt hjem i stua til vanlige amerikanere. Dette førte til at mange, særlig unge studenter og "hippier", ble inspirert til å stille seg mot krigen. Men etterhvert som krigen trakk videre, uten noen seier i sikte, ble den også upopulær blant mer vanlige mennesker.
Valget i 1968 og Richard Nixons vei til makten
President Lyndon B. Johnson startet sin kampanje for gjenvalg i 1968. Et medlem i hans eget parti, Eugene McCarthy, stilte mot ham i nominasjonen på en antikrigs-plattform. McCarthy vant ikke det første primærvalget i New Hampshire, men han gjorde det forbausende godt mot den sittende presidenten. Det resulterende slaget mot Johnsons kampanje, sammen med andre faktorer, førte presidenten til å gjøre en overraskende annonsering i en fjernsynssendt tale 31. mars om at han trakk seg fra valget. Han annonserte også starten på fredsforhandlingene i Paris med Vietnam i den talen.
Robert F. Kennedy, lillebroren til John F. Kennedy, tok muligheten som ble skapt av at Johnson trakk seg fra valget og sluttet seg til og gikk for nominasjonen på en antikrigs-plattform. Johnsons visepresident, Hubert Humphrey, stilte også til nominasjon, med løftet om å fortsette å støtte den sørvietnamesiske regjeringen.
Robert Kennedy ble skutt og drept den 5. juni, og McCarthy var ikke i stand til å overvinne Humphreys støtte blant partiets elite. Humphrey vant nominasjonen til partiet og stilte mot Richard Nixon i det nasjonale valget. Nixon appellerte til det han hevdet var den «stille majoriteten» av moderate amerikanere som mislikte «hippienes» motkultur. Nixon lovte også «fred med ære» med hans «hemmelige plan» til å få slutt på Vietnamkrigen. Han foreslo Nixon-doktrinen, som innebar å overlate all krigføring til sørvietnamesiske hærstyrker.
Nixon og Vietnam
Nixon skulle oppdage at å trekke seg ut fra Vietnam, selv om det var populært, var mye enklere sagt enn gjort. I forsøk på å balansere bekymringer for sørvietnamesisk evne til å forsvare seg alene med det økende presset fra den amerikanske kongressen til å få troppene ut, i tillegg til forsamlingens tendens om å ensidig redusere og til slutt kutte finansieringen av krigen, var Nixon tvunget til å bruke store mengder bestrebelser og politisk kapital. Samtidig ble han skyteskive for mye offentlig fiendtlighet angående Vietnam.
Moralen i konflikt fortsatte å være en sak og hendelser som My Lai-massakren eroderte støtten for krigen og økte forsøkene på vietnamiseringen. Til slutt hadde rundt 1,5 millioner vietnamesere og rundt 58 000 amerikanske soldater blitt drept i krigen. Tap påført av Røde Khmer i nabolandet Kambodsja var enda høyere. Noen hevder at destabiliseringen av Vietnam-krigen og det distraherende skjulet av konflikten lot Røde Khmer blomstre.
Den voksende Watergate-skandalen var også en betydelig distraksjon for Nixon og den lille støtten til Sør-Vietnam ble ofte ineffektivt brukt av korrupte embetsmenn i et styre med stadig svakere legitimitet. Nixon gjennomførte imidlertid vietnamiseringprogrammet og alle amerikanske stryker var ute av Vietnam i 1973. Etter et større, til dels pansret, felttog i 1975, vant Nord-Vietnam krigen. Sør-Vietnam og Nord-Vietnam ble forent som Vietnam i 1976, under kommunistisk styre.
Etter at Sovjetunionen skjøt opp sin første kunstige satellitt, Sputnik 1, to måneder før USA skjøt opp Explorer I, ble det en rivalisering mellom de to supermaktene når det gjaldt romfart. President John F. Kennedy sa i 1961 at USAs mål skulle være å plassere et menneske på Månen før tiåret var omme. Prosjektet endte opp med å lykkes, og 20. juli 1969 ble Apollo 11 det første bemannede romfartøyet som landet på Månen.[3]
Stagflasjon, détente og Nixon-regjeringen
Arbeidsledighet og inflasjon
Samtidig som president Johnson overtalte kongressen til å akseptere et skattekutt i 1964, økte han raskt utgiftene for både hjemlige program og for krigen i Vietnam. Resultat var en betydelig ekspansjon av finansielle forsyninger som hvilte hovedsakelig på styresmaktens underskudd og som presset prisene raskt oppover. Men inflasjon hvilte også på landets jevnt synkende overherredømme i internasjonal handel og videre nedgangen i den globale økonomien, geopolitiske, kommersielle, teknologiske og kulturelle herredømmet til USA siden slutten av andre verdenskrig. Etter 1945 hadde USA enkel tilgang til råmaterialer og betydelige markeder for sine varer i utlandet. Etter krigen var USA ansvarlig for rundt en tredjedel av verdens industrielle produksjon på grunn av krigens ødeleggelser i Europa. Ikke bare konkurrerte de industrialiserte nasjonene nå for sjeldnere råmaterialer, men leveranser fra den tredje verden krevde høyere priser. Bil- og stålindustriene begynte også å møte sterk konkurranse i det amerikanske markedet.
