Strekningen går gjennom Egypt, Sudan, Etiopia, Kenya, Tanzania, Zambia, Zimbabwe, Botswana og Sør-Afrika. Da strekningen ble planlagt var Sør-Afrika utelukket på grunn av apartheid, men i dag regnes også forlengelsen til Cape Town som del av traséen. Opprinnelig var Pretoria tenkt som endepunkt, men på grunn av Cape Towns betydning som havn, og fordi alle hovedveiene som forvaltes av Samarbeidsorganisasjonen for det sørlige Afrika fører til Cape Town ble det besluttet at også TAH 4 skulle ende der. Veien blir derfor noen dokumenter også betegnet som «Kairo-Gaborone-Highway» eller «Kairo-Pretoria-Highway».
Mellom Iringa i Tanzania og Kapiri Mposhi i Zambia følger traséen TanZam-vegen, hovedstrekningen mellom regionene øst- og syd-Afrika. Denne delstrekningen er den mest trafikkerte av alle transafrikanske hovedveier.
Den sørlige halvdelen av veien er ferdigbygd, men i de nordlige områdene i Sudan, nordvest i Etiopia, i nord i Kenya og i det sentrale Tanzania er nye veier nødvendig. Grenseovergangen mellom Egypt og Sudan er stengt på grunn av et omstridt grenseforløp, en bilferge over Nassersjøen kan brukes som alternativstrekning.
I Etiopa går strekningen for det meste gjennom fjellområder, her kan noen delstrekninger være farlige selv om de er asfaltert. I nord i Kenya mangler det asfalt på en delstrekning, denne er også til tider farlig på grunn av overfall av banditter med våpen.
Grusveien gjennom Dodoma i Sentraltanzania (T5) er tidvis ikke kjørbar, mange alternativstrekninger er heller ikke pålitelige bortsett fra T2 via kysten.
