Trefningen ved Krojanty fant sted den 1. september 1939 ved Krojanty (tysk: Krojanten) nord for Chojnice (Konitz) i den polske korridor, der det polske 18. Ulaner-regiment og deler av det tyske 20. Infanterie-Division støtte sammen. Fra denne trefningen oppstod det en mye om at det polske kavaleri med forsett angrep tyske stridsvogner til hest og med blanke sabler.
Utviklingen av situasjonen den 1. september
Polsk kavaleri på en øvelse før krigen
Allerede den første dag av Polenfelttoget skulle det tyske XIX. Armeekorps under General der PanzertruppeHeinz Guderian etter planen trenge seg gjennom den polske korridor og krysse elven Brda (Brahe). Den motoriserte 20. Infanterie-Division (GeneralleutnantMauritz von Wiktorin), som hørte til dette korpset, hadde oppgaven å erobre jernbaneknutepunktet Konitz på veien mot elven. Denne lille byen ble inntatt etter harde kamper tidlig på ettermiddagen. De polske styrker, deler av den 9. infanteriedivisjon og Obrona Narodowa vek tilbake langsomt og velordnet og kjempende foran den tyske 20. Infanterie-Division (mot.) retning nordøst. Idet dens enheter ikke var motoriserte, trengte tyskerne frem raskere enn polakkene var i stand til å gjennomføre en ordnet tilbaketrekning. Baktroppen kom under et stadig sterkere press. I denne situasjon fikk oberstKazimierz Mastalerz, kommandør for det polske 18. ulanerregiment (18. Pułk Ułanów Pomorskich) sent på ettermiddagen i oppdrag å foreta et avlastningsangrep på de tyske forfølgere for å vinne tid for de reiterende polske infanterienheter.
Polsk uhlan med wz. 35 antitankrifle. Militærinstruksjon publisert i Warszawa i 1938.Kazimierz MastalerzEugeniusz Świeściak
Trefningens forløp
Mastalerz hadde til disposisjon sitt eget 18. ulanerregiment fra kavaleribrigaden «Pomorska», tankettene fra brigaden, og enkelte infanterienheter fra Chojnice (Konitz). Det begrensede motangrepet hadde som mål en jernbanekrysning nær landsbyen Krojanty (ca. 7 km nord for Chojnice ), som kort før var blitt tatt av tysk infanteri. Det dreide seg om en bataljon av Infanterie-Regiment (mot.) 76 under oberst Hans Gollnick (ca. 800 mann).
Mastalerz fant de tyske styrker i åpent lende foran et skogsparti. Han beordret rittmester Eugeniusz Świeściak, leder for 1. skvadron, å foreta ett kaveleriangrep med sitt eget og en annen skvadron (ca. 250 mann av 600 mann). De øvrige fra begge skvadroner ble holdt i reserve ned tankettene.
Angrepet begynte kl 19.00 og kom overraskende på tyskerne. 1. skvadron galopperte med blanke sabler gjennom forsvarssalvene og kunne med den noe forsinket ettertrykkende 2. skvadron tvinge de tyske infanterister tilbake, og uten større tap. Men mens angrepet fortsatt utfoldet seg dukket det opp tyske panserkjøretøy (sannsynligvis deler av Aufklärungs-Abteilung 20) ut av skogen bak en veisving. De åpnet ild med maskinvåpen på Swiesciaks skvadroner, som på sin side fortsatt befant seg i åpent lende, og ikke kunne vende om på hestene så raskt. Da rittmesteren falt, inngrep oberst Mastalerz med noen ryttere for å redde ham, men også han falt. Ulanerne trakk seg i flukt tilbake fra de tyske speidervogner, man da var allerede hver tredje rytter blitt drept eller såret.[trenger referanse]
Angrepet ble ikke uten resultater. Faktisk vant polakkene tilstrekkelig tid for den polske 1. Schützenbataillon og operasjonsgruppen «Czersk» til å trekkes seg tilbake til elven Brda. Den 20. Infanterie-Division (mot.) våget ikke å forfølge polakkene mer denne dagen.[trenger referanse] Men angrepet hadde gjort inntrykk på tyskerne. Heinz Guderian fortalte senere at kommandøren for 2. Infanterie-Division (mot.) hadde ringt ham henimot midnatt og meldt at han var blitt tvunget av å trekke seg tilbake på grunn av polsk kavaleri. Den kommanderende general måtte først beordre ham til å holde sine stillinger.[1]Den første krigsdagens panikk ble imidlertid raskt overvunnet.[2]
Den 2. september besøkte general Stanisław Grzmot-Skotnicki (1894–1939), kommandant for operasjonsgruppen «Czersk», restene av 18. ulanerregimentet og tildelte enheten symbolsk sin egen Virtuti Militari-orden. Regimentet deltok på neste ukene også ved slaget i Tucholaskogen og i slaget ved Bzura. I det sistnevnte ble det nesten fullstendig opprevet.