Richard Nixon lovte å takle treg vekst og inflasjon, kjent som «stagflasjon» gjennom høyere skatter og lavere utgifter, noe som møtte sterk motstand i kongressen. Resultatet var at Nixon endret retning og forsøkte å kontrollere valutaen. Hans oppnevnelser til Federal Reserve søkte å trekke sammen forsyningene og øke rentene. Men til liten virkning, den trange pengepolitikken gjorde lite for å få bukt med inflasjonen. Levekostnadene steg 15 % under Nixons første to år i embetet.
Sommeren 1971 var Nixon under sterkt offentlig press for å gjøre noe avgjørende for å snu den økonomiske bølgen. Først frisatte han dollaren fra den vekslende gullstandarden som hadde kontrollert den verdi siden Bretton Woods-konferansen og lot dens verdi synke på verdensmarkedene. Devalueringen hjalp til å stimulere amerikansk eksport, men den gjorde det også lettere for viktig import, råmaterialer og ferdige varer fra utlandet. 15. august1971, under provisjonen til økonomisk stabiliserings-loven av 1970, innførte Nixon «fase I» av sin økonomiske plan: en nitti dagers frysing av alle lønninger og priser over deres eksisterende nivå. I november innførte «fase II» nødvendige beordrende retningslinjer for lønninger og prisøkninger for et føderalt direktorat. Inflasjonen sank midlertidig, men nedgangen fortsatte med stigende arbeidsledighet. For å kjempe mot nedgangen, snudde Nixon helt om og adopterte en ekspansiv pengepolitikk. Den tredje fasen så slutten på strenge lønninger og priskontroll. Resultatet var at inflasjonen fortsatte sin spiral oppover.
For å gjøre ting verre begynte Organisasjonen for oljeeksporterende nasjoner (OPEC) å vise sin styrke: olje, som gav drivstoff til biler og hjem i et land som var økende dominert av drabantbyer (hvor store hjem og bil-eierskap er vanligere), ble et økonomisk og politisk verktøy for nasjoner i den tredje verden til å begynne å kjempe for sine saker. Etter Jom kippur-krigen i 1973, annonserte arabiske medlemmer av OPEC at de ikke lenger ville sende petroleum til nasjoner som støttet Israel, dvs USA og Vest-Europa. Samtidig ble andre OPEC-nasjoner enig om å heve sine priser med 400 %. Dette resulterte i oljekrisen i 1973 hvor amerikanske motorister stod ovenfor lange køer ved bensinstasjonene. Offentlige og private fasiliteter stengte for å spare på oppvarmingsolje og fabrikker kuttet produksjonen og sa opp arbeidere. Ingen annen faktor bidro mer til å produsere den kraftige inflasjonen i 1970-årene.
Inflasjonens press førte til endringer i økonomisk politikk. Etter den store depresjonen i 1930-årene, ble perioden med treg økonomisk vekst og høy arbeidsledighet sett på som den største av økonomiske trusler, som kunne motvirkes av tunge investeringer fra styresmaktene eller kutt i skattene slik at konsumentene ville bruke mer og en ekspansiv pengepolitikk. I 1970-årene skapte betydelige prisstigninger, særlig innen energi, en sterk frykt for inflasjon. Resultatet var at regjeringslederne konsentrerte seg mer på å kontrollere inflasjon enn på å bekjempe den trege veksten med begrenset bruk av penger, motsatte seg skattekutt og begrenset veksten i forsyningene.
De vaklende økonomiske programmene til Nixon-regjeringen var indikatorer av en bredere nasjonal forvirring om utsiktene for fremtidig amerikansk rikdom. Med lite forståelse for internasjonale krefter som skapte økonomiske problemer, fokuserte Nixon og offentligheten på umiddelbare saker og kortsiktige løsninger. Disse underliggende problemene satte scenen for den konservative reaksjonen, en mer aggressiv utenrikspolitikk og retretten fra velferdsbaserte løsninger for minoriteter og de fattige som ville karakterisere det etterfølgende tiåret.
Détente hadde både strategiske og økonomiske fordeler for begge supermaktene. Våpenkontroll gjorde begge supermaktene til å bremse den økonomiske spiralen i deres svulmende forsvarsbudsjett. Tidligere hadde Johnson-regjeringens mislykkede forsøk på å beseire kommunistiske styrker svekket den amerikanske økonomien for flere tiår etter hans underskuddsinvesteringer på å opprettholde krigsinnsatsen, og bidro til et tiår med «stagflasjon». Imens kunne Sovjet hverken hindre blodige sammenstøt mellom sovjetiske og kinesiske tropper langs deres felles grense eller forbedre en nedadgående sovjetisk økonomi, delvis på grunn av høye militære utgifter. De ble også enige om å respektere de nylig dannede statene i Afrika og Asia.
Men détenten led blant utbruddene av krig i Midtøsten og Afrika, særlig det sørlige og østlige Afrika. De to nasjonene fortsatte å konkurrere med hverandre om innflytelse i den ressursrike tredje verden, særlig i Chile.
