Tyrkiske språk eller turkotatariske språk er en språkgruppe bestående av minst 35 språk, som til sammen utgjør en språkfamilie. Språkene blir talt fra middelhavet og det sørøstlige Europa i vest til det vestlige Kina, Mongolia og det nordøstlige Sibir i øst. De tyrkiske språkene er antatt utgått fra et prototyrkisk urspråk.
Tyrkiske språk blir talt av omkring 170 millioner mennesker; hvis vi tar med personer som benytter dem som andrespråk, er tallet omkring 200 millioner. Talende av tyrkisk, som brukes i Tyrkia og på Balkan, utgjør omkring 40% av alle som snakker tyrkiske språk.
Tyrkiske språk er sannsynligvis beslekta med mongolsk, i den altaiske språkfamilien. Det vil si at det kan være grunn til å anta at de nevnte språka har et felles utgangspunkt langt tilbake i tid. Tyrkisk oppviser også betydelige grammatiske likheter både med uralske språk som samiske og samojediske språk og visse indianerspråk som quechua, men det er ikke historisk mulig å påvise historisk slektskap mellom disse språka og tyrkisk.
Kjennetegna på tyrkiske språk er at de er agglutinerende, at verbalet i relativsetninger og nominalsetninger blir uttrykt med partisipp, at verbalet i den første av to likestilte setninger ofte skjer ved hjelp av konverb, og at de oppviser varierende utslag av det omseggripende fenomenet vokalharmoni. I tillegg har de aller fleste tyrkiske språk setningsbygningen SOV, altså subjekt før objekt før verbal, til liks med lulesamisk i Norge, og til forskjell fra norsk, nordsamisk og sørsamisk som har SVO. Tyrkiske språk har kasus, men ingen form for grammatisk kjønn. Ikke engang i pronomen skiller en på tyrkisk mellom han, hun og det.
Agglutinasjon (altså «liming») vil si å bøye ord med endelser, også kalt suffiks. I norsk har en også endelser blant annet for bestemt form av substantiv og presens av verb, men i tyrkiske språk er dette den vanligste måten å omdanne ord på, både når det gjelder bøying og ordavledning. Svært mange suffiks kan limes på ordstammen. Prefiks (som an- og be- på norsk)og infiks (som konsonantforlenging inni arabiske ord) fins ikke på tyrkisk. Bøying med omlyd (som mann--menn og dra--dro på norsk) fins heller ikke i tyrkiske språk. Dette bidrar til en sterk grammatisk regelmessighet som kan være en fordel når en lærer et tyrkisk språk.
Vokalharmoni er det grammatiske uttrykket for assimilasjon satt i system. En videre betegnelse som også omfatter konsonantharmonien er uttrykket morfofonologiske endringer. Det dreier seg altså om regelrette lydvariasjoner i suffiksene. Tommelfingelregelen er at vokalene i tyrkiske suffiks, med få unntak, alltid tenderer mot å likne den siste vokalen i ordet de limes på. Men vokalharmonien gjør seg også gjeldende i tyrkiske grunnord.
Inndeling
Tyrkiske språk inngår i språkfamilien altaiske språk, som i tillegg til tyrkiske språk også består av de to språkgruppene mongolske språk og tungusiske språk.[1]
Treliste
Utbredelse
Tyrkiske språk har stor geografisk utbredelse i Eurasia, fra Kina og Sibir i øst til Balkan, Moldova og Litauen i vest. Tyrkia, Turkmenistan, Usbekistan, Kirgisistan og Kasakhstan er alle stater som er oppkalt etter de mest dominerende tyrkiske språkgruppene der. Forøvrig er alle landbetegnelsene lagd ved hjelp av suffiks som ikke er tyrkisk i utgangspunktet: -ia i Tyrkia er egentlig en arabisk adjektivsendelse for hokjønn, -istan-endelsen skriver seg fra persisk og er beslekta med det norske ordet stande. Aserbajdsjansk som er morsmålet til flertallet av befolkningen i Aserbajdsjan og 20 prosent av befolkningen i Iran, er også et tyrkisk språk. I Russland bærer ikke mindre enn elleve autonome republikker navn etter tyrkerne som befolker dem. Det samme gjelder Øst-Turkestan, også kalt Xinjang-provinsen, i Kina. De fem største tyrkiske språka i verden er Tyrkia-tyrkisk (ca. 80 mill. i Tyrkia, Irak, Hellas og Vest-Europa, på Kypros og Balkan), aserbajdsjansk (ca. 20 mill. i Aserbajdsjan, Tyrkia og Iran), usbekisk (ca. 18 mill. i Usbekistan, Afghanistan og Kina), kasakhisk (ca. 8,5 mill. i Kasakhstan og Kina) og uigurisk (ca. 7 mill. i Kina). I Russland er tatarisk (ca. 5,5 mill.), basjkirsk (ca. 1,7 mill.) og tsjuvasjisk (ca. 1,6 mill.) de mest brukte tyrkiske språka. Men det mest utbredte geografisk sett er jakutisk som blir brukt av ca. 440 000 mennesker i de nordøstre delene av Sibir. I Moldova er gagauzisk (ca. 250 000 språkbrukere i Moldova og Ukraina) et betydelig språk, særlig i Den sjølstyrte republikken Gagauzia, der det har status som offisielt språk.
