Tre anti – fem anti (kinesisk: 三反五反, Sān fǎn-Wǔ fǎn) var to nært beslektede reformkampanjer lansert av Mao Zedong tidlig under det kinesiske kommunistpartis styre av Folkerepublikken Kina. De hadde som mål å bekjempe politisk og økonomisk korrupsjon, fjerne antatte «statsfiender», trenge tilbake «kapitalister», særlig de rikere blant dem, og konsolidere Maos grep om et enda mer disiplinert kommunistparti, og slik Maos kontroll over hele Kina.[1] Et bakteppe - i tillegg til generell maktkonsolidering - var Koreakrigen.
De tre anti
Den første kampanjen, de tre anti (三反, Sān fǎn) ble satt i gang i desember 1951, først i Mandsjuria, men den spredte seg raskt over hele Fastlands-Kina. Denne kampanjen hadde som mål å reformere
medlemsmassen av kommunistpartiet og generelt personer tilknyttet det offentlige byråkrati, som inkluderte svært mange som ikke var partimedlemmer. Et av de underliggende mål var å utrense eller omvende tidligere kuomintangfolk.[2]
Slagordets tre anti var:
- korrupsjon （反对贪污）
- sløsing （反对浪费）
- byråkrati （反对官僚主义）[3]
De fem anti
Den nandre og snart overlappende kampanjen, de fem anti (五反, Wǔ fǎn) ble lansert i januar 1952. Den hadde den kapitalistiske klasse i visiret. Kommunistpartiet kom med heller vage retningslinjer for hvem som skulle settes under anklage, noe som førte til stor usikkerhet. Kampenjen ble mange steder til et regelrett stormløp mot det kinesiske borgerskap i sin alminnelighet.[2] Deng Xiaoping advarte folk at de ikke måtte bli «korrumpert av kapitalistisk tenkemåte».[3]
De fem anti var:
- bestikkelser （反对行贿）[2]
- tyveri av statseiendom （反对盗骗国家财产）
- skatteunndragelse （反对偷税漏税）
- bedrageri mot staten （反对偷工减料）
- tyveri av statlig økonomisk informasjon （反对盗窃国家经济情报）.
Om lag 20 000 partikadre og 6 000 arbeidere med spesiell kursing begynte å spionere på sine medborgeres økonomiske transaksjoner. Massemediene oppfordret til samarbeid med regjeringens politikk. Inntil 15 000 trente propagandister arbeidet i Shanghai alene mot slutten av 1951.[2] Fra februar 1952 gikk antikapitalistiske aktivister fra dør til dør for å besøke bedriftsledere. Dette skapet et enormt psychologisk press. I Shanghai ble det organisert lokale instanser for å gå gjennom kritiske brev fra ansatte. Så meget som 18 000 brev ankom første uke av februar 1952, og 210 000 var kommet før denne første måneden var omme. Partifolk deltok i angrepene. Noen store bedrifter kom frivillig med 10 000 tilståelser per dag for å forsøke å skjerme seg fra verre regjeringsinngripen.[2] Ett eksempel var eieren av kobberselskapet Dahua som overdrevent «tilstod» å ha tiltusket seg ulovlig 50 million yuan. Hans ansatte fortatte å klage til han til slutt tilstod å ha mottatt på uhederlig vis to milliarder yuan.[2]
Virkninger
De fleste av ofrene for de to kampanjene kom fra det hele med skrekken og ydmykelsen, men det var enkelte som ble henrettet, og mange flere som ble sendt til arbeidsleirer. Det var særlig der tre anti som benyttet de strengeste straffene. Alle som ble funnet skyldig av anklagene, som regel etter ikkejudisielle granskninger og som oftest slett ikke etter noen rettssak eller noen reell adgang til selvforsvar, måtte betale bøter.
Det ble klart at kommunistpartiet ikke ville stå ved sin tidvis lovede respekt for den private eiendomsrett. Kinesiske kapitalister begynte å bli slått i hartkorn med utenlandske kapitalister.[2] Koreakrigen hadde opprinnelig skapt nye forretningsmuligheter for forretningsfolk i frontnære områder i Nordøstkina. Nå ble de bøtelagt. Ofte var bøtene så store at forretningsfolkene måtte låne penger - fra regjeringen - for å kunne betale dem. Dette gav støtet til et innviklet økonomisk mønster.[2]
En lang serie av kampanjer fulgte i årene som kom.
Referanser
- ^ Michael Dillon: China: A Historical and Cultural Dictionary. Routledge publishing, 1998. ISBN 0700704396
- ^ a b c d e f g h Jonathan D. Spence: The Search for Modern China, 1991, WW Norton & Company publishing. ISBN 0393307808
- ^ a b Alan Lawrence: China since 1919: Revolution and Reform: a Sourcebook. Routledge, 2003. ISBN 0415251427
