Avtalen anerkjente uavhengigheten til fyrstedømmene Romania, Serbia og Montenegro. Det nordlige Bulgaria ble et autonomt fyrstedømme under formell osmansk overhøyhet, mens søndre del, Øst-Rumelia, forble en osmansk provins med mer begrenset autonomi, som et mottrekk mot russiske planer for et «stor-Bulgaria». Den osmanske provinsen Bosnia-Hercegovina og det tidligere Novi Pazar-Sandsjak (militærdistrikt) ble plassert under østerriksk-ungarsk okkupasjon, selv om begge områder formelt forble deler av Det osmanske riket.
De tre nye uavhengige statene erklærte seg deretter som kongeriker (Romania i 1881, Serbia i 1882 og Montenegro i 1910), mens Bulgaria krevet full uavhengighet i 1908 etter å ha blitt forent med Øst-Rumelia i 1885. Østerrike-Ungarn annekterte Bosnia-Hercegovina (som kondominium) i 1908, noe som førte til en stor europeisk krise.
Litteratur
Anderson, M.S. The Eastern Question, 1774–1923: A Study in International Relations (1966) onlineArkivert 19. juni 2020 hos Wayback Machine.
Goldfrank, David M. (2003). «Berlin, Congress of». I Millar, James R. Encyclopedia of Russian History. Macmillan Reference USA. ISBN978-0028656939.
Langer, William L. European Alliances and Alignments: 1871-1890 (1950) pp 151–70. Online
Medlicott, W. N. (1963). The Congress of Berlin and After: A Diplomatic History of the Near East Settlement, 1878–1880 (Second utg.). London: Frank Cass., Focus on the aftermath.
Munro, Henry F. The Berlin congress (1918) online free, 41pp of text, 600 pp of documents
Stavrianos, Leften Stavros. The Balkans since 1453 (1958).