Myten
Dagen etter besøkte den italienske journalistenIndro Montanelli slagmarken. Han spurte hva som var foregått, og da sa noen tyske soldater at det polske kavaleri her hadde angrepet tyske stridsvogner. Journalisten utbroderte historien noe, og offentliggjorde den kort etter. Den tyske propaganda overtok den med takknemlighet. Den 13. september kunne allerede tidsskriftet Die Wehrmacht berette i artikkelen „So kämpfen unsere Panzer“:
«Wie sehr die Polen die Kampfkraft unserer modernen Waffen unterschätzten, zeigte sich vor allem in den ersten Tagen des Kampfes. Eine unverantwortliche Propaganda hatte den polnischen Soldaten eingeredet, dass unsere Panzerkraftwagen bessere Blechatrappen seien. Es kam daher zu einem beinahe grotesken Angriff eines polnischen Ulanenregiments gegen einige unserer Panzer. Die vernichtenden Folgen dieses Angriffs kann man sich vorstellen.»[trenger referanse]
Oversatt:
«Hvor meget polakkene undervurderte våre moderne våpens kampkraft, viste seg fremfor alt i kampenes første dager. En uansvarlig propaganda hadde overbevist de polske soldater om at våre pansrede kjøretøy var forbedrede attrapper av blikk. De kom til et nærmest grotesk angrep fra et polsk ulanerregiment mot noen av våre panservogner. Dette angrepets knusende følger kan man forestille seg.»
I virkeligheten var de polske kavalerienheter standardmessig utrustet med panservernvåpen, opplært i den riktige bekjempelse av panserkjøretøyer. De tyske speiderpanserkjøretøyene hadde dukket opp overraskende ut av skogen, slik at det ikke kan være tale om noe planlagt polsk rytterangrep mot tyske panservogner. For dette ville man jo heller ha tatt i bruk tankettene, som jo kavaleribrigaden var i besittelse av.
I propagandafilmene Feldzug in Polen (1940) og Kampfgeschwader Lützow (1941) ble temaet slått an på nytt. Etter dette har historien ureflektert og i kortform inngått i mang en popularisert fremstilling om annen verdenskrig. Polakkene, som også ble satt i dårlig lys fra sovjetisk side, skulle på sin side snarere legge vekt på panikken som ifølge Guderian brøt ut på tysk side, om enn aldri så kortvarig den første kampdagen. Andrzej Wajda spilte inn filmen Lotna rundt dette tema. Etter at til og med Marshalløyene i 1989 tok opp temaet på et frimerke[3][4], ble trefningen nøyere gransket historisk[5] og grafisk[6][7][8]. Senere er en polsk gruppe[9] begynt å rekonstruere kampscener for internettvideoer og direkte foran publikum, også med historiske eller etterlignede kjøretøyer.
Referanser
^Heinz Guderian: Erinnerungen eines Soldaten.„Die lange Straße war leer. Weit und breit fiel kein Schuß. Umso erstaunter war ich, als ich unmittelbar vor Zahn angerufen wurde und die Männer meines Stabes im Helm damit beschäftigt fand, eine Panzerabwehrkanone in Stellung zu bringen. Auf meine Frage, was sie dazu veranlaßt hätte, erhielt ich die Antwort, polnische Kavallerie sei im Anmarsch und müsse jeden Augenblick eintreffen.“, 1951, s. 63)
^Heinz Guderian: Erinnerungen eines Soldaten.„Ich setzte mich nun an den Anfang des in der Nacht herausgezogenen Regiments und führte es selbst bis an den Kamionka-Ubergang nördlich Groß-Klonia, um es von dort auf Tuchel anzusetzen. Der Angriff der 2. (mot.) Division kam nunmehr schnell in Fluss. Die Panik des ersten Kriegstages war überwunden. Die Panzer-Aufklärungs-Abteilung 3 war in der Nacht bis an die Weichsel gelangt. Auf dem Gutshof Poledno in der Nähe von Schwetz hatte sie leider durch Unvorsichtigkeit empfindliche …“, 1951, s. 63.
Heinz Guderian: Erinnerungen eines Soldaten. Vowinckel, Heidelberg 1951.
Janusz Piekałkiewicz: Polenfeldzug. Hitler und Stalin zerschlagen die Polnische Republik. Lizenzausgabe. Bechtermünz, Augsburg 1997, ISBN 3-86047-907-5.
Steven J. Zaloga: The Polish Army 1939–1945. Osprey, London 1982, ISBN 0-85045-417-4, S. 8 (Osprey military – Men-at-Arms 117)
Autoritetsdata
Strategi Solo vs Squad di Free Fire: Cara Menang Mudah!
.jpg)