Klassifisering: Det mest grunnleggende skillet i tyrkisk går mellom tsjuvasjisk og alle andre tyrkiske språk. Grunnen er at tsjuvasjisk er utvikla av et bulgar-tyrkisk språk som hadde lydene 'l' og 'r' i ord der alle andre nålevende tyrkiske språk har utvikla 'sj' og 'z'. Ungarsk er et annet språk som kan vise til mange ord fra tidligere bulgarsk-tyrkisk l/r-språk. Dette er enten ord ungarerne har beholdt fra tidligere tider, og holdt i hevd sjøl etter at de uralske madjarerne inntok Ungarn, eller det kan tyde på at madjarene hadde stått i kontakt med tyrkere og latt seg påvirke av språket deres allerede før de inntok Ungarn.
Når det gjelder de andre (ikke-bulgarske) tyrkiske språka kan de deles inn i følgende grupper:
- Kiptsjakisk (nordvesttyrkiske språk)
- Oghuzisk (sørvesttyrkiske språk)
- Sørøsttyrkisk
- Nordøsttyrkisk
- Altaisk
- Salarisk
- Khalatsjisk
Av disse består de tre sistnevnte gruppene av enkeltstående språk. Tilhørende i de fire førstnevnte gruppende kan vi liste opp:
- Kiptsjakiske språk: tatarsk, basjgurtisk, kazakisk, karakalpakisk, nogaiisk, kumukisk, karatsjaibalkirsk, krimtatarsk, kirgisisk, karaimsk og karaiisk
- Oguziske språk: turkmensk, khorasansk, aserbajdsjansk, tyrkiatyrkisk, gagauzisk
- Sørøsttyrkisk: usbekisk, uigursk
- Nordøsttyrkisk: jakutisk, tuvinsk, hakasisk, fu-yü-kirgisisk, guluigursk
Kiptsjakiske, oghuziske og sørøsttyrkiske språk samt altaisk og salarisk har det til felles at gammeltyrkisk mellomvokalisk d-lyd, som i adak ('fot'), er blitt til en j-lyd, som i tyrkiatyrkisk ayak. De andre tyrkiske språka har enten beholdt mellomvokalisk d-lyd (hallatsjisk og tuvinsk) eller den er blitt til t i jakutisk, z i hakasisk, fu-yü-kirgisisk og guluigursk
Det som skiller oghuziske språk fra de andre tyrkiske språka, er at de har gjennomgått omfattende leniseringsprosesser (altså bløtliggjøringsprosesser) sånn at t-lyder og k-lyder i framlyd ofte har utvikla seg til d- og -g-lyder. I hvilke posisjoner dette er skjedd, varierer mellom språka og mellom dialektene innen hvert enkelt språk. Et interessant skille innen oghuz-språka er at der turkmensk har bevart lange vokaler som i ât ('navn') fra gammeltyrkisk har disse blitt korte i andre oghuz-språk, som i tyrkiatyrkisk ad. Turkmensk er det språket som skiller seg tydeligst ut i oghuz-gruppa. Når det gjelder de andre språka, er det kanskje riktigst å betrakte dem som dialekter, siden det er gradvise overganger mellom khorasanske dialektene i øst til Balkan-tyrkisk og gaghauzisk i vest. Tyrkia-tyrkisk kan sis å bygge på et kompromiss mellom dialektgruppene balkantyrkisk og anatolisk tyrkisk. Spesielt lydmessig skiller standardspåket seg fra storparten av dialektene i Anatolia. Syntaktisk er avstanden større mellom Tyrkia-tyrkisk og mange balkandialekter.
Referanser
