Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen.
Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet.
Men Hans Wachtmeister, som overtok som riksadmiral, var realist: han bestemte seg for å bevare den svenske krigsflåten for å kunne utøve innflytelse på begivenhetene i den vestlige delen av Østersjøen. Havnen i Kalmar var godt beskyttet, noe som var blitt bevist under et angrep på havnen i 1677. Ved å plassere en sterk flåtestyrke her åpnet han for hurtige utfall inn i Østersjøen, og slik kunne han binde opp Niels Juels flåte og forhindre utfall mot svenske områder lengre østover. Denne strategien kunne ikke forhindre herjinger eller mindre strandhugg, men viste seg å være det rette valget i 1678.
Den 1. juni 1678 reiste Niels Juel ut på Østersjøen ombord på Christianus Quintus; i spissen for en flåte på 40 orlogsskip, 2 brannskip og 10 småfartøyer, med over 2 000 kanoner og 10 000 mann. Niels Juel hadde blitt flåtens øverstkommanderende etter at Cornelius Tromp 29. april hadde gått av som generaladmiral på grunn av nederlandsk press under fredsforhandlingene mellom Nederland og Frankrike. Juel dro til Bornholm og gjorde mindre landstigninger på Skåne, for å forvanske svenskenes forsyningslinjer samt å gjøre skade på mindre verdigjenstander for svenskene.
31. juni fikk han melding om at en stor svensk flåte på 31 skip, inkludert 20 større orlogsskip, var sett ved Ölands sydspiss. Juel bestemte seg for å legge flåten mellom Ystad og Jasmund i tro om at svenskene hadde til hensikt å lokke dem nær basene sine for et bakholdsangrep. Men Wachtmeister, som hadde vært til sjøs siden 9. juni, hadde ikke slike planer. I stedet flyttet de flåten fra Stockholm til Kalmar der den nye flåtebasen ble liggende resten av krigen.
Den svenske flåten var på 23 orlogsskip, 18 mindre fartøyer, og 6 brannskip; med bare 1 500 kanoner og 7 000 mann. Juel kunne ha angrepet denne mens svenskene slet med å komme opp i Kalmarsund, men lot være; og 15. juli var det for sent.
Flåteforliset
Først i oktober kunne danskene legge opp flåten for vinteren. Men i desember 1678 skjedde det en tragedie. I flåteforliset utenfor Bornholm gikk en transportflåte på grunn og forliste med 4 100 menn og kvinner ombord. Det har blitt anslått at så mange som 1 800 av dem omkom. Christian V, som først hadde gått med på fri avmarsj og transport til Sverige, nektet nå å la de fortsette hjemover. Han tok i stedet mange til fange og ville transporterte dem over til Sjælland senere på våren.
Kaptein Niels Barfoed—som nylig hadde blitt kaptein på Delmenhorst, et orlogsskip med femti kanoner ombord, fikk ordre om å dra til Bornholm for å hente 500 krigsfanger. Han hadde følge av kaptein Bagge Knudsen på det like store orlogsskipet Flyvende Hjort. 31. mars 1679 seilte de to skipene ut fra København og kom til Bornholm kort etterpå. Flere uker senere vendte Barfoed og Knudsen hjemover.
Sjø-trefningen
3. mai 1679, i farvannet utenfor Skåne, ble de danske orlogsskipene overfalt av en liten eskadre under major Ankerstierna som schoutbynacht (kontreadmiral) for 5 mindre orlogsskip; det største med bare 36 kanoner.
Barfoed tok opp kampen fra sin posisjon i lovart, og mens han engasjere tre svenske orlogsskip angrep Knudsen flaggskipet og holdt Ankerstierna opptatt. Først etter at Barfoed hadde drevet tre av skipene på flukt angrep han det svenske flaggskipet.
Uten støtte og under angrep fra 2 fiendtlige skip måtte Ankerstierna trekke seg tilbake. Etter trefningen fulgte svenskene etter Barfoed og Knudsen på stor avstand fram til det ble mørkt. Tross mangel på varige resultater var det klart at danskene hadde vunnet.
Etterspillet
Trefningen var et eksempel på den svenske strategien med å bruke en fremskutt flåtebase nærmere den vestlige delen av Østersjøen, som ble isfri mye tidligere og ga muligheten til overraskelsesangrep. Til tross for at utfallet av trefningen ble mislykket, var det oppmuntrende for de fremtidige planene til Sverige om en flåtebase langt mot sør der byen Karlskrona ligger i dag.
Kilder
Niels M. Probst, Niels Juel Vor største flådefører 2005 ISBN 87-89022-46-7