De fleste amerikanere trodde påstandene om at den kalde krigen var en kamp mellom den frie verden og totalitærisme. Men USA gikk mot regjeringer, som den gjorde i 50-årene, som ble oppfattet som marxistiske, selv i tilfeller hvor de hadde blitt valgt, som Chiles sosialistiske president Salvador Allende.
Nixon til Haldeman, hørt på båndopptak som ble beordret løslatt for rettssaken til Haldeman, Ehrlichman og Mitchell: «Jeg bryr meg ikke en dritt om hva som skjer. Jeg vil at dere skal hindre det, la dem henvise til det femte tillegget, dekke til eller hva som helst, dersom det vil redde det, redd denne planen. Det er hele poenget. Vi skal beskytte våre folk dersom vi kan»
I 1972 vant Nixon nominasjonen, og stilte til valg mot demokratenes George McGovern, som lovet å få slutt på Vietnam-krigen og institusjonalisere garantert minimumsinntekt for landets fattige. Takket være vanskelighetene med hans makker, Thomas Eagleton (som han til slutt droppet og erstattet med Sargent Shriver), og republikanernes vellykkede kampanje i å fremstille ham som en uakseptabel radikaler, led han et 61–38 % nederlag for den sittende president Nixon.
Watergate-skandalen
Valget ble senere kontroversielt på grunn av innbruddet i demokratenes kontor i Watergate. Nixon ble etterforsket for å ha satt i gang og forsøkt og dekke til innbruddet, og etterforskningen avslørte flere skitne taktikker Nixon hadde brukt for å sikre seg gjenvalg. Nixon forsøkte å dekke for forbrytelsene, men det hjalp ikke, og gjorde bare at folk ble enda mer sure på ham. Justiskomitéen i representantenes hus satte i gang formelle og offentlige rettshøringer mot Nixon 9. mai 1974. Fremfor å møte høringene i representantenes hus og domfellelse av senatet, trakk han seg 9. august 1974. Hans etterfølger, Gerald R. Ford, en moderat republikaner, gav en avvæpnende benådning som endte etterforskningene.[4]
Carter-regjeringen
Watergate-skandalen var fremdeles friskt i velgernes minne da den tidligere guvernøren i Georgia, Jimmy Carter, en utfordrer som var fjern fra Washington, D.C., kjent for sin integritet, vant over nasjonalt bedre kjente politikere i demokratenes nominasjonsprosess i 1976. Carter ble den første kandidaten fra det dype sør til å bli valgt til president siden den amerikanske borgerkrigen.
Hans regjering er kanskje best kjent for å hjelpe til med å etablere en fredsavtale mellom Israel og Egypt (se Camp David-avtalen), for en økonomisk og energikrise, og for gisselsituasjonen i Teheran.
Hendelsene i Iran ble det som på mange måter definerte Carters presidentperiode. Det begynte med protester mot sjahen, altså keiseren, som på den tiden var diktator i landet. Protestene utviklet seg straks til en fullstendig revolusjon i 1979, der sjahen ble styrtet. Revolusjonen hadde opprinnelig en sosialistisk og demokratisk karakter, men ble senere tatt over av islamister. Men felles for alle bevegelsene var at de foraktet amerikansk innblanding i iransk politikk. Særlig var USAs støtte til kuppet i 1953, som ga sjahen mer makt, noe de revolusjonære hatet dem for.
Carter slapp nølende den tidligere iranske sjahenMuhammed Reza Pahlavi i 1979 inn i USA på politisk asyl og medisinsk behandling. Selv om Carter ivrig fremmet menneskerettigheter som overordnet i sin utenrikspolitikk, fortsatte han å støtte den iranske diktatoren under hans styre. I respons til sjahens ankomst til USA, tok iranske militante studenter den amerikanske ambassaden i Teheran og 52 gisler og krevde sjahen utlevert til Iran for å stilles for retten og henrettes. Til tross for sjahens død i Egypt i 1980, fortsatte gisselkrisen og dominerte det siste året i Carters presidentskap. Den etterfølgende responsen til krisen fra en «rosehage-strategi» av å bli værende i Det hvite hus til det mislykkede forsøket på å redde gislene.
Irans nye regjering, ledet av Ayatollah Khomeini, nasjonaliserte også landets olje, som betydde at amerikanske selskaper ikke lenger hadde like mye kontroll. Det førte til en skarp økning i oljeprisene, og økt mangel på olje. Siden olje var ekstremt viktig for USAs økonomi, resulterte dette i økonomisk nedgang.
Carter holdt en nasjonal, tale på fjernsynet i 1979 hvor han identifiserte det han mente var en tillitskrise blant det amerikanske folket. Dette har blitt kjent som hans «usikkerhets»-tale, selv om han aldri brukte ordet «usikker» i teksten. I stedet for å inspirere amerikanerne til handling som han hadde håpet, ble talen oppfattet av mange som et uttrykk for et pessimistisk syn som kan ha skadet hans håp om gjenvalg.
.svg)